Innlegg

Bare Jazz er ikke mer

Oslos vakreste pusterom og stedet med de aller hyggeligste folka er ikke mer. Bodil Niska har etter 24 år måttet stenge platebutikken, møteplassen, baren, scena og kulturinstitusjonen Bare Jazz. Ridende på høstens smittebølge kom det endelige slaget med Kulturrådets manglende vilje til å anerkjenne Bare Jazz som en kulturscene, og regjeringen Solbergs tafatte evne til å redde den delen av handelsnæringen som virkelig skaper en forskjell.

Det var torsdag i forrige uke Bare Jazz begjærte oppbud og stengte dørene. Fredag 27. november hengte daglig leder og jazzsaksofonist Bodil Niska opp en plakat foran inngangen. Hun takket for alle åra med jazz og hyggelige kunder.

– Det har vært barnet mitt i 24 år. Dette er veldig vanskelig, sa Niska samtidig til nettidsskriftet Vårt Oslo.

Bare Jazz har vært kombinert kafé, bar og platebutikk i Grensen i Oslo siden 2001. Stedet har tiltrukket seg musikkelskere fra hele landet og regnes som en institusjon blant jazzelskere.

– Bare Jazz har aldri vært eller skulle aldri være en pengemaskin. Alle pengene vi har tjent har gått til ansatte, musikerhonorarer eller til å importere jazzmusikk som ingen andre tar inn her til lands. Vi har ikke en rik onkel å lene oss på for hjelp, sier Niskas partner Tom Sivesind til Dagbladet. Pandemien har gått hardt utover driften til Bare Jazz, fortsetter han,

– De faste utgiftene våre, særlig husleie i Oslo sentrum, blir for høy … Vi har ikke anledning til å holde åpent uten folk i byen.

Etter at nyheten kom ut, ble det raskt organisert en aksjon med folkefinansiering til støtte for Bare Jazz. I løpet av meget kort tid kom det inn nesten 400 000 kroner, før Bodil Niska måtte skuffe alle de som var villige til å hjelpe kafeen og platebutikken gjennom krisen. Det var for seint. På fredag formiddag la Bodil Niska ut følgende melding på sin Facebook-profil:

– Dette er rett og slett veldig, veldig sørgelig. Oslo blir en fattigere by uten Bare Jazz, sier Karin Krog til Dagbladet. Og det er lett å slutte seg til dette, Oslo ble på torsdag i forrige uke med ett slag et langt fattigere og svært kaldere sted.

Det er de stedene som skaper sterke følelser blant deres brukere som nå faller fra. De små, lokalt eide, spesielle og særmerkte stedene — som Bare Jazz — der de som driver og eier stedet ikke bare er entusiastiske for virksomheten med et stort hjerte for sitt publikum. Der de som driver og utvikler slike plasser prøver å gjøre en forskjell, på tross av at det krever en voldsom innsats av krefter, penger og andre ressurser for å holde det flytende gjennom mange år. Det er disse som nå er truet.

Men de er ikke truet av et virus som sprer seg som en kåt hingst på vårbeite. Det som tok knekken på Bare Jazz, og som vil gjøre Oslo til et kaldere, naknere og kjedeligere sted, er en høyreregjering som ikke skjønner forskjellen på pris og verdi. En høyreregjering med en fullstendig ubegrunnet tro på at det såkalte «markedet» løser alle problemer. En regjering som ikke skjønner hva liberalistisk kapitalisme er for noe, og hva den avstedkommer.

En regjering hvis representant kommunalminister Nicolai Astrup svarte ropet om hjelp fra en by i krise med at «de kan jo bare senke eiendomsskatten!» Et tiltak som føyer seg strømlinjet til den samme regjeringens koronastøtte som med et argument om at de ytte støtte til nødstedte restauranter, lokale butikker, musikkscener og andre møteplasser serverte milliardbeløp som tilskudd til hushaier og andre eiendomsbaroner. Uten å stille et eneste krav om at tilskuddet skulle komme deres småskala leietakere til gode! Mens haiene ler hele veien til banken og Nicolai Astrup lever i sin egen rikmannsverden uten kjennskap til hvordan verden virkelig ser ut, er regjeringens svar at man bør kaste enda mer penger til disse baronene. Profitører kalte man slike i tidligere tider. Hvorfor ikke nå?

Kultur-Norge blør, og Bare Jazz er et tidlig offer for noe som kommer til å endre alt det som har gjort Oslo til et godt og varmt sted å være de siste ti-tjue årene. Takket være entreprenører som Bodil Niska og hennes partner Tom Sivesind, og de mange som har støttet opp om virksomheten i denne intime bakgården i Oslo sentrum. En bakgård som det nå blir totalt uinteressant å besøke.

Aldri mer skal vi sitte i bakgården eller i andre etasjen med en toppet bayer, droppe innom for en prat med Bodil, eller for å plukke med oss ei plate. Det blir vanskelig å akseptere. Men Bare Jazz er historie. Takk for iherdig innsats, Bodil, først i Kirkegata, og så i lokalet i Grensen.

Bare Jazz, R.I.P. Du vil bli husket så lenge det er personer som skjønner kulturens betydning igjen i denne byen.

Tekst: Johan Hauknes

Skriv et svar