Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner vokalisten Tobias Lindstad fra før. Men i følge coverteksten på denne innspillingen, har han tatt musikkutdannelse på et høyere nivå, og hans inspirasjoner favner vidt – fra klassisk og moderne kammermusikk, jazz og frri improvisasjon, avantgarderock, folkemusikk og subtile popmelodier, som det skrives i coverteksten.
Etter at han begynte å spille trombone og gitar som tenåring i Oslo, var han så heldig å bli en del av et lite samfunn av ivrige jazzelskere på videregående da han flyttet til Hallingdal. Hans entusiasme for Kenny Wheelers musikk oppsto allerede i denne gjengen av jazzfrelste, det samme gjorde den buktende basslinjen til tittellåten og den lengste musikalske oppdagelsesreisen på denne plata, «Kismet». Og etter videregående skole, i 1993, førte Tobias hunger etter å lære mer om jazz ham til Sund Folkehøgskole, 100 km nord for Trondheim, som hadde et dedikert jazzprogram. Etter Sund studerte han musikk ved Universitetet i Oslo i halvannet år, og fordypet seg i hans samtidige entusiasme for klassisk og før-klassisk musikk, men fortsatte også sine granskninger i jazzkomposisjon. Så da skulle man kanskje forvente at den unge trombonisten ville fortsette med musikk og bli en profesjonell musiker. Men det ble han ikke. I stedet utdannet han seg til psykolog
Og, så vidt jeg vet, er dette hans første plate i eget navn, hvor han har overlatt mesteparten av «musiseringen» til gode venner, mens han selv medvirker som vokalist på tre av de sju komposisjonene som han selv har ansvaret for.
Og bde gode vennene er gitarist Jacob Young, trombonist Øyvnd Brække, klarinettist og saksofonist Mathilde Groos Viddal, bassist Adrian Myhr og trommeslager Andreas Wildhagen, mens Børge-Are Halvorsen er med på fløyter på en låt, Gunnar Halle spiller trompet på en låt og Håvard Enge spiller piano på en.
Og de starter med Lindstad, Viddal og Myhrs «Introductory improvisation over Kismet’s bassline», som i mange år har fascinert Lindstad musikalsk. Dette er en nydelig duett mellom Myhr og Viddal, som går rett over i «Three Jazz-fanfares for Kenny Wheeler», en tredalet sak bestående av «Aequale», «Something else matters» og «Trusting Rainbows», og som har mye av den canadiske trompeteren Kenny Wheeler i seg. Men det er noe i komponeringen som fører oss rett inn i «løvens hule» og Wheelers komponering for et noe større orkester. Også her er Myhrs bass-spill en drivkraft i kom posisjonen, og sammen med, særlig Øyvind Brækkes utmerkede trombonespill og Viddals klarinetter, får vi et fint lydbilde som minner mye om en del litt større sammensetninger vi fikk på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet – og da tenker jeg spesielt på noen fine verk vi fikk servert på den tiden av blant annet pianisten Per Husby.
Tredjesporet, «Kismet» starter også med Myhrs fine bass-spill, før Viddals nydelige bassklarinett kommer inn. Her får vi også første møte med Lindstads vokal, i en egen tekst i en fin låt, hvor det kanskje ikke først og fremst er vokalen som imponerer (det skal egentlig veldig mye til før jeg liker mannlig jazzvokal). Men han fungerer fint sammen med de andre musikerne, og med Brækkes trombone som ledende sammen med Halvorsens fløyte. Vi får også en fin gitarsolo fra Young, som riktignok ikke slår meg i bakken, men som fungerer fint i denne balladen. Men det er kombinasjonen av relativt streit vokal og trombonen som er det som gjør tittelsporet fint.
Indstad bidrar også på vokal på «Dream», hans egen melodi til en tekst av R.S. Thomas. Her er vokalen i fare for å få et slags «crooner»-stempel, men han unngår det glatte og teatralske, som vi ofte får fra en del av de andre mannlige vokalistene som besøker de fleste jazzfestivalene rundt om i verden i dag, fordi han ikke gjør seg til på noen måte. Han synger bare rett fram. Og vi gir kreditt til Jacob Youngs gitarsolo på akustisk gitar, som er relativt enkel, men fin, der den fremføres på nylonstrengsgitar.
Lindstads tredje vokalbidrag kommer i «Singalong Song», hvor han oppfordrer oss til å synge med. Men det er lettere sagt enn gjort, for dette er ingen typisk allsang. Her heller vokalen tett opp mot «crooneren». Men også her synes jeg Lindstad berger seg ved å synge «rett fram» uten å gjøre seg til. Og lysten til å synge med forsvinner raskt når Viddal kommer inn med en strålende bassklarinettsolo. Hun er en av de fremste på området i dagens jazz, og det er alltid en fryd å høre henne på mitt favorittinstrument. Young bidrar også med en fin solo, før Brække igjen er der med en nydelig solo.
«Family Waltz in Eb» tar oss tettere inn i den typisk godt arrangerte jazzen fra 80- og 90-tallet. En fin vals med en fin gitarsolo fra Young, og, som alltid, flott spill fra Brække og, ikke minst, Myhr.
Så avslutter de med «Singalong Monk», noe som i utgangspunktet ikke ville fungert på «Allsang på grensen» eller andre slike tilstelninger. Dette er en kort sekvens hvor Håvards Enges Monk-inspirerte pianospill får holde på alene. Og etter 54 sekunder er det over, selv om jeg hadde ønsket at hele ensemblet skulle komme inn og avslutte med en heidundrande Monk-hyllest.
«Kismet» er blitt en fin plate fra Tobias Lindstad Collective. Den er relativt løst produsert, og langt fra så polert som de fleste andre plater man får i dag med «croonere» med eller uten skinnlue. Derfor skiller den seg også ut i mengden, og de tre vokale bidragene fra opphavsmannen er akkurat nok til at det blir sjarmerende. Og med et slikt band i ryggen, skulle det nesten bare mangle at ikke kvaliteten var på et høyt nivå.
Jan Granlie
Tobias Gustum Lindstad (v), Jacob Young (g), Øyvind Brække (tb), Mathilde Groos Viddal (cl, bcl, ss, double bcl), Adrian Myhr (b), Andreas Wildhagen (dr), Børge-Are Halvorsen (fl, afl), Gunnar Halle (tp), Håvard Enge (p)
