Den danske saksofonisten Signe Emmuluth, er bosatt i Oslo, etter å ha studert ved «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim. Hun har de senere årene markert seg sterkt som en av de mest spennende altsaksofonistene på den nordlige halvkule, og har tidligere vært å høre blant annet i band som duo-prosjektet OWL med gitarist Karl Bjorå, det kreative og fine Skarbø Skulekorps, Konge (med Mats Gustafsson, Ole Morten Vågan og Kresten Osgood) som jeg håper kan komme med plate snart, Spacemusic Ensemble og Emmeluth’s Amoeba, pluss andre mer eller mindre «ad hoc»-prosjekter. Og hver gang man hører henne på konsert, så har han vokst musikalsk.
I disse pandemi-tider har det ikke vært enkelt for de musikerne som opererer freelance å få spilt og tjent til livets opphold på normal måte. Kulturmyndighetene her hatt litt for lett for å glemme, eller sette til sides, musikere som ikke befinner seg i et musikalsk landskap som gir dem oppdrag innenfor medier som fremdeles holder det gående, som talk-show på fjernsynet og andre godt sponsede oppdrag, eller at de er fast ansatt ved godt finansierte orkestre. Derfor må de enten finne seg andre yrker, eller gjøre noe helt for seg selv.
Og det er nettopp det Emmeluth har gjort med dette soloprosjektet. Hun gjorde et solosett på den utmerkede klubben Hærverk i Oslo den 6. august i 2020, og nå har vi fått gleden av å være med på denne solo-sessionen.
Innspillingen er, som mange andre innenfor den mer «frittgående» delen av musikken, gjort spontant uten altfor mange forberedelser, i form av å innstudere standard-låter eller komposisjoner fra den amerikanske sangboka. Her er Emmeluth med altsaksofonen, en mikrofon og ett langt «strekk», kun avbrutt av ytterst korte puste- og tenkepauser. Derfor får vi ikke det vanlige, med flere titler og låter i «radio-vennlige» lengder. Så her er det bare å sette seg godt til rette. Åpne alle kanaler hvor lyd kan tas inn, skru anlegget opp på 11, og la Emmeluth og hennes altsaksofon gripe tak i deg og geleide deg ut på en reise inn i hennes musikalske univers.
Platen er laget i forbindelse med bassisten Ingebrigt Håker Flatens Sonic Transmissions Festival, ett prosjekt han satte i gang på grunn av isolasjonen som medførte krav om nye, gode ideer fra freelance-musikerne, siden kulturmyndighetene ikke har brydd seg nevneverdig om denne gruppen kunstnere.
Og å møte Emmeluth alene i en slik setting, er en deilig reise. Det setter store krav til henne som musiker, å skulle komme opp med noe som er verdt å sette seg ned og lytte til over tid, uten andre musikere å støtte seg til. Men dette er en oppgave Emmeluth løser på en fortreffelig måte. For den musikken og de improvisasjonene vi får servert på sølvfat, er hele veien spennende å lytte til. Hun viser de fleste av sidene i sitt spill, som gir oss muligheten til virkelig å få studert hennes spill, nakent og spennende.
Dette er blitt et «sett» som kun ble fremført der og da, og som den utmerkede saksofonisten aldri kommer til å gjenta akkurat slik vi opplever det her, selv om hun skulle forsøke. Hun tar oss med inn i forskjellige landskaper som i stor grad er lystige og glade, hennes teknikk på «hornet» er fremragende, og ideene nærmest spruter ut av saksofonen.
Dette er blitt en strålende soloinnspilling, hvor danske Emmeluth virkelig beviser hvilken fremragende altsaksofonist hun er, og for den som vil studere grundig hva hun holder på med, er det bare å skaffe seg denne drøyt 35 minutters overbevisende solofremføringen, som beviser at Emmeluth er en av de unge, og ytterst lovende altsaksofonister som oppholder seg der ute.
En deilig reise!
Jan Granlie
Signe Emmeluth (as)
