Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

PHILIP CORNER EXTREEMIZMS

«early & late»
UNSEEN WORLDS UW21

Av og til dukker det opp plater i postkassen som jeg ikke forstår noe av. Ikke fordi musikken på noen som helst måte er dårlig, men fordi jeg ikke kan fatte og begripe at det finnes et kjøpende publikum der ute til plater som dette. En av de platene som inngår i denne kategorien er Philip Corners nye plate «early & late»

Jo da, jeg forstår at det kan være fascinerende å høre en lang cellotone i godt over 11 minutter, når man opplever det på konsert og at man er tilstede når det skjer. Men å sitte hjemme i godstolen å prøve å lytte til nyansene i denne enkle tonen, som endrer seg litt underveis, men ikke mye. Det er nok mer lydbølgene som påvirker lyden som er årsaken.

Philip Corner er pianist, som så mange andre som holder på med ekstrem minimalistisk musikk, og på denne skjæringen har han alliert seg med fiolinisten Silvia Tarozzi, cellisten Deborah Walker og harpisten Rhodri Davies.

Vi får en blanding av nyere verker, som åpningssporet «wHoly Trinitye, a duality ov duos – first», «wHoly Trinitye, a duality ov duos – second», «wHoly Trinitye, for a ‘free-togethering» og «wHoly Trinitye, another Duet, just one», sammen med, og blandet med fire komposisjoner som er komponert i 1958, «Two Part Monologue No. 1», «Two Part Monologue No. 2», «Two Part Monologue No. 3» og «FINALE – violin, cello, piano».

Verkene fra 1958 ble komponert mens Corner underviste ved City College mens han fullførte sine mastergrader ved Columbia University under Henry Cowell og Otto Luening. Men den musikken han komponerte mens han studerte ble ikke tatt godt imot på Columbia University. Men Corner sto på sitt, og i 2018 er vi kanskje mer åpne for denne type musikk enn man var på den tiden.

For å få maksimal (eller kanskje noe som helst, ut av å lytte til dette), må man skru opp på høyt volum i de to første delene. Men vær på vakt, for etter de drøyt 11 minuttene med en vedvarende cellotone smeller det. Og om man har falt i søvn i løpet av disse 11 minuttene, så våkner man brutalt når de «kliner til». Og da endrer dette seg kraftig. Etter en eksplosjon fra fioliner og cello i fullt driv, roer det hele seg ned igjen i tredjedelen. Den første monologen fra 1958, og man blir raskt fanget av hva strykerne foretar seg. Innimellom er det vakkert og lyrisk, og veldig minimalistisk.

I den andre monologen fra 1958, blir vi minnet på musikk laget av pianisten Terry Riley, enkle pianotoner, som av og til «avbrytes» av en tone fra en av de andre musikerne. En annen som dukker opp i bakhodet er Morton Feldman, og, ikke minst, Steve Reich. Det er noe med enkeltheten, særlig i dette stykket som gjør at man blir minnet på disse musikerne.

Den tredje monologen er overlatt til celloen og Deborah Walker. Og jeg tenker at det nesten er utenkelig at denne musikken ble laget i 1958, da verden var opptatt av helt andre ting enn minimalistisk musikk som dette. Men kanskje var dette et svar på hva som skjedde i verden på den tiden?

Og slik fortsetter det. Duoer og trioer og minimalisme på et ekstremt nivå, som man, på tross av at man nesten aldri har hørt slik musikk tidligere, blir ytterst fascinert. Og det er virkelig en nødvendighet at man virkelig setter seg ned og lytter til denne musikken for å få fatt i alle de små detaljene musikken inneholder.

«early & late» er en plate som krever mye av lytteren. Og det synes jeg er en fordel. Kanskje skulle mye mer av den musikken vi hører på vært vanskeligere tilgjengelig, slik at vi satte oss til rette for riktig å lytte til det kunstnerne leverte, i stedet for å bruke musikk som bakgrunn og som en slags lydkulisse fordi vi ikke er vant til å ha det stille rundt oss?

Første gang jeg hørte gjennom denne innspillingen, satt jeg og arbeidet med noe annet, og avfeide musikken temmelig raskt. Men da jeg satte meg ned med den igjen, og virkelig lyttet med åpne ører og sanser, så åpnet det seg en musikk som virkelig tok meg. Ytterst spennende og fascinerende!

Jan Granlie

Philip Corner (p), Silvia Tarozzi (vio), Deborah Walker (c), Rhodri Davies (harp)

[amazon_link asins=’B07FT6DFZV’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’981ecad7-dc4c-11e8-9148-8bc80d8d801b’]

Skriv et svar