The Big Rip er en norsk trio som beveger seg raskt inn i den, etter hvert, voksende mengde av norske band som befinner seg i grenselandet mellom energisk rock og improvisert jazz. Trioen består av gitaristen Sander Eriksen Nordahl, som flere har hørt sammen med bandet Billy Meier og Harld Lassen, mens bassisten Håkon Norby Bjørgo har vært å høre med Audun Trio, Bear Brother, Paal Nilssen Love Extra Large Unit med flere. Den vi kjenner best i trioen er trommeslageren Ivar Myrset Asheim, som for tiden oppholder seg i København, og som vi har fulgt tett i hans første periode i den danske hovedstaden.
Ifølge internettet er The Big Rip, i utgangspunktet en teori om hva som vil skje med universet på lang sikt. I 1929 oppdaget Edwin Hubble at universet utvider seg, og i dag har man funnet ut at universet ikke bare utvider seg, men at det også gjør det raskere og raskere (med akselerasjon). To punkter A og B i universet vil derfor med tiden begynne å bevege seg fra hverandre med en slik hastighet at ikke engang lys kan nå fra A til B. Tyngdekraften, elektromagnetiske krefter og andre former for interaksjon forplanter seg med lysets hastighet. Så når A og B beveger seg fra hverandre raskere enn lys, kan verken tyngdekraften eller de elektromagnetiske kreftene holde A og B sammen, uansett hvor nærme de er. En dag vil ikke lys kunne nå fra den ene siden av Melkeveien til den andre, og tyngdekraften vil slutte å holde galakser sammen. Med tiden vil heller ikke lyset kunne nå fra Sola og ut til Pluto, hvor solsystemet vil bli revet fra hverandre (selv om sola ville vært sluttet å fungere lenge før det ville skje). Den siste Big Rip oppstår når lyset ikke lenger kan nå den avstanden som tilsvarer størrelsen til et atom, og naturkreftene dermed ikke lenger kan holde sammen materien i universet. Denne kraften, som motvirker tyngdekraften, kalles mørk energi og skal ikke forveksles med mørk materie.
«Pangpang» er trioens andre album, etter «Kisskiss Pangpang» som kom i 2018. Og med den nye platen fortsetter de å utvikle sitt musikalsk samspill i ytterpunktene av jazzen og rocken på en fin måte.Musikken henter påvirkninger fra 60-tallets avantgarde og rock, og siden bandmedlemmenes har en felles bakgrunn fra Norges musikkhøgskoles jazzprogram, og skapt innenfor rammen av Håkon Norby Bjørgos komposisjoner.
Vi får åtte komposisjoner, hvor det går fra den heftige poerjazzen via inspirasjoner fra Terje Rypdal og, til dels, Mary Halvorsons balladelandskap, til gitarjazz i en slags 60-70-talls varianter som funderer fint for trioen.
De er alle sammen dyktige musikere, og det er fin kommunikasjon mellom de tre. Selvsagt er det Eriksen Nordahls gitar som fører an i de fleste av komposisjonene, og han er en utmerket gitarist som spiller med en rekke forskjellige inspirasjonskilder, både fra den «eldre» garde, «mellomgenerasjonen» og yngre utøvere som for eksempel Even Helte Hermansen (Bushman’s Revenge, Red Kite, Shining, Grand General med flere). Bjørgo er en pågående og dyktig bassist som lager fine komposisjoner som gir god plass til at gitaristen kan utfolde seg relativt fritt. Hans spill er strålende, og innimellom, når trioen er på sitt mest rocka, fungerer hans kontrabass-spill like godt som en el.bass. Og bak peser Asheim de andre framover med flott spill.
Innimellom får jeg en assosiasjon til det amerikanske rockebandet Living Colour, med gitaristen Vernon Reid i spissen, men da tanken om den sammenligningen er tenkt, så er de over i et annet landskap. Så her tar de tre oss med på en reise i den energiske gitarjazzen som vi liker svært godt. Og selv om andre gitarister og powertrioer stadig dukker opp i bakhodet, er dette The Big Rip sin egen musikk, som er vakker, hør på sjettesporet, den fine balladen «Old beginnings» med nydelig bass-spill, energisk, pågående og tøff. Eller lytt til den fine bass-spillet i sistesporet «Epilogue (25/03» – nydelig!
Jan Granlie
Sander Eriksen Nordahl (g), Håkon Norby Bjørgo (b), Ivar Myrset Asheim (dr)
