Skiver du bør ha

SPUNK

«Wohltemperierte Spunk I-XII»
RUNE GRAMMOFON RCD2140
For de fleste som har levd såpass lenge at man husker «grusbaneTV», og da man fint overlevde med fasttelefon, tradisjonell postombæring og en kanal på TV, er Spunk noe man husker best fra Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe.

I Australia og New Zealand er Spunk en betegnelse på det å være sexy, mens det i Estland er navnet på en is, mens det andre steder er navnet på en vingummi. For den «yngre» generasjon, i alle fall deler av den, burde kvartetten Spunk være, like kjent og populær. Men så rettferdig er nok dessverre ikke verden. Innenfor de samtidsmusikalske kretser vet man hvem de fire damene i Spunk er, spesielt i utlandet. Innenfor jazzen kjenner man de fire kanskje mest hver for seg, eller i andre prosjekter, men sammen er det ikke så mange som har full kontroll på hva dissa damene driver med.

Men dette er det nå mulig å gjøre noe med. Mest kjent blant de fire musikerne er nok Maja Solveig Kjelsdrup Ratkje, som de senere årene har markert seg sterkt som en av samtidsmusikkens aller sterkeste stemmer. Ikke bare her hjemme, men kanskje enda mer internasjonalt. Lene Grenager spiller med en rekke forskjellige ensembler, bl.a. et utsøkt duosamarbeid med sangerinnen Sofia Jernberg, Affinis Ensemble, Trio Alpaca og Lemur for å nevne noen få. I Lemur finner man også Hild Sofie Tafjord. Hun spiller også duo med Ratkje i Fe-mail, trioen Agrare med danseren Lotta Melin, med Grenager og Lisa Dillan i Slinger, og hun har spilt med folk som Håkon Kornstad, Zeena Parkins, Fred Frith, Lotte Anker, Ikue Mori og en rekke andre. Kristin Andersen er den jeg har minst kjennskap til. Men hennes bidrag i SPUNK sier nok til at dette er en musiker vi bør få med oss.

Klokken 20:01 den 20. januar 2001, satte Spunk i gang en drone i Bb, en drone som ville forandre deres musikalske liv i overskuelig framtid. 11 år, 11 måneder og 11 minutter senere beveger de seg over til G, og tar fatt på siste etappe på sin reise som hadde tatt dem gjennom de 12 tonene i den tempererte skala, med en tone per år, fremført på 12 konserter. Disse 12 konsertene fant sted på forskjellige steder rundt om i Oslo, inkludert det enorme, nesten beksvarte indre av Emanuel Vigeland Mausoleum, med sin etterklangstid på hele 22 sekunder. Det ble gjort konserter på Nobelinstituttet, på en hytte på en Nakholmen i Oslofjorden, i et telt på toppen av taket på Operabygget, på Universitetet, på Oslo City og i en hjemmekoselig stue.

«Wohltemperierte Spunk» er en stor utfordring å komme seg gjennom. Men det er også slik musikk man skal bruke hjerne og hjerte på å prøve å komme inn i. Dronemusikk har aldri vært det som har vært enklest å få en forståelse av gjennom platemediet, men de seks CDene vi her får servert på sølvfat, burde trigge de fleste musikkinteresserte til å sette seg ned, ta seg god tid, lene seg rolig tilbake, dempe lyset, sette på full styrke på anlegget og la det stå til.

Mye av musikken er utrolig vakker, mens andre ting skjærer i ørene og hindrer deg i å gå i dvale. Førsteplata er tatt opp i Emanuel Vigeland Mausoleet den 20. januar 2001, og som sagt, den går i Bb. Musikken smyger seg fram og varierer hele veien gjennom de 33 minuttene og 33 sekundene den varer. Deretter følger et opptak gjort i en leilighet i Seilduksgata i Oslo nøyaktig ett år og en måned senere. Lyden på dette opptaket er helt annerledes enn førstesporet. Mest fordi akustikken i en leilighet på Grünerløkka er helt annerledes enn i Vigeland-mausoleet. Derfor blir dette også en helt annen lytteopplevelse, noe som gjør at de to opptakene skaper en slags helhet. Musikken som spilles er annerledes her, fordi man ikke har den enorme akustikken som hjelpemiddel, noe som krever mer av musikerne. Men de fire damene mestrer også dette til fulle, dessuten går denne dronen i A.

CD2 åpner med et opptak fra Oslo City, «kjøpesenteret fra hælvete» rett ved Oslo S. Her er man over i C-dur, noe som kanskje er valgt på grunn av omgivelsene? Man skal ikke utsette kjøpesenterpublikummet for mer avanserte ting enn det! 29 minutter og 50 sekunder dvelende droning, eller som en på jazzforum-kontoret sa det: «Her er man ute og spunker, hører jeg!».

Og slik fortsetter det. Andre kutt på CD2 er tatt opp på Nobelinstituttet, og er på mange måter mer majestetisk enn de foregående. Det hviler en høytid og galla over musikken, før man er over i St.Edmund’s Church (D#) og et opptak fra Nakholmen i Oslofjorden i E. En del er tatt opp i Nydalen, ved Akerselva den 20. juli 2007 (C#), mens opptaket fra Operataket fra 20. august 2008 er i D. De har også gjort opptak i Hønse-Lovisas hus på Grünerløkka den 20. september 2009 (i Gb), og i Brugata i Oslo sentrum den 20. oktober 2010 (F).

Innspurten kommer fra Gamle Aker kirke den 20. november 2011 (Ab), før man runder av med et opptak fra Universitetet i Oslo den 20. desember i fjor i G.

Musikken gjennom disse seks CDen er ytterst fascinerende. Mange vil kanskje hevde at de fire spiller omtrent det samme gjennom alle seks platene. Men det gjør de ikke. Men det mest fascinerende med denne boksen tror jeg ligger i at opptaksforholdene har vært såpass forskjellige at lyden og hvordan musikerne angriper de forskjellige tonene er det som gjør boksen variert og spesielt interessant. Dette er musikk du ikke skal bruke som bakgrunn mens de lager middag, vasker opp eller støvsuger. Dette er musikk du skal sette deg ned og lytte til. I starten kan mye virke rart og fremmed, men spisser du ørene og åpner opp sjelens mange kamre, så vil du få en stor musikalsk opplevelse.

Nylig ble det gjort en undersøkelse blant det norske folk som viste at altfor mange av oss er faretruende stressa, og man anbefalte yoga som botemiddel. Jeg vil heller anbefale SPUNKs fantastiske mesterverk «Wohltemperierte Spunk I-XII» som medisin.

Hvis du lurer mer på hva dette egentlig dreier seg om, så er det bare å kjøpe den lille boksen, lese intervjuet med musikerne i omslagsteksten (gjort av Rob Young fra WIRE (nå redaktør i norske Jazznytt) og Anne Hilde Neset i Ultima), putte CD nr 1 i spilleren, og la deg overmanne. Dette er rett og slett en boks med CDer som burde vært utstedt på blå resept!

Jan Granlie

Kristin Andersen (tp, fl), Lene Grenager (c), Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (v, vio, harm, acc, theremin, div), Hild Sofie Tafjord (frhorn, div)