Konserter

Alle stjerners All Stars!

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 29. APRIL 2022: Endelig kom de til Oslo.

Da Myra Melford for et par år siden startet det hun betegnet som Myra Melford’s Fire and Water Quintet, var det med noen av mine ti øverste i instrumentkategoriene som inngår i bandet, gjennom flere år. Ved siden av Myra Melford selv, som rager høyt både som bandleder og pianist.

Hun tok nemlig med seg Mary Halvorson på gitar, Ingrid Laubrock på tenor- og sopransaksofoner, Tomeka Reid på cello og, ikke minst, Susie Ibarra på trommer. Et fantastisk all stars-band, om det noensinne har vært noen like. De kommer til Oslo som første stopp på en liten Europa-turné, så nå skulle vi endelig få oppleve dem live, for første gang sammen!

Albumet «For the Love of Fire and Water» er anmeldt på salt peanuts*, du kan lese anmeldelsen her. «Mesterlig, spennende, kreativt og uhyre vakkert!», oppsummerer redaktør Granlie sin anmeldelse. Denne karakteristikken kan like godt brukes på denne konserten.

Vi blir servert litt musikk fra plata, men aller mest er det nyskrevet musikk. Og det lover bra for dette bandet – meget bra. Det betyr at bandmedlemmene sammen satser på et liv også framover.

Navnet på kvintetten henviser til to av de fire naturelementene som identifiseres av Aristoteles; ild, vann, jord og luft. Ildens oppgave er ikke bare å ødelegge, den er også, ved sola, den aller sterkeste livgiveren. Vannet er også en livgiver, men også det elementet som Jorden stiger opp av … og går ned i. Ild og vann er også motpoler.

En av Melfords inspirasjoner er kunstneren Cy Twomblys maleriske framstillinger av sol og vann og fargespillet mellom dem, fra landsbyen Gaeta på kysten av Lazio-regionen, omtrent midtveis mellom Roma og Napoli.

Nå kunne det få en til å forvente en basal råskap og kraft i denne musikken, men ingenting er vel lenger fra sannheten. Beskrivelsen «arytmisk kontrapunkt» faller ned i hodet mitt et stykke ut i konserten. Dette er Johann Sebastian Bach for det 21. århundret … eller kanskje for det 22.!

Det er musikalsk finfølelse, sterk kommunikasjon og eksellent fingerspissfølelse som kjennetegner musikken. Det er nesten så jeg vil karakterisere det som «forfinet», men det blir for mye i retning av et foreldet borgerlig kunstsyn.

Vi blir servert tre strekk med musikken til Melford. Låtmaterialet glir over i hverandre, der det skrevne materialet fungerer som et springbrett for å skape store rom for hver av de fem solistene. Men ikke minst, gjennom konsertene gis det rom for en solid tête-á-tête mellom Melford og hver av de fire andre.

Hver av de fem musikerne får god plass til å presentere seg, og musikken gir rom for at de kan uttrykke sin egenartethet innenfor de rammene som musikken setter. «Ingrid’s dans» noterer jeg i forbifarten i et segment med rytmisk seks mot fire i bakgrunnen for Laubrocks eminente tenorspill.

Susie Ibarra er det lenge siden jeg har hørt ordentlig på, faktisk helt tilbake til da hun var del av David S. Wares kvartett på midten av 1990-tallet. Det var jamen meg på tide: Dette er hæ-ærn’t så flott! Tomeka Reid er en særpreget cellist, som til fulle kommer til sin rett i denne kvintetten.

Mary Halvorson med sin Vega-gitar, bygget av Flip Scipio, er et unikum. Det visste vi jo fra før, men å høre henne her, sammen med et slikt stjernelag, er vel noe av det absolutt beste jeg har hørt av henne gjennom årene. Gitaren, som er bygget for å kunne pakkes kompakt under reising, uten at det skulle gå utover gitarens musikalske egenskaper, er som et vakkert smykke, både visuelt og auditivt. Et smykke som virkelig kler sin eier.

Jeg vet ikke hva som skal til for å selge en slik konsert til et koronatrøtt Oslo-publikum. Men det er synd at ikke mer enn ca. tretti publikummere kjente sin besøkelsestid på en fredag i slutten av april. Når så store navn som her setter seg stevne på Nasjonal jazzscene, burde det vært stinn brakke!

Mesterlig, spennende, kreativt og usigelig vakkert!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar