Skiver du bør ha

BILL EVANS

«Everybody Digs Bill Evans»
RIVERSIDE

«Everybody Digs Bill Evans» er mesterpianistens andre album i eget navn, innspilt den 15. desember 1958, og utgitt året etter. Platen kom ut to år etter hans platedebut i eget navn, «The New Conceptions».
Platen ble, da den kom ut, regnet som et slags landemerke, ikke bare musikalsk, men også når det gjelder coverkunst, hvor man hadde samlet utsagn om Evans fra Miles Davis, George Shearing, Ahmad Jamal og Cannonball Adderley, som ble trykt på forsiden, noe som nesten var uhørt på den tiden, og som garantert ville blitt feiltolket i dag.

Grunnen til at vi plukker fram denne innspillingen, er ikke bare fordi det er en viktig innspilling, men vi har fått en oppfordring, sammen med flere av de andre anmelderne i Norge, om å ta fram denne innspillingen igjen å anmelde den med dagens ører.

Og den utfordringen var det ikke vanskelig å si ja til, for dette er en av de Bill Evans-platene som oftest surrer og går i heimen her på Frederiksberg midt i København.

Innspillingen er gjort omtrent på den tiden da Miles Davis samlet sitt stjerneband til «Kind Of Blue»-innspillingen (innspilt 2. mars og 22. april 1959). Med å sette sammen en trio bestående av bassisten Sam Jones og Miles Davis-trommeslageren Philly Joe Jones, to musikere som ikke akkurat var kjent for å «legge så mye imellom», måtte ha vært relativt oppsiktsvekkende, særlig når man visste at Bill Evans var en stillfaren og litt innadvendt kunstner.

Men han visste nok hva han gjorde, for fra start til mål høres det nesten ut som denne trioen aldri har gjort noe annet enn å spille sammen.

Det starter med Gigy Gryce-låta «Minority», som jeg synes er litt utypisk for det man senere har fått høre fra Evans. Men som en presentasjon er dette perfekt. På den versjonen jeg har av albumet, synes jeg kanskje det låter litt «spinkelt» i pianospillet helt i starten, men hele veien holder både Jones og Jones seg i skinnet. Kun i Philly Joes trommesolo, synes jeg han tar sjansen på å «kvesse klørne» og utfordre Evans. Men samspillet, mann! Det låter fantastisk hele veien.

Hague og Horwitts «Young and Foolish» er neste, og man blir sittende på nåler i Evans’ intro, og i det bassen kommer inn er det bare å lene seg tilbake og nyte. Det var i slike låter Bill Evans virkelig viste sin storhet, etter min mening. I de langsomme balladene, der han kunne bruke tid, og hvor pausene er med på å gjøre musikken storslagen.

«Lucky to Be Me» av Bernstein, Comden og Green er neste. En versjon som Evans gjør solo, og som kryper inn under huden på deg, og du føler nærmest blodårene utvide seg. Coolere enn dette er det nesten umulig å gjøre det!

I Cole Porters «Night and Day», er trioen igjen samlet, og vi blir litt overrasket over Philly Jo Jones’ intro, hvor han legger opp til en calypso-versjon, som er så forskjellige fra «Lucky to Be Me» som det nesten er mulig å komme. Men det kan høres ut som om Evans ikke er helt fortrolig med calypsoen, siden han etter at han har kommet inn, forsøker å «bremse» trommeslageren, noe han bare delvis klarer. Han velger heller å legge seg på rytmene, og vi får nok en cool versjon. Men hør på trommespillet på denne låta, etter at Evans har funnet sin plass. Mesterlig! Det er utrolig spennende å følge utviklingen av framdriften på denne låta, hvordan Evans tilpasser seg og det hele går opp i en annen enhet.

Gross-komposisjonen «Tenderly» følger, som vals! Og ved å gjøre den i en slik versjon, får på mange måter komposisjonen et helt nytt innhold. Deretter følger Evans-originalen «Peace Piece», som en tidløs, meditativ «salme» som på mange måter er med på å sette en slags standard for den europeiske kammerjazzen. Evans improvisasjoner på denne låta ligger et godt stykke fra hovedretningen for resten av platen, og hans improvisasjoner med høyrehånda trekker mot det nyere klassiske og den friere jazzen. Og hvis man hører denne låten separat, så er det vanskelig å tenke seg at den er innspilt i 1958.

I Duke og Harburgs «What Is There to Say» er de tre tilbake der man forventer å finne Bill Evans Trio. Hans improvisasjon her er nesten ut av denne verden. Når man hører hans akkordlegginger, så hører man hvor Keith Jarrett har tatt mye av inspirasjonen fra, men ikke bare han. De fleste av jazzpianistene som har holdt på etter 1959, har enten bevisst eller ubevisst tatt med seg noe fra den måten Evans spiller på.
Sonny Rollins «Oleo» er neste siste spor ut, og her beviser Evans at han også takler de litt hurtigere låtene. «Oleo» er man blitt vant til å høre med milelange saksofonsolier, men Evans beviser at det er mulig å fortelle denne historien uten å prate altfor mye. Dette er ren bebop, og Evans beviser at han kan spille denne typen jazz uten problemer og bedre enn de fleste. Så vidt jeg har forstått, så er ikke «Oleo» den enkleste låta å ta fatt på, men Evans og medmusikantene behersker dette perfekt.

Så avsluttes platen med nok en Bill Evans original, «Epilogue». Denne er litt som «Peace Piece», en meditativ liten sak, som varer kun i 40 sekunder. Men det er nok, og den er en fin avslutning på en himmelsk andrerunde.

Nå vet jeg at jazzpolitiet, som har analysert og finlyttet til denne innspillingen noen tusen ganger, og brukt lupe og mikroskop for å finne ut hva som hele veien foregår mellom de tre musikerne på denne innspillingen. Det har jeg aldri gjort. Jeg har lyttet til den gjennom flere år, og den har i lang tid vært en av flere favoritter. En gang, da jeg skulle selge leilighet i Oslo, spilte jeg denne innspillingen på visning, og man skal ikke se bort fra at «Everybody Digs Bill Evans» var årsaken til at jeg fikk godt betalt for leiligheten!

Jan Granlie

Bill Evans (p), Sam Jones (b), Philly Joe Jones (dr)