SILDAJAZZ, HAUGESUND, 9. OG 10. AUGUST 2023, DAG 1 OG 2: Sildajazz er en jazzfestival i Haugesund, mellom Bergen og Stavanger, som har eksistert siden 1987. Det første året hadde man fire band på plakaten, men ettersom årene er gått, har den vokst til å involvere rundt 70 band og bortimot 400 norske og internasjonale musikere fordelt på opp mot 200 konserter.
Fra starten av var festivalen en begivenhet som var mest opptatt av den tradisjonelle jazzen, og en stor del av publikum var på byen for å få seg en god fest, kanskje mer enn at man skulle få store jazzopplevelser, noe man merket på «støyen» blant publikum, som til tider var såpass høy at det var umulig å høre hva som ble spilt eller hvem som spilte. Men de senere årene har det endret seg kraftig, og i fjor var kanskje Sildajazz den mest interessante jazzfestivalen i Norge. Da hadde festivalsjefen Andreas Risanger Meland gjennomført den genistreken å samle «folkefesten» nede i kaiområdet, og spre de spennende jazzkonsertene i en slags halvsirkel rundt bykjernen i bedehus, kirker, konsertlokaler, kunstutstillingslokaler og teatre, hvor han spredde ut en samling utsøkte konserter for oss som er dedikerte til den spennende og nyskapende jazzmusikken.
For noen måneder siden kom beskjeden om at årets festival var Melands siste. Selv forklarte han det med at han var en familiemann med barn, og at han savnet det å ha sommerferie på lik linje med andre barnefamilier. Og det er en plausibel forklaring. Men vi har en mistanke om at det ligger krefter bak i byen og regionen, som ikke følte seg helt bekvemme med Melands valg av band til festivalen. Dette er ikke noe vi har hørt rykter om, eller som vi har underhånden opplysninger om, men om Melands eneste begrunnelse var at han ville ha sommerferie med familien, så burde dette vært mulig å ordne på en grei måte. For Meland har gjort Sildajazz til en smeltedigel for spennende, kreativ og god jazz gjennom de få årene han har figurert som festivalsjef.
Det er tydelig at Meland har endret noe fokus på bookingen dette året, og går man gjennom programmet, i alle fall hvis man ser det hele litt utenfra og med fjorårets, store musikalske suksess som bakgrunn, har det skjedd noe som tar festivalen i mer kommersiell retning – i alle fall i starten av festivalen.
Derfor ble det heller ikke altfor stressende å være utskremt for salt peanuts* på åpningsdagen, onsdag, da programmet besto av Adam Douglas og Sondre Lerche, og siden vi dessverre kom for sent til byen til å få med oss vokalisten Gabriela Garrubo, gitaristen Thomas T. Dahl og bassisten Magne Thormodsæter i Pedras Rolantes, ble det ikke altfor mye for våre lesere denne åpningsdagen.
Men vi var på åpningen av kunstutstillingen The bookshop at the end of the universe – med klare referanser til en eller annen film man skulle ha full kontroll på – i følge vår medarbeider Johan Hauknes, hvor glassblåseren Julie Shirani Kausland, film- og kullstiftkunstneren Bernhard Østebø og bokhandleren Rune Vika, og med DJ Per Steinar Lie fra Undergrünnen og Lumen Drones, satte hverandre stevne.
Joda, det var sikker fint – hvis man har sans for sekskantede «baderomsfliser» i grått, hvitt og sort og juletrekuler i glass. Men jeg må innrømme at jeg ikke fikk altfor mye ut av utstillingen, kanskje på grunn av at det var i overkant mye publikum inne i den relativt trange bokhandelen. Så kanskje jeg må gjøre et nytt forsøk senere denne uka?
Slåtter etter en brun pub på Majorstua i Oslo
Vi fikk også med oss konserten med Valkyrien All Stars, som alltid er en fryd å lytte til. Dette er i første rekke vokalisten og fiolinisten Tuva Syvertsens band, men uten fiolinisten (denne kvelden på fire-strengsgitar) Erik Sollid, trommeslageren og vokalisten Martin Sollid, som også trakterte banjo, og bassisten Magnus Larsen jr., hadde det ikke vært det samme. Syvertsen er en publikumsvinner av rang i front av dette hardtsvingende ensemblet. Hun har en sjarm som er sjelden i norsk musikkliv, hun har en tøff og samtidig følsom stemme som er norsk folkemusikk, og sammen med de andre musikerne er hun med på å fornye den norske folkemusikken på en ytterst sjarmerende måte.
Jeg har alltid likt den måten Valkyrien behandler den norske folkemusikkskatten på. De gjør den «folkelig» og slik at publikum, hele tiden, ikke forstår at det er norsk folkemusikk de lytter til. Men de gjør det på sin måte. Syvertsen har full kontroll på tradisjonsmusikken, og sammen med Erik Sollid gjør de den norske folkemusikken til folkeeie på en sjarmerende og fin måte. De gjør ofte det vokale kontrasterende til det melodiske, noe som skaper denne helt spesielle comboen mellom folkemusikk og pop.
Det eneste jeg kanskje savnet denne kvelden var mer bruk av hardingfele som et viktig element i musikken. Det kan skyldes at Erik Sollid (kanskje) hadde valgt å sende fela si sammen med de andre instrumentene, i stedet for å ta den med på flyet, for jeg mener å huske fra tidligere møter, at fiolinspillet har vært mer dominerende tidligere.
Siden alle instrumentene til bandet, pluss deres faste lydmann, sto flomfast på Ål i Hallingdal, måtte de låne alle instrumentene denne kvelden, noe som, selvsagt, gjorde musikerne litt usikre på hvordan det låt ut til publikum, men jeg tror ikke det var noen i det godt fulle Høvleriet som la merke til at konserten ble gjort på lånte instrumenter. Syvertsen var like sjarmerende som alltid, og sammensmeltingen av folkemusikk og mer pop-relatert musikk, falt i god smak hos publikum. Nå skal de videre til Øya-festivalen, hvor de spiller i dag, fredag, om instrumentene og lydmannen kom seg fra Ål til Oslo i løpet av torsdag/fredag.
Festivalmusikeren med gongene
Årets festivalmusiker, som gjør tre veldig forskjellige konserter denne uka, trommeslageren Paal Nilssen-Love, startet festivalen med solokonsert i det flotte lokalet Bystyresalen. Her hørte vi en fantastisk konsert med Bobo Stenson Trio i fjor, og vi gledet oss til å oppleve Nilssen-Love i det samme lokalet, som, garantert, ville oppføre seg helt annerledes enn i fjor.
Nilssen-Love har vært Rogalands, og en av Norges, største eksportartikler innenfor jazzen de siste 25 årene. Han har spilt i band som Atomic og The Thing og han har samarbeidet med musikere som Joe McPhee, Peter Brötzmann, Neneh Cherry, Arto Lindsay, Thurston Moore og mange flere, og hans store ensemble, Large Unit, i forskjellige varianter, som de senere årene har reist rundt i verden med stor suksess. Her i Haugesund spiller han solo, med sitt band Circus og på duo med gitaristen Terry Ex, og vi vil være på plass på alle tre konsertene, pluss at vi må få med oss hans opptreden på lørdag, hvor han opererer som DJ Lovemachine.
Men vi startet med Nilssen-Love solo i Bystyresalen (hovedbildet). Seks store Paiste-gonger, en mengde køller og trommestikker og litt annet «krimkrams». På gongene hang dert kongler, skjell, isoporkasser og annen mer eller mindre preparert perkusjon, og under den ene gongen lå en trykkplate fra en sardinfabrikk (sikkert fra Nilssen-Loves egentlige hjemby, Stavanger).
Og det begynner med et brak, før han drar gonger over parkettgulvet, noe som ga en helt utrolig lyd, siden de to gongene var forskjellig «stemt». Og derfra og ut var dette en konsert vi aldri har hørt noe lignende av tidligere. Vi fikk alle favorittstedene til perkusjonisten rett i fleisen. Noe kunne minne om regnskogen i Amazonas, lyder fra storbyen Rio, før vi plutselig følte vi var i gatekaoset i Addis Abeba, videre til Stavanger og «Hardangervidda vest, Ryfylkehejane og fjellstroka innafor», før vi igjen var i heten i Brasil. Og at Nilssen-Love klarer kunststykket å ta oss med ut på en slik reise ved hjelp av seks ganger med tilbehør, som gir lytterne en intens, oppvåknende og energisk, musikalsk opplevelse det går lang tid mellom hver gang vi opplever.
Om de som nedtegnet de tidligste (mulige) skildringene av gonger fra detaljene på overflaten av Ngọc Lũ bronsetrommen (ca. 3. til 2. århundre før Kristus) fra Dong Son-kulturen i Nord-Vietnam, hadde opplevd det vi opplevde denne ettermiddagen, så hadde nok historien om gangene blitt en helt annen. For dette var en helt utrolig, musikalsk opplevelse som kommer til å sitte i hjernebarken i lang, lang tid!
Et deilig besøk i bedehuset
Nå er det ikke ofte salt peanuts* beveger seg inn i noen av de mange bedehusene som ligger tett som regnet som i disse dagene har valgt seg Østlandet som nedslagsområde, her i «Bibelbeltet» på Vestlandet. Egentlig skulle vi gå på Haugesund bibliotek for å høre pianisten Morten Qvenild sammen med forfatteren Frode Grytten. Men på grunn av oversvømmelsene på Østlandet, og at flyselskapene har satt inn en rekke fly som går enten fra Oslo til Bergen eller fra Oslo til Trondheim, og ikke var så nøye med flyet som skulle bringe de to til Haugesund. Så de ble sittende på Oslo lufthavn Gardermoen i fire timer, og da de endelig kom seg til Haugesund, gikk de, så godt som rett på konserten, en time forsinket.
Da hadde salt peanuts* sin utskremte fått et påtrengende behov for mat, så han valgte bort konserten med Qvenild og Grytten, og fikk «ladet harddisken» før han skulle på Haugesund bedehus.
Kvedaren Berit Opheim fra Voss og organisten Sigbjørn Apeland fra Sveio, rett rundt svingen i nordlig retning, har samarbeidet i ulike musikalske prosjekter gjennom 30 år. Nylig utkom duoens andre album Velsigna er dagen, som høstet stor annerkjennelse i de norske mediene som gidder bry seg om kvalitetsmusikk utenfor hitlistepotensialet. Albumet Den blide sol kom ut i 2008 og ble nominert til Spellemannsprisen det året. Begge disse albumene inneholder utelukkende religiøse folketoner i egne arrangementer i tillegg til improvisasjoner. Salmetekstene er stort sett skrevet av kjente salmediktere, men de fleste melodiene har lenge vært lite brukt. Det er nå avdøde sangkilder som har forvaltet denne sangtradisjonen – og her er det melodiske perler på rekke og rad. Opheim har lenge forsket i disse sangskattene, særlig de som har sin opprinnelse fra Voss, Hardanger og Sogn. Og dette er to musikere som behersker et nakent og gåsehudfremkallende musikalsk uttrykk.
Denne kveldstimen fikk vi et nydelig utvalg sanger i «ny» eller ukjent drakt. Apeland er en utsøkt improvisator som gjør ting med trøorgelet som både er spennende og originalt. Og Opheim er en fremragende tolker av folkemusikken, med akkurat den rette stemmen, en frasering som mange jazzmusikere kan misunne henne, og med et sømløst samspill med Apeland som fascinerer like mye hver gang jeg hører dem.
Og mot slutten fikk de selskap av Haugesund-fiolinisten Nils Økland, som har samarbeidet med de to i en lang rekke år, og hans nyeste duoplate med Apeland, Glimmer, som kom på ECM for kort tid siden, er en solid «innertier» i skjæringspunktet mellom folkemusikk, samtidsmusikk og improvisasjon, som går rett i hjerteroten. Økland var med på ett par låter, blant annet en perle av en låt fra utkanten av Bergen, pluss ekstranummeret – en gammel folkevise fra Avaldsnes.
Ellers fikk vi mye musikk fra Vestlandet, med hovedvekt på de områdene Opheim har forsket på. Og hele veien var dette nydelig. Og i en hektisk festivaluke var det usigelig deilig å tilbringe en times tid i selskap med disse kremmusikerne.
Prisvinnerkonsert med litt for mye av alt
Da gitaristen og komponisten Morten Georg Gismervik fra Karmøy i fjor vant Haugaland Kraft Sildajazzprisen skrev juryen: «Utøveren har en friskhet i uttrykket som imponerer, og både energi, dedikasjon og utforskertrang i mengder. I komposisjonene føler man sterkt at man har med en historieforteller å gjøre – selv om det dreier seg om instrumentalmusikk. Man hører også spor av utøverens brede musikalske interessefelt: fra klassisk musikk, progrock og metal til det lyriske i den nordiske jazzen.»
I år kom Gismervik tilbake for å kvittere for prisen, med urfremføringen av verket Starfall. Selv sa han til festivalen: «Verket tar for seg hvordan vi som mennesker oppfattet universet rundt oss mange tusen år tilbake i tid. Det var noe nærmest poetisk over universets betydning for oss mennesker, og dette verket undersøker måten vi betraktet stjernehimmelen på. Som resultat er musikken i et mer elektrisk lydbilde hvor musikken behandles på symfonisk vis».
Han studerer for tiden ved Norges Musikkhøgskole i Oslo, og har tidligere studert ved Rytmisk linje ved Agder Musikkonservatorium i Kristiansand og ved Rymisk konservatorium (Rytmekons) i København.
På konserten i Høvleriet spilte han selv gitar og cello, og han hadde med seg trommeslageren Sigurd Drogset Hemmingsen, bassisten Håkon Huldt-Nystrøm og Harsha Jerome og årets vinner av Sildajazzprisen Øystein Folkedal på piano og synthesizer.
Det er ingen tvil om at Gismervik er en dyktig gitarist, cellist og komponist. Og hans medmusikanter fulgte han hele veien med presist og fint spill. Men det er noe med slike prisvinnerkonserter som jeg har litt problemer med. Prisvinneren skal (nesten) alltid vise fram alt han kan, i stedet for å gjøre en «vanlig» jobb, slappe av og la publikum vurdere han og musikerne ut fra en «vanlig» jobb. I stedet blir det at alt skal med på tilmålt tid, noe som virker stressende på publikum og, sikkert også, på musikerne. Så ut fra mitt ståsted ble denne konserten litt for slitsom, særlig etter det fremragende opplevelsene tidligere på kvelden, så jeg valgte å trekke meg tilbake til hotellrommet, i stedet for å få med Ellen Andrea Wang Closeness eller Prima Vista Social Club og britiske The Brasshoppers, selv om jeg kunne høre sistnevnte godt, selv med lukkede vinduer på hotellet.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Hotellrom i Haugesund er betalt av Sildajazz)
Tuva Syvertsen i Valkyrien Allstars
Paal Nilssen-Love med gongene
Paal Nilssen-Love – nærstudie av gong
Berit Opheim
Sigbjørn Apeland
Nils Økland, Berit Opheim og Sigbjørn Apeland
Morten Georg Gismervik
