Skiver du bør ha

MILES DAVIS

«The Complete Live at the Plugged Nickel 1965»

Columbia Legacy CXK 66955 – 8 CD (1995)
Mosaic Records MQ10-158 – 10 LP (1995)

Det er 22. desember 1965. Stedet er klubben Plugged Nickel i Chicago. Med unntak av noen jobber i Philadelphia, Detroit, New York og Washington hvor Ron Carter hadde meldt forfall, er det første gangen kvintetten er samlet siden innspillingen av ESP  i januar. Miles var rusten etter ikke å ha spilt på nesten ti måneder. Den anerkjente jazzskribenten Leonard Feather avskrev ham som en «has-been» – som en som tiden hadde løpt fra. Han skrev at «Davis’ major contributions as soloist and as orchestral innovator were made in the 1950s … his combos in recent years have rarely produced any significant new group music».

Men det Feather ikke hørte i 1966 da han skrev dette i sin Encyclopedia of Jazz in the Sixties er åpenbart for oss som kan sjekke i bakspeilet. I musikken på plata ESP lå allerede kimen til noe nytt. Men ennå var det uforløst.

Den andre store kvintetten blir til

I løpet av 1964 hadde endelig Miles Davis satt sammen et stabilt band igjen. Etter å ha signet inn Wayne Shorter ved å rappe ham fra Art Blakey’s Jazz Messengers, hvor Shorter var musikalsk leder, hadde han for første gang etablert et band hvor alle musikerne som var fra en annen generasjon enn ham selv. Herbie Hancock på piano, Ron Carter på bass, Tony Williams på trommer og Wayne Shorter på tenorsaksofon.

I 1964 gjorde dette bandet en stor Europa-turne hvor mange konserter ble tatt opp av nasjonale radiostasjoner. Selv om musikken i samtida var en sjokkartet opplevelse for mange av tilhørerne – framstår den i dag som konvensjonell i forhold til det som skulle skje de neste månedene. Og den var noe helt annet enn det som ble betegnet «the new thing» – frijazzen som særlig John Coltrane nå var blitt en ledestjerne av.

Mens Miles altså ble sett på som å representere fortida, han baserte seg fremdeles på et tonalt univers med klare tonale sentre og tydelige referanser til underliggende akkordsekvenser. Som lytter var du aldri i tvil om hvor bandet var i sekvensene.

Men  Miles ønsket seg videre. I Ian Carr’s biografi om Miles Davis – Miles Davis – The Definitive Biography (revidert utgave 1998) siteres Herbie Hancock med følgende

«By the time we got to ESP, Miles said, ‘I don’t want to play chords anymore’ … I guess what he wanted to go for was the core [conception] of the music … »

Men utviklingen ble abortert, raskt etter innspillingen i januar. Miles Davis la seg inn for en hofteoperasjon han hadde utsatt lenge. Etter flere måneder viste det seg at operasjonen var mislykket og han måtte inn til ny operasjon på sommeren. Som om ikke det var nok, etter han i utålmodighet hadde skrevet seg ut alt for tidlig etter dette, brakk han beinet hjemme. Det skulle ta helt til november før han kunne spille med bandet igjen.

I mellomtiden hadde Hancock, Shorter, Williams og Carter livnært seg med å spille klubbjobber i og rundt New York. Gjennom det utviklet de en forståelse for hva som skjedde innenfor den samtidige frijazzen. Der hadde de oppdaget en frihet – friheten til å spille alt mot alt. Det eneste som krevdes var at du spilte med musikere som hadde vidåpne øre, musikere som var villige til å anstrenge seg for å høre hva du prøvde å gjøre. Og vice versa. Det krevde åpen og dialogbasert kollektiv improvisasjon.

Plugged Nickel

Historiene om hva som så skjedde er mange. En av dem lyder som følger. Underveis på flyet til Chicago sitter Wayne, Ron, Herbie og Tony. De begynner å snakke om gigen de har foran seg i Chicago, fra 21. desember til rett over nyttår. I følge jazzkritikeren Michelle Mercer var det Tony Williams som sa – «Why don’t we play ‘anti-music’ – play what noone expects?».

Da de kom til Plugged Nickel så de at Columbia hadde satt opp opptaksutstyr og Teo Macero var å plass. Men de trakk seg ikke. Konserten den 21. desember ble ikke noe av, årsakene er ikke klare. Men etter noe press og litt forhandling mellom Macero og Davis spilte bandet den 22. og 23. desember tilsammen sju sett.

Første sett første dagen åpnet med «If I were a bell». Miles høres rusten ut og feiler i begynnelsen, ikke minst fordi Herbie spiller noen akkorder som definitivt ikke er der. Mot slutten av settet drar Miles i gang med «I fall in love too easily», med så lange rom mellom frasene at det nesten faller fra hverandre. Du kan nesten høre hvordan han anstrenger seg for å skjønne hva som skjer bak ham. Bandet bak ham drar i gang med et tempo og en kollektiv kommunikasjon som er hinsides. I John Sweds ultimate Miles Davis biografi – So What – The Life of Miles Davis (2002), siteres Hancock,

«What I was trying to do … was to combine – take these influences that were happening to all of us at that time and amalgate them, personalize them in such a way that when people were hearing us, they were hearing the avant-garde on the one hand, and they were hearing the history of jazz that led up to it on the other hand – because Miles was that history…»

Og over det hele svever Wayne Shorter. Men propellen i det hele er Tony Williams. Wayne sa mange år seinere om den nye spillestilen,

«We were actually tampering with something called DNA in music in a song. Each song has its DNA. So you just do the DNA and not the whole song. You do the characteristics. You say, ‘Okay, I will do the ear of the face, I will do the left side of the face, You do the right side of the face.»

«Here’s how I look at it …», sier Hancock til Ian Carr, «a composition is an example of a conception, so Miles, rather than play the composition, he wants to play the conception that the composition came from … That’s why you hear melody fragments and you kind of hear the momentum … but maybe the chords are not there…»

Wayne Shorter beskrev hva som skjedde i Chicago disse dagene slik,

«At the Plugged Nickel we were raising so much hell [musically] that when we came off we couldn’t say nothing to each other. We were lethargic in a princely way. We weren’t trying to put on airs … it as like, ‘let’s not touch this’. You were in the royalty of the moment, and such royalty need never be tampered with.»

Arven fra Chicago

Det skulle gå helt til 1982 før deler av opptakene ble utgitt i USA, selv om CBS/Japan hadde gitt ut det samme i 1976 som en Japan-only utgivelse. I 1992 ble det gitt ut en boks i Japan som ga seg ut for å være komplett. Seinere viste det seg at mastrene de hadde brukt her var redigerte – nær en halv time musikk manglet. Med Columbia – Mosaic-utgivelsen i 1995 var alle syv settene komplette.

Det som seinere skulle bli karakterisert som post-bop, som ‘time – no changes’  ble født disse dagene i Chicago. Dette var dager som skapte det som beviste at Leonard Feather tok feil. Miles er ikke død. Miles lever!

Dette var dagene som skapte den store andre kvintetten til Miles Davis. Det som skjedde de neste fem årene med dette som utgangspunkt er kanskje noe av det aller viktigste som har skjedd i jazzhistoria.

Tekst: Johan Hauknes

Miles Davis (tp), Herbie Hancock (p), Wayne Shorter (ts), Ron Carter (b), Tony Williams (dr)