PAD-trioen ble unnfanget ved en tilfeldighet. De tre medlemmene hadde alle, i lengre tid, vært deler av jazzscenen i Gøteborg, men hadde aldri spilt i band sammen alle tre, før innspillingen av det som skulle bli deres debutalbum. Gjennom en rekke tilfeldigheter i juli 2020 endte trioen opp med sitt aller første musikalske møte i studio. De hadde ingen planlagte låter eller materiale, men med kun en vag anelse om hva som ville komme ut av dette studiomøtet, og uten noen gang å ha spilt en eneste tone sammen. Ifølge plateselskapet inviterer trioen lytteren «med på en reise der bandet bruker sine intuisjoner og sensibiliteter til å styre fra ett landskap til et annet».
De tre musikerne i bandet – Antti Lähdesmäki på piano og Fender Rhodes, Daniel Andersson på bass og Pauls Pokratnieks – på trommer og perkusjon, kommer fra tre forskjellige land – Finland, Sverige og Latvia, men alle har base i Gøteborg. Og her skulle vi få høre hva de tre, med relativt ulik, kulturell bakgrunn kunne skape ved sitt første studiomøte.
Vi får servert hele 12 komposisjoner, alle gjort av trioen i samarbeid, og i løpet av de knapt 4o minuttene denne platen varer, får vi et godt innblikk i hvor de tre ønsker å bevege seg musikalsk. De starter med Anderssons bass i «Pale Sun», og derfra og ut, får vi nordisk triojazz i det moderne toneleie, uten at det er frijazz, men kreativ og fin triomusikk hvor de tre musikerne, mer eller mindre, er sidestilte.
Jeg imponeres allerede fra start av Anderssons bass-spill, som fører an i en fin melodi hvor det er han som driver musikken framover, men allerede i andresporet, «Dream of Pike Lake» er den litt melankolske, nordiske pianotriojazzen solid på plass. Dette er en mer «flytende» og friere låt enn åpningen, men med fint pianospill, hvor ingenting er forhastet, men hvor vi kan følge med i hver tone over en komplimenterende bass.
Og slik fortsetter det med fine, og ganske moderne, toneganger, hvor alle tre musikerne bidrar til å gjøre dette til en original og fin utgivelse. Selvsagt kan man ane inspirasjon fra for eksempel e.s.t. i noen av låtene og improvisasjonene, men i motsetning til salige e.s.t. føles det her som om det er bassist Andersson som fører an i størst grad, mye mer enn pianisten. Innimellom eksperimenterer Lähdesmäki med Fender Rhodes, som fungerer fint, og vi får et mer rocka lydbilde. Og når elektronikken får overta, blir dette variert og relativt spennende.
Det at de varierer såpass mye med sjangerne, kan være en god idé på et debutalbum. Men jeg må innrømme at jeg liker best de låtene hvor de dyrker det moderne pianotrioformatet. Men det er viktig å vise fram alle sidene ved trioen på en slik debut, og siden bruken av Fender Rhodes og litt elektronikk (som sikkert kommer fra eksperimentering og utnyttelse av Fender Rhodesen), er såpass sparsommelig og effektiv, blir det en god og fin variasjon i lydbildet.
Og når de tar fram det lyriske, som i det åttende sporet «Just Awake pt. 2», kan man bare lene seg tilbake og nyte. Og når det er trommene til Pokratnieks som legger føringen, så får vi et relativt originalt og skarpt lydbilde i trommene, som jeg godt kan like, og hvor de andre musikerne legger seg på og improviserer rundt.
Men gjennomgående føler jeg det er Anderssons bass som er den mest «pågående», og den som på mange måter setter standarden, noe som fungerer fint.
En fin debut fra tre musikere man skal følge med på.
Jan Granlie
Antti Lähdesmäki (p, Fender Rhodes), Daniel Andersson (b), Pauls Pokratnieks (dr, perc)
