Orkesterlederen og pianisten Mike Westbrook var, en periode på slutten av forrige århundre, en av de mest spennende musikerne fra de britiske øyer. Han kom opprinnelig fra High Wycombe i Buckinghamshire, men vokste opp i Torquay. I 1962 flyttet han til London hvor han ble leder for flere band, og spilte mer eller mindre fast på The Old Place og The Little Theatre Club, og sammen med Chris McGregor’s Brotherhood of Breath, var hans band husband på jazzklubben Ronnie Scott’s i en periode. Han ble etter hvert en viktig peron innenfor den britiske jazzen, og utga flere plater med Mike Westbrook Concert Band på Dream-selskapet mellom 1967 og 1969. Bandet varierte fra 10 til 26 musikere med blant andre John Surman, Mike Osbourne og Henry Miller i rekkene. Bandet hadde sin internasjonale debut på Mntreux-festivalen i 1968.
En periode var Westbrook og hans musikere ofte i Norge, og særlig i Stavanger, hvor Terry Nilssen-Love (trommeslageren Paal Nilssen-Loves far) drev jazzklubb og var den som i størst grad hentet over de «nye» musikerne fra England for å spille på «Sjøhusene».
Platen «Love Songs» kom først ut på Deram-selskapet i 1970, men nå har selskapet Endless Happiness gjenutgitt platen, som lenge har vært svært vanskelig å oppdrive.
Platen ble innspilt i Tangerine Studios, 1970, og det er en ytterst forfriskende og helt særegen innspilling med en svært dyktig gruppe musikere ledet av Westbrook vi får møte. Vi får en blanding av det melodiske og det vemodige, støttet av et groovy og veldig tidstypisk beat, hvor tidens jazzrock hadde en viss innflytelse, noe som kommer godt fram i Harry Millers bass-spill, som på mange måter «bestemmer» mye av grooven.
Og de starter med «Love Song No.1», som musikalsk ligger et godt stykke unna det man forbinder med en kjærlighetssang. Her er det fullt driv fra de mange utsøkte blåserne, og kompet jobber nesten frenetisk i bakgrunnen for å «sparke» de andre musikerne framover.
«Love Songs No.2» fortsetter litt i samme stil, uten å falle i det melankolske. Vi får fine solier, og musikken virker mer «seriøs» her enn vi er vant til å få det servert fra Westbrook.
«Autumn King» er kanskje den mest «romantiske» låten på albumet med fin vokal av Norma Winstone, som var med på å gjøre Westbrooks band til en favoritt. Vi får fint gitarspill av Chris Spedding, strålende trompetspill av Dave Holdsworth og et fintspillende ensemble, akkurat passe «skjeivt» slik vi liker det.
På førstesiden av Lpen får vi også bonussporet, «Magic Garden», som ikke var med på originalutgaven. Dette er en låt som (nesten) kunne gått inn som kjenningsmelodi til en fjernsynskrim fra 70-tallet, og veldig ulikt det jeg tidligere har hørt fra Westbrook. Vokalen tenderer til mye av det man fikk fra en del rockeband på den tiden, men det er mer sofistikert over Winstones vokal enn fra 99% av den britiske rockeeliten på den tiden.
B-siden starter med «Love Song No.3» som er en mer ettertenksom kjærlighetslåt, med mange «skjær i sjøen» og en av de såreste bass-soloene jeg kan huske å ha hørt p svært lenge, og med en lengselsfull vokal av Winstone. Men det høres ut som kjærlighetslivet «går seg til etter hvert», selv om ikke alt er helt på «skinner» i det de går over på «Love Song No.4», hvor de åpner med Speddings gitar og Winstones vokal (de to tekstene på de to siste «Love Songs» er skrevet av Caroline Westbrook). Og det er nesten ikke grenser hvor trist Winstone får denne kjærlighetshistorien til å låte, selv om Mike Osborne gjør hva han kan for å muntre henne opp med fint altsaksofonspill, som nesten kan virke som en flirt. Og etter en stund høres det ut som at altsaksofonarbeidet hjelper en smule. Holdswoth og hans flugelhorn kommer inn med temaet sammen med en av de to trombonistene, og alt høres ut som å være såre vel på kjærlighetsfronten. Og mot slutten av låta er det full dans i parforholdet, og alt er fint på plass. Og Osborne er i gleden og avleverer en nydelig altsaksofonsolo som trekker resten av bandet med seg inn i festen.
Så avslutter de med «Original Peter», som ifølge den sparsommelige coverteksten var en av de store balansekunstnerne i verden på den tiden. Dette er en låt som, på mange måter, oppsummerer hele platen. Nå er alle forlikte og kjærligheten har igjen funnet sin plass i forholdet man har beskrevet gjennom hele platen. Og musikerne kan være godt fornøyde med innsatsen for britiske parforhold.
Jeg synes ikke dette er den mest spennende av de platene jeg har hørt med Westbrook og hans Concert Band. Til det savner jeg litt av den «galskapen» som ofte gjorde et band som dette til en ytterst spennende opplevelse. Men vi får gjennomgående strålende musikalske bidrag fra musikerne, som var noen av de mest spennende på de britiske øyer på den tiden, og flere av dem er fremdeles helt på høyden. Mike Westbrook utga en rekke plater – fra debuten «Celebration» i 1967, via for eksempel «Mama Chicago» (1979), «The Westbrook Blake – Bright As Fire» (1980), de to platene hvor han tolker Rosini på «Westbrook-Rossini» (HatArt 1987) og «Westbrook-Rossini, Zurich Live 1986» (1994), til hans foreløpig siste innspilling, «Catania» (2019).
Jan Granlie
Mike Osborne (as), John Warren (bs), Harry Miller (b), Alan Jackson (dr), Chris Spedding (g), George Khan (ts), Malcolm Griffiths (tb), Paul Rutherford (tb), Dave Holdsworth (tp, flh) Norma Winstone (v), Mike Westbrook (p)
