De fleste med en viss fartstid innenfor jazzen vet at gode måltider og jazz hører sammen. Og å kombinere de to tingene er en blanding en musiker godt kan ty til for å få den samlede jazzpresse på føttene og ut på konsert/middag.
Saksofonisten og kokken Peter Edwin Poulsen er dypt lidenskapelig opptatt av både jazz og matlaging. Ifølge presseskrivet vil «Jazztronomi ta lytteren med på en reise som vekker følelsen av å delta på et middagsselskap med gode venner. En intim samling, hvor alle bidrar til samtalen rundt middagsbordet».
For å lage «Jazztronomi II» slo Poulsen seg sammen med gamle musikalske venner.
Ideen til albumet ble skapt under en rusletur under den første korona-nedstengingen med produsenten og pianistenr Kasper Villaume, som endte med å produsere albumet. I løpet av de siste 20 årene har Poulsen spilt en rekke duokonserrter enten med bassisten Thomas Fonnesbæk eller gitaristen Christian Frank. Så valgte ble å bringe dem sammen med en annen gammel venn – trommeslageren Karsten Bagge. Og med disse musikerne, og med koblingen til gastronomi, var det allerede før puttet platen i spilleren klart at dette ikke ble en session i Peter Brötzmann, Mats Gustafsson eller Paal Nilssen-Loves musikalske landskap. Her skal det i stedet være «dannet» jazz som kunne sive langs bordkantene og kompe lave samtaler i salongen.
De fleste komposisjonene er gjort av kapellmester Peter Edwin Poulsen, men med noen selvsagte standarder i tillegg, og de starter med Poulsens egen «Make It Butter», som er en slepen blues i et slags Ben Webster-landskap, hvor man nesten kan forvente at musikerne har kledd seg opp for oppgaven, og avleverer en tilbakelent og fin låt som passer perfekt til et ørlite glass muserende før man får servert forretten.
«The Boy Next Door» er skrevet av Hugh Martin og Ealph Blane i 1944, og som ble brukt i filmen «Meet Me in St. Louis», hvor Judy Garland fremførte låten. Dette er en fin låt som blir ypperlig fremført av bandet. Her kommer også Fonnesbæk mer fram i lydbildet, og vi får en fin gitarsolo av Frank. Og denne fremføres med bravur mens vi venter på forretten.
Den nytes til Billy Strayhorns fine «Isfahan», som fremføres uten «plett og lyte», og helt i den amerikanske tradisjonen fra sent 50-tall og tidlig 60-tall. De fire finner hverandre fint i denne komposisjonen, og Poulsens tenorsaksofonspill er fint med en litt lys tone tett på Stan Getz og med et behagelig komp i bakgrunnen, før vi igjen får en pause i spisingen, mens vi hører Poulsens egen «Crisp», hvor saksofon og gitar spiller fint over et drivende komp, hvor både Bagge og Fonnesbæk er helt på plass. Dette er en låt det swinger fint av, og vi kan mer enn gjerne vente litt på hovedretten mens vi lytter til denne.
«Gaston» er også skrevet av Poulsen, og det er nå vi tilkaller kelneren for å spørre om det tar lang tid før hovedretten serveres. «Gaston» er en ballade hvor Poulsen har funnet fram fløyten, og for de som vet hva undertegnede mener om fløytespill i jazzen, vil nok forstå hvorfor vi her roper på kelneren. Men det er ingenting å utsette på Poulsens fløytespill, men jeg føler meg mer tilpass da han igjen plukker fram tenorsaksofonen og avleverer en fin solo, før vi får Van Hausen og Mercers gamle släger «I Thought About You» i det hovedretten serveres og utmerket rødvin fra bakkelandskapet i Burgund helles forsiktig i glassene. Og starten på hovedretten er utsøkt. Vi skåler i en fortreffelig Chambertin Grand Cru fra 2017, mens Frank avleverer en fin gitarsolo over et komp som innimellom virker litt «humpete», men det går seg fint til da Poulsen igjen kommer inn.
Etter den magnifike hovedretten serverer musikerne Sammy Fains «Secret Love», som Doris Day gjorde kjent i filmen «Calamity Jane» i 1953. Dette er en standard som ofte blir fremført litt sent i settet, og her kommer den sammen med desserten, hvor vi velger en lagret portvin til. Her er det igjen Stan Getz som dukker opp i bakhodet – avslappet og fint. Her føler jeg at Fonnesbæks bass-spill skiller seg litt ut, og at han gjør noe mer ut av kompet enn bare de sedvanlige «fire flate», og hans bass-solo er, som alltid fremragende.
Desserten er fortært, og vi blir sittende og la maten og vinen finne sine rette plasser i «belgen», mens kvartetten gjør Poulsens «Velvety» som avslutning på settet. Dette er en nydelig ballade hvor både Lester Young, Ben Webster og Coleman Hawkins nærmest sloss om å komme lengst fram i pannebrasken. Nydelig spill fra Poulsen og den perfekte avslutning på et fint sett og en nydelig middag.
Er du i tvil om hva slags musikk du skal sette på neste gang du skal arrangere en romantisk middag for din kjære, så er et godt tips å velge denne innspillingen. Faren er vel egentlig bare den at den maten du har kjempet med på kjøkkenet i timesvis, ikke når opp til det musikalske nivået. Men det får stå sin prøve. Du kommer et godt stykke på vei med å velge denne fine platen som musikalsk følge til maten.
Jan Granlie
Peter Edwin Poulsen (s, fl), Christian Frank (g), Thomas Fonnesbæk (b), Karsten Bagge (dr)
