Fiolinisten Sana Nagano ble født i Tokyo og kom til USA i 2001 som utviklingsstudent i Ohio. Studiene der førte henne videre til University of Menphis og deretter til Berklee. Nå er hun bosatt i Brooklyn, hvor hun har jobbet jevnlig med vibrafonisten Karl Berger og perkusjonisten og orkesterlederen Adam Rudolph, men også med fiolinisten Leonor Falcon og gitaristen Harvey Valdes. Med den ene foten i sigøynerjazzen og den andre i den spontane intensiteten i freejazzen, er Nagano like komfortabel med straight post bop som med fri jazz, og ser ut til å være lykkeligst når hun blander de to i en «salig» og spennende lapskaus av spennende musikk.
Og med seg på denne innspillingen, som om man bare ser coveret, tror det er en slags alternativ juleplate, har hun saksofonisten Peter Apfelbaum, gitaristen Keisuke Matsuno, bassisten Ken Filiano og trommeslageren Joe Hertenstein. Innspillingen er gjort den 1. og 3. juli 2019 i BC Studios i Brooklyn, og det er en herlig blanding av rockepreget jazzrock av det kreative slaget og en spennende form for freejazz vi får overvære gjennom de åtte sporene.
Og allerede fra første litt rocka tone, er dette en fryd av energisk fiolinspill over heftig trommespill og kreativ musikkutfoldelse. Fiolinspillet ligger et godt stykke unna de klassiske utøverne, og kanskje mer inn i mot noe av det Michal Urbaniak holdt på med i glansdagene. Og selv om musikken er relativ fri, så er det en fin substans i det de fremfører, og innimellom swinger det relativt heftig av de fem.
De åpner med «Strings and Figures», som gir et godt bilde på hva denne platen leverer av pågående musikk. Dette er en riffbasert sak, hvor de holder seg relativt kontrollert i skinnet. Men allerede på andresporet, «Loud Dinner Wanted», slipper de seg mer løs i relativt heftige, rytmiske mønstre, hvor Nagano styrer det hele, med de andre halsende etter.
«Dark Waw» åpner med relativt sobert fiolinspill. Men hun får ikke være alene i mer enn noen sekunder før de andre musikerne nærmest kaster seg over henne. Og hun må bare følge de andre på deres frittgående reise, noe hun gjør med stor overbevisning og tyngde. Det er nesten som hun tenker: «Ja, dette var en cool rytmisk utfordring, og den vil jeg være med på». Så racer de av gårde og skaper en spennende låt, hvor trommene på mange måter legger premissene, og hvor alle samles i en felles, råtøff sak.
I «Humans in Grey» prøver Nagano seg igjen, men ikke like «klassisk» som på foregående. Hun er løsere i kanten her, for hun vet at de andre kommer til å kaste seg over henne temmelig raskt. Men her kommer hun de andre i forkjøpet og tar styringen i en nesten hemningsløs, frittgående sak, som gjør at man bare må bli med på festen. Dette er musikk som smeller i veggene, og som forteller opptil flere «historier» i løpet av de drøyt ti minuttene herligheten varer, før de er over i «The Other Seven», som er mer «zappaich», med heftig musikalsk utfoldelse over hele linja, hvor det er Nagano som styrer «skuta» med de andre som et ytterst profesjonelt mannskap.
Så følger «Change Music», hvor trommeslager Joe Hertenstein får ordet i starten, før de glir over i et ganske bastant rytmisk mønster som Nagano legger seg på toppen før Apfelbaum får være med på «leken». Men det er ikke så lett å trenge gjennom det rytmiske her, så Nagano overtar med flott fiolinspill. Ei deilig låt!
Så følger «Heavenly Evil Devil», som følger i de foregående låtenes spor, med enda mer tøft fiolinspill over et heftig og fritt komp, før de avrunder med «The Other Humans» som gir Matsuno plass til å ta de andre med seg inn i sitt musikalske univers. Her får vi et litt svevende melodisk forløp over Hertensteins trommer som hele tiden forsøker å dra det hele inn i en slags tung rock. Men de andre lar seg ikke affisere av en tung basstromme, og han føyer seg inn i helheten etter hvert. Men det skjer ingen særlig utvikling etter at trommeslageren har tilpasset seg de andre. Låten bare glir ut i en slags «drone», som er fascinerende nok, men ikke like heftig som de andre låtene.
En musiker som dukker opp i bakhodet når jeg hører denne musikken, er salige Frank Zappa, og hans måte å skrive relativt kompliserte låter på. Og det er ingen tvil om at disse fem musikerne kunne glidd rett inn i nesten hvilken som helst utgave av Zappas band. Komposisjonene til Nagano må være inspirert av Zappa, men der Zappa holdt seg innenfor rockekonseptet, tar Nagano oss inn i den friere jazzens forunderlige verden på en deilig måte.
Dette er Naganos debutalbum som bandleder, og som debut er dette strålende. Så får vi håpe hun kan få fortsette å utforske denne delen av musikken slik hun vil, og at vi kan få muligheten til å høre denne heftige og tøffe musikken flere ganger, gjerne også live.
Jan Granlie
Sana Nagano (vio, eff), Peter Apfelbaum (ts, megaphone), Keisuke Matsuno (g), Ken Filiano (b), Joe Hertenstein (dr)
