I de senere årene er det kommet en rekke innspillinger med den amerikanske trompeteren Wadada Leo Smith. Men dette er første gang han lager en trioplate med trommelegenden Jack DeJohnette og pianisten Vijay Iyer. Smith møtte og spilte med DeJohnette første gang på slutten av 60-tallet, og de to har samarbeidet med økende frekvens siden DeJohnette deltok i den første innspillingen av Smiths Golden Quartet for mer enn 20 år siden. Smiths og Iyers første samarbeid går også nesten 20 år tilbake i tid. Denne innspillingen markerer første gang de tre deltar i samme prosjekt og det er første gang DeJohnette og Iyer spiller sammen.
Smith sier i coverteksten at dette er et drømmeprosjekt for han, og å sette sammen en trio med trompet, piano og trommer, uten bass, så han på som en fin utfordring, og sammen med DeJohnette og Iyer, følte han seg sikker på at ting ville fungere.
Innspillingen ble gjort i Avitar Studio i New York den 22. november 2016, og grunnen til at innspillingen kommer ut på det finske selskapet TUM Records er nok at Smith har hatt et godt samarbeid med selskapet over lang tid, med en reke tidligere prosjekter på plate.
Hvorfor platen er gjort som en hyllest til Billie Holiday er ikke godt å vite, men siden åpningssporet er Smiths «Billie Holiday: A Love Sonnet», så var det kanskje greit, men vi får også en hyllest til pianisten Anthony Davis også – litt lenger ut i låtrekkefølgen.
Det startet altså med Smiths «Billie Holiday: A Love Sonnet», hvor DeJohnettes smakfulle og neddempede trommespill, hvor han spiller med køller, innleder, før Smiths svært Miles Davis-aktige trompet kommer inn sammen med Iyers sparsomme, men effektive pianospill. Og derfra og ut er dette en plate hvor jeg har en mistanke om at mye er improvisert der og da, men hvor alt henger fint sammen.
Smiths tone, særlig i åpningssporet, er som tatt rett ut fra en ballade fra Miles Davis fra sent 60-tall, mens DeJohnette og Iyer er lydhøre medspillere, som understøtter, pusher og bidrar sterkt kreativt til at dette blir en nydelig låt.
De fortsetter med Iyers «Deep Time No.1», som også inneholder et utdrag fra den kjente «By All Means Necessary»-talen til Malcolm X, holdt til Accra Positive Action-konferansen i 1960, med hovedbudskap om hvorfor vi bruker vold. Uttrykket hadde også blitt brukt av franske Jean-Paul Sartre i hans skuespill «Dirty Hands» i 1948. Senere gikk begrepet inn i borgerrettighetskulturen i USA via en tale holdt av Malcolm X på Organization of Afro-American Unitys stiftelsesmøte den 28. juni 1964. Og en slags konklusjon på begrepet og talen(e), var at det anses generelt legalt å la alle tilgjengelige taktikker være åpne for å nå de ønskede målene, inkludert vold.
Utdraget fra talen blir liggende under en litt dvelende start på komposisjonen hvor de tre improviserer fram musikk til det politiske budskapet, hvor Iyer har gått over til Fender Rhodes, og tilnærmingen til Miles Davis og hans musikk fra for eksempel «Bitches Brew» og noen år framover i tid, kommer tydelig fram, selv om det var sjelden man hørte Davis såpass «nedpå» som det vi hører her. Fint!
Deretter får vi Smiths «The A.D. Opera: A Long Vision with Imagination, Creativity and Fire, a dance opera» som er en hyllest til Anthony Davis. Dette er en låt som følger de foregående, med relativt neddempet og ballademessig musikk, hvor de enkelte musikerne kommer godt fram og hvor de gir hverandre god plass. DeJohnettes trommespill er lyttende og fint, og det samme må sies om Iyers pianospill. Og fremst ligger Smiths trompet, som fremdeles befinner godt innenfor landskapet til Miles Davis. Men selv om man kan gjenkjenne Davis måte å spille på, er det aldri snakk om noen kopi. Wadada Leo Smith har funnet sin egen plass i trompetlandskapet, men Davis er den mest nærliggende å sammenligne med, for å forklare hvor i trompetlandskapet han befinner seg. Dette er en flerdelt opera, hvor jeg tror bare grunnelementene er lagt på forhånd, og hvor improvisasjonene spiller en svært viktig rolle.
Så får vi Jack DeJohnettes «Song for World Forgiveness», som også befinner seg i balladeavdelingen. Her har den godeste trommeslageren skrevet en vakker ballade, hvor Smith spiller fint trompet (med mute) over det fine kompet med de to andre musikerne, før de avslutter denne neddempede platen med den kollektive «Rocket», som er helt annerledes i stemning enn de andre låtene. Dette blir nesten som å høre Don Cherry på en av hans siste innspillinger, og med nydelig, kollektiv improvisasjon over en relativt enkel frase fra Iyers orgel. DeJohnette legger an en fin og litt rocka grunnrytme som han spinner litt rundt, og Smith ligger på toppen med fine improvisasjoner.
Til sammen er dette blitt en fin og spennende innspilling, hvor tre mestere møtes til en slags felles jam session, hvor de (stort sett) har valgt å holde seg i balladelandskapet, og ikke veldig langt unna det salige Miles Davis hadde av musikalske ideer på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Og relasjonen til Billie Holiday er muligens det sterkt politiske i improvisasjonene, og at de har valgt å oppholde seg i balladelandskapet.
Jan Granlie
Wadada Leo Smith (tp), Vijay Iyer (p, Fender Rhodes, Hammond B-3, elec), Jack DeJohnette (dr, perc)
