Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

A Cup of Tea, and some freejazz, please!

TEDANSFESTIVALEN, ØSTRE, BERGEN, 18. AUGUST 2023: De driftige arrangørene av konsertserien Tedans i Bergen, har i år slått på stortromma, og invitert til en to dagers festival i frijazens og improens navn.

Tedans-tradisjonen kommer opprinnelig fra England, hvor borgerskapet gikk ut for å drikke te, spise dannede smørbrød, kaker og kjeks, og danske til liflig musikk. Nesten like viktig, og kanskje mer i tråd med arrangørene i Bergen, er det faktum at i Japan er det i mange år blitt arrangert tedans, hvor man, i de mange tehusene rundt om i landet, drikker te, og samtidig hører på heftig, japansk frijazz. Og det er herfra arrangørene, trommeslageren Nils Olav Drønen, saksofonisten Aksel Røed og pianisten Isach Skeidsvoll har fått ideen til denne konsertserien og festivalen.

Solid improåpning
Åpningskonserten ned i første etasje på Østre, var i år overlatt til trompeteren Eivind Lønning og vokalisten og elektronikk-operatøren Andrea Silvia Giordana. Lønning kjenner vi fra en rekke, spennende, norske konstellasjoner, hvor Streifenjunko kanskje er den konstellasjonen som kom nærmest det vi fikk høre denne tidlige kvelden. Andrea Silvia Giordana kommer fra Italia, men er bosatt i Oslo, hvor hun blant annet har studert vokal ved Norges Musikkhøgskole.

For den som kjenner Lønnings hang til lydmalerier på trompeten og elektronikken, ble dette nok et bevis på at han er en av de mest interessante innenfor denne grenen i verden i dag. Han spiller lyrisk, samtidig som han har noen «manipulerte» utspill som fascinerer kraftig. Giordana kombinerer den ordløse vokalen på strålende måte med elektronikken, og sammen med Lønning forteller de oss spennende historier som tar lytterne med på en spennende reise inn i de to sitt musikalske univers, som er originalt og interessant.

Coltranes etterfølger kommer fra Eidslandet
Så bar det opp en etasje, og til et lokale som kanskje passer enda bedre til improviserte konserter enn lokalet under, hvor lyset fra gata, turistene som vandrer forbi og blir stående og se inn gjennom vinduene. Her oppe er det mørkt og lokalet fortoner seg som en kjellerjazzklubb.

Her skulle vi få møte kvartetten Living Space, et bergensband som har eksistert en tidw, med noen av byens mest spennende musikere. På saksofoner, både sopran- og tenorsaksofon, Kjetil Møster (hovedbildet), på piano Eivind Austad, på bass Magne Thormodsæter, alle med bakgrunn som undervisere på Griegakademiet i byen. På trommer har de vanligvis med veteranen Frank Jacobsen, men han var forhindret denne kvelden, så de hadde fått med verdens beste vikar, Kenneth Kapstad i stedet.

Møster kjenner vel de fleste som en av de mest spennende tenorsaksofonistene nord for Middelhavet. Og ved siden av sin medvirkning i en rekke eksperimentelle impro- og frijazzband, har han i mange år vært Norges (og Europas), om ikke verdens beste Coltrane-tolker. Austad har sin egen trio, og er en svært aktiv musiker på Bergens-scenen, i likhet med Thormodsæter, som også trunerer flittig med Espen Eriksen Trio. Men vikar Kapstad, var den store overraskelsen. Han har flyttet fra Trondheim og Oslo til Arne, sju minutter med tog fra Bergen, og fungerte som «ei kule» i kvartetten.

De fremførte i hovedsak, med unntak av avslutningslåta, «Plenties» av McCoy Tyner, låter skrevet av Møster eller Austad, og de startet med en komposisjon av Møster, som jeg brukte lang tid på å finne ut av hvilken Coltrane-låt det var. Her dro de av gårde med en heftig sak helt i Coltrane-kvartettens ånd, og det var som Coltrane svevde under taket mens Møster spilte sopransaksofon omtrent som «mesteren» selv.

Og herfra og ut, ble dette en fantastisk reise i den tøffeste og beste jazzen fra 60-tallet, godt oppgradert til 2023. Austad er mer en lyrisk pianist, som jeg var litt spent på om ville passe inn i Møsters heftige utspill. Men det fungerte nærmest perfekt som en kontrast til Møsters, og ikke minst, Kapstads drivende spill. Og Thormodsæter tror jeg nesten man kan sette inn i hvilken som helst, musikalsk sammenheng, og han legger seg tett på de andre og leverer strålende spill. Og denne kvelden var ikke avstanden så stor til legendariske Scott la Faro i Coltrane-kvartetten. Og Kapstad, som vi har vært vant tiil å høre med rockebandet Motorpsyco, viste seg fram som en fremragende jazztrommeslager. Denne gangen med cymbalene plassert i «vanlig» jazzhøyde og ikke høyt over trommesettet, og som den reneste Elvin Jones pisket han resten av bandet til å yte maksimalt. En bedre vikar tror jeg man skal lete lenge etter! Og Møster, som har sine aner inne i fjordene østover, på Myster og Eidslandet, rett nord for verdensentrumet Dale, må begynne og granske slektshistorien, for om ikke John Coltrane har en eller annen tråd tilbake til det samme området, omtrent som man har funnet ut at Joni Mitchell også har aner fra Vestlandet, så er verden mer sammenvevd enn jeg hadde trodd.

Improfolk
Så var det tid for avdelingen for norsk folkemusikk – trodde jeg. Men der tok jeg delvis feil. I neste avdeling skulle vi få møte den utmerkede hardingfelemusikeren Benedicte Maurseth i samspill med samboer og gitarist Stein Urheim. Begge to sysler med folkemusikk, men fra hver sin side av «dammen». Og som Maurseth sa det: «Vi bor sammen, men vi spiller aldri sammen». Så dette var mer eller mindre en verdensdebut. Maurseth med inngående kunnskap om den norske, og særlig vestlandske, folkemusikktradisjonen, og Urheim med godt og vel ene beinet trygt plassert i det amerikanske.

De startet med noen soloimprovisasjoner fra Urheim, som lå tett på mye av det vi har hørt fra blant andre Ry Cooder og flere av hans medsammensvorne «over there». Mye blues i spillet, men hele tiden i et slags improlandskap hvor bruken av bottleneck på den akustiske gitaren var fascinerende.

Deretter fikk vi en felles improvisasjon, hvor Urheim la noen lange, fine linjer på el.gitaren, mens Mauseth la seg på og rundt, og vi fikk en nyskapende versjon av den norske folkemusikken, som både var interessant og spennende. Så avsluttet de med en slått fra Granvin, som Maurseth fremførte alene, og hvor hun virkelig fikk vist hvilken eminent hardingfelespiller hun er.

Blues med frijazzelementer inn i natten
Så ble første kveld avsluttet med et spesialprosjekt, hvor trioen General Vacation (med de tre arrangørene) møtte bluesbandet Permanent Post Office. Men da de dro av gårde med «Got My Mojo Working» i en relativt heftig versjon med Skeidsvoll og Røed i friskt modus, fant jeg ut at tre utsøkte band fikk holde denne kvelden, og trakk med rolig tilbake til min bopel i utkanten av byen.

Men festivalen fortsetter i dag, med flere høydepunkter. Blant annet skal vi høre pianisten Knut Kristiansen solo, Frode Gjerstad i friskt lag og Kresten Osgood i samspill med Karl Bjorå. Jeg gleder meg!

Tekst og foto: Jan Granlie


Eivind Lønning og Andrea Silvia Giordana


Eivind Austad


Magne Thormodsæter


Kenneth Kapstad


Benedicte Maurseth og Stein Urheim

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.