Red Kite (Milvus milvus) er en middels stor rovfugl i familien Accipitridae, som også inkluderer mange andre rovfugler som blant annet ørner. Arten hekker for tiden i den vestlige palearktiske regionen i Europa og nordvest-Afrika, selv om den tidligere også forekom i det nordlige Iran. Den holder til i de mildere delene av Vest-Europa og Nordvest-Afrika, men fugler fra nordøst og Sentral-Europa overvintrer lenger sør og vestover, og sørover til Tyrkia. Omstreifere har nådd nordover til Finland og sørover til Israel, Libya og Gambia. Red Kite ble beskrevet av den svenske naturforskeren Carl Linné i 1758 i den 10. utgaven av hans Systema Naturae under det binomiale navnet Falco milvus. Ordet milvus var det latinske navnet på fuglen. I 1799 flyttet den franske naturforskeren Bernard Germain de Lacépède arten til slekten Milvus og skapte tautonymet.
Men Red Kite er også navnet på den norske jazz/rock/power-kvartetten Red Kite som ble startet i 2014 av gitaristen Even Helte Hermansen, bassisten Trond Frønes, keyboardisten Bernt André Moen og trommeslageren Torstein Lofthus – musikere mange kjenner fra band som Elephant9, Shining, Bushman’s Revenge og Grand General. Og i likhet med disse bandkonstellasjonene, fortsetter Red Kite og utvide og forlenge den musikken disse bandene holder på med.
Dette er deres andre utgivelse etter «Red Kite» som kom på Rare Noise Records i 2019, en plate som, selvfølgelig ble anmeldt på salt peanuts*, en anmeldelse du kan lese https://salt-peanuts.eu/record/red-kite/. Alle komposisjonene på platen er skrevet av Helte Hermansen, med unntak av femtesporet, «Morrasol» som er skrevet av Gisle Johansen, og vi får seks relativt rocka komposisjoner hvor Helte Hermansens gitar er toneangivende, men dette er et solid kollektiv av energiske musikere som vet å forene den moderne jazzen med solid progrock.
De fire musikerne er strålende instrumentalister, og de er hele veien enige om hvor de skal musikalsk, noe trommeslager Lofthus nærmest nekter skal være i balladetempo og neddempet. For han hamrer og slår slik vi elsker å høre ham, under Helte Hermansens utmerkede gitarspill, mens Frønes og Moen blir de som på mange måter holder dette sammen og uten at det tar helt av.
Men innimellom tar de det litt ned, som i andresporet, «This Immortal Coil», men uten at det varer altfor lenge før Lofthus er helt der oppe igjen. Og det er mye hans fortjeneste at dette nesten er blitt mer en progrockplate enn en jazzplate a la Bushman’s Revenge. Når jeg hører platen får jeg nesten en fornemmelse av å høre ett annet stort progrockband fra Norge, nemlig Motorpsycho, som på en rekke album har dyrket denne musikkformen til fingerspissene, og som blir regnet som ett av de beste banda innenfor denne sjangeren i verden i dag.
Men Red Kite henger ikke langt etter. Helte Hermansens gitarspill er hele veien strålende – og er melodiøst, tøft og energisk, og jeg er overbevist om at det ikke finnes så veldig mange gitarister på kloden som spiller denne musikken bedre enn han i dag. I de sekvensene hvor Bernt André Moen slipper til med solier på keybordsene, løfter det hele seg, og han beviser at han er en fremragende keyboardist, og jeg føler at det er her han virkelig føler seg på hjemmebane.
Tredjesporet «Apophenia» er en nydelig nedpå-sak med strålende spill over hele linja, og det er nesten så man får en slags Terje Rypdal-feeling når man lytter til den. Men bare melodien – spillet, og særlig gitarspillet – er Helte Hermansen slik vi hører han med Bushman’s Revenge. Strålende!
«Red Kite Flight» er en nydelig og energisk låt som kan minne om å våkne opp en litt sen formiddag hvor sola steker inn vinduet og du har tømmermenn herfra til månen, men hvor du raskt innser at gårsdagen var såpass bra at du kan leve godt med litt hodepine. Dette er også en slags balladelignende låt, som smører det vonde hodet med deilig gitarspill, mens Lofthus gjør hva han kan for å forlenge hodepinen med hamrende og ytterst energisk trommespill. Men han klarer ikke å overdøve det nydelige temaet og spillet til Moen og Helte Hermansen, før denne raketten av et band er over i «Morrasol». Jeg hadde en formening om at det ville bli mer jazz og nærmere John Coltrane, da de gikk i gang med denne komposisjonen av Gisle Johansens men det ble det ikke. Dette er kanskje den «frieste» låten på platen. Men nesten uansett hvor fritt disse fire herrene går ut, så er det struktur og utmerket kontroll på alt de gjør. Og dette er en strålende komposisjon hvor de fire virkelig får bredt seg ut. Midt i låten får vi et slags «break» hvor de går enda mer over i rockeavdelingen, om det er mulig, og det hele er bare deilig.
Så går de inn for landing med «Sleep Tight», som er en slags godnatt-sang fra de fire som lar oss vugges i søvn med nydelig spill, som nesten kan minne om avslutningen på The Bands utmerkede konsertfilm, «The Last Waltz». Et fint og enkelt tema som gjøres av Moen, mens vi bare venter på å bli skremt opp av Lofthus og Helte Hermansen. Men du luller oss bare i søvn med denne deilige melodien, og som avslutning på en ellers energisk plate, er dette nydelig!
Red Kite (eller Milvus milvus) er et strålende band i jazzens møte med progrocken. Her møter vi fire utmerkede musikere, som i dette kollektivet fungerer som ei kule. Og i forhold til deres debutplate, synes jeg de nå mye mer har funnet en form som passer perfekt til de fire musikerne, og som jeg ser fram til å høre mye mer fra. Strålende!
Jan Granlie
Even Helte Hermansen (bar.g), Trond Frønes (b), Bernt André Moen (rhodes), Torstein Lofthus (dr, perc)
