På innercoveret av Newcastle-pianisten Paul Taylors nye innspilling, har han skrevet: «I do think about how I am going to start, when I sit at the piano I can play any motif, I am experienced enough to know that I can work from there. Piano is a solitary instrument, piano works at its best when it’s unaccompanied, it is a very self-sufficient vocation. Playing solo, it is a bit of a high wire act».
Han er en dyktig pianist og keyboardist som har spesialisert seg på jazzens improvisasjonskunst. Musikken og et ofte stemningsfullt, forlokkende og unik, hvor han kombinerer uvanlige harmonier med en original og flytende teknikk. Han fremstår som en av de mange interessante og nyskapende solo-pianistene vi har hørt de senere årene, og unngår mange av de vanlige klisjeene som ofte dukker opp på slike soloplater, til fordel for et uortodoks, harmonisk spill, i et musikalsk språk som ofte inspireres av den klassiske tradisjonen. Likevel inneholder hans spill også den «kreative rastløsheten» som ofte er viktig i denne typen jazz. Han har tidligere utgitt flere soloplater, pluss at han er å finne på en rekke utgivelser fra de britiske øyer, men jeg må innrømme at denne soloinnspillingen var mitt første møte med pianisten.
Vi får seks improviserte «strekk» innspilt på det fine Steinway-flygelet i Sage Gateshead, i utkanten av Newcastle, den 16. til 19. mars 2020, pluss at tredjesporet, «Planare» er gjort samme sted den 14. mars året før.
Jazzhistorien er full av strålende solopiano-plater, fra Art Tatums «Piano Starts» (innspilt mellom 1933 og 1950, og utgitt på Columbia i 1968), og Bud Powells «The Amazing Bud Powell» (Blue Note, 1955), Ahmad Jamals «Live at the Pershing Lounge» (Argo, 1958), Oscar Petersons mange innspillinger, Bill Evans, Thelonious Monks «Solo Monk» (Columbia, 1965), Chick Corea og Keith Jarretts «The Köln Concert» (ECM, 1975), for å nevne noen som har beveget seg inn i dette litt «skumle» området for musikalsk utfoldelse. Og så kommer Taylor med sin versjon, som ligger adskillig nærmere Keith Jarrett enn de andre som er nevnt over. For Taylor har noe av den samme tilnærmingen som Jarrett til den klassiske musikken, og i løpet av disse seks «strekkene» synes jeg Taylor leverer strålende spill.
Låtene heter «Via I» til «Via V», pluss tredjesporet «Planare», og det første man legger merke til, er det strålende lyden i det utmerkede Steinway-flygelet, i det nydelige konserthuset i ved elvekanten i utkanten av Newcastle. I tillegg merker man raskt hvilken eminent pianist Taylor er. Jeg vet ikke hjvor mange timer han har lyttet til Jarretts mange soloinnspillinger, men i en «Blindfold» er jeg overbevist om at mange ville insistert på at det var Jarrett som spiller her. Men siden Jarrett nå har sluttet å spille på grunn av sykdom, har han fått en god erstatning i Paul Taylor.
De seks «strekkende» viser en strålende tekniker, som har en rekke gode ideer i spillet sitt, og at han ikke har tenkt ut hva han skulle spille, men improviserer fritt hele veien gjennom, er imponerende.
Musikken er variert i tempo, intensitet og «farge», men det er kanskje litt for sjelden at han tar seg god tid i spillet. Det fjerde «strekket», «Part III» er roligere enn de andre, men også har spilles det mange toner, som for mange kan virke litt stressende, i alle fall om man skal bruke musikken i bakgrunnen, (men det skal man jo aldri med god musikk). Hans spill er gjennomgående strålende, og, en gang, når jeg bli lei av å spille «The Köln Concert» kan det godt hendr Taylors utmerkede soloplate blir den nye som skal spilles «i hjel».
Jan Granlie
Paul Taylor (p)
