OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 9, 19. AUGUST 2022: Når kollega Hauknes er opptatt med et 80-årslag på bøljan blå i Oslofjorden, passet det perfekt at undertegnede allikevel skulle til Oslo i annet ærend, og kunne gjøre jobben for salt peanuts* denne fredagen. For denne kvelden var spesiell, ikke minst fordi vi skulle få muligheten til å høre den amerikanske saksofonisten Anthony Braxton på Oslo jazzfestival. Hvem kunne tenkt den muligheten for 20 eller 30 år siden?
Saksofonisten Anthony Braxton er en levende legende innenfor den internasjonale jazzen. Han har siden 60-tallet laget noe av den mest originale, fritt improviserte musikken, og hans måte å skape musikk på er ytterst original og spennende.
Braxton lager ofte komposisjonene sine som diagrammer eller tall og bokstaver. Noen diagrammer har en klar betydning, eller det kan være som sist gang jeg hørte han på konsert i Lisboa for noen år siden, hvor notearket besto av en tegning av en grønn banan, og hvor han tolket denne illustrasjonen sammen med Ingrid Laubrock, Mary Halvorson og Taylor Ho Bynum, og jeg lurer på om ikke den utsøkte pianisten Kris Davis også var med. Titlene kan i seg selv være Braxtons musikalske notasjon som indikerer hvordan et stykke skal spilles. Noen bokstaver er identifiserbare som initialene til Braxtons venner og musikalske kolleger, men mange titler forblir mystiske, i alle fall for oss på «utsiden».
Det var på midten av 1980-tallet at han begynte å utstyre låttitler med tegninger og illustrasjoner, noe som etter hvert er blitt utviklet til et eget språk. Hans originale komposisjonssystem kalte han «Language Music», som først ble brukt som en tilnærming til hans solo-improvisasjoner, men som senere ble utviklet til å gjelde mesteparten av hans komponering. Ved å begrense musikken til en eller flere enkle, grafiske elementer, var han, i følge ham selv, i stand til å utforske improvisasjonene utover «overflateopplysningene til et gitt parameter». Dette eller disse språkene, fungerer som et slags vokabular for musikken hans, som ofte blir vist med håndtegn.
Han utarbeidet relativt tidlig teoretiske rammeverk for sin egen musikk, og formidlet dem i stort omfang for de mange som ville lære seg hans måte å improvisere på og skape improvisert musikk. Etter dette har han etter hvert kommet opp med stadig nye «forbedringer» og moduleringer av teoriene.
Jeg har brukt mye tid på å lytte til Braxtons musikk opp gjennom årene, Jeg mener å huske at det for meg startet med hans duosamarbeid med trombonisten George Lewis på platen «Elements of Surprise» på Moers Music i 1978, hvor de blant annet gjør en strålende versjon av Charlie Parkers «Ornithology», som senere ble fulgt opp av «Donaueschingen (Duo) 1976» på selskapet HatArt, hvor de blant annet gjør en ytterst frisk versjon av «Donna Lee». Andre tidligere møter var med hans Creative Orchestra Music, som i 1976 blant annet spilte en original versjon av John Philip Sousas(!) marsjer — Composition no. 58.
Jeg må innrømme at hans tolkninger av musikk komponert av andre nok er blitt mine største favoritter i hans enorme katalog, så som hans «Sextet (Parker) 1993» på hans eget selskap New Braxton House, hvor han gjør 68 låter man forbinder med Charlie Parker, sammen med saksofonisten Ari Brown, trompeteren Paul Smoker, pianisten Misha Mengelberg, bassisten Joe Fonda og trommeslagerne Pheeroan akLaff og Han Bennink. I tillegg elsker jeg boksen Quintet (Tristano) 2014, hvor vi får 61 komposisjoner man forbinder med pianisten Lennie Tristano, hvor han spiller sammen med den norske bassisten Eivind Opsvik, trommeslageren Mike Szekely og saksofonistene Jackson Moore og André Vida. Men katalogen til Braxton er enorm, og inneholder hundrevis av spennende utgivelser, både av hans egen musikk og hans originale tolkninger av blant annet en rekke standardlåter.
Braxton er en musiker som mer enn gjerne spiller med yngre musikere. Så også i dag, hvor man fikk muligheten til å tre inn i det relativt nyåpnede Munch-museet i Oslo, hvor vi fikk høre Braxton sammen med den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva og den amerikanske akkordeonisten Adam Matlock. Så vidt jeg vet, er disse to relativt nye samarbeidspartnere til Braxton. Han hadde opprinnelig kalt dette prosjektet og trioen for «Diamond Curtain Wall Trio», men han har utviklet «spilleteoriene» ytterligere gjennom de få dagene de har arbeidet sammen, så nå heter prosjektet «Trio (Lorraine) 2021». Overfor festivalen har han forklart prosjektet på følgende måte: «Lorraine is the name of a new music prototype. This is a music system that governs the ‘sonic winds’ of breath. There is a stillness in the air and the ghosts of the past commands the space. Memories and shadows og ‘beingness’ adorn the ornamentation of old ruins and blessed relics. Sound castles in the sky – long forgotten experiences have returned with love and humility. Lorraine has come home to birth a renewal and awareness of the other. Lorraine the traveller». (oversettelse: Lorraine er navnet på en ny prototype for musikk. Dette er et musikksystem som styrer pustens «soniske vinder». Det er en stillhet i luften og fortidens spøkelser har kontrollen over rommet. Minner og skygger og «væren» pryder utsmykningen av gamle ruiner og velsignede relikvier. Lydslott på himmelen – lenge glemte opplevelser har kommet tilbake med kjærlighet og ydmykhet. Lorraine har kommet hjem for å føde en fornyelse av og bevissthet om den andre. Lorraine den reisende).
Men hva var det så vi egentlig fikk høre av de tre denne sommerkvelden på Munch i Oslo. Jo, vi fikk en aldeles nydelig, spennende, intrikat og kreativ musikk, som var akkurat like vakker som sommerkvelden utenfor. Braxton er fremdeles i stand til å lage fenomenal musikk (han er født den 4. juni 1945), og gjennom en kort time, ledet han de andre musikerne gjennom en improvisasjonssyklus via grafiske illustrasjoner. Musikken var nedtegnet på store noteark, med i hovedsak tre notelinjer på hvert ark, og hans musikalske ledelse, hvor han viste en – to – eller tre fingre i været, muligens beskrev hvilken «notelinje» man skulle improvisere rundt. For det var ikke så mange «noter» i klassisk forstand på disse notearkene, men mer bølger og illustrasjoner.
Braxton er en ytterst lydhør musiker, som samtidig styrer de andre musikerne ganske «strengt». Og i en slik sammenheng er Susana Santos Silva den perfekte samarbeidspartner. Hun fikk virkelig «kjørt» seg denne timen, med alle «notearkene» som skulle organiseres etter Braxtons anvisninger. Samtidig er hennes spill strålende. Hun har en kreativitet i spillet som er helt hennes egen, og tonen i trompeten er personlig, skarp og tydelig. De senere årene har hun fått spille med flere av verdens ledende musikere, blant annet i et fint samarbeid med gitaristen Fred Frith, og hun er stadig å høre på mange av de mest spennende scener rundt om i Europa.
Og sammen med Braxton fungerte hun nesten om om de skulle ha spilt sammen i mange år. Innimellom føltes det nesten som en «sparring» før en boksekamp, hvor det er å ta og gi, uten å slå den andre i bakken. Det var samarbeidet mellom henne og Braxton som var hovedessensen i konserten. Hvordan de kommuniserte og ga hverandre innspill, og hvor Braxtons hurtige løp nærmest omfavnet Santos Silvas mer skarpe uttrykk. Og bak kommenterte Matlock hele tiden kommunikasjonen mellom de to, med et akkordeonspill som var det nødvendige «komp» og nesten som en dommer i den vennligsinnede «boksesparringen» mellom Santos Silva og Braxton.
Det var såpass deilig å endelig få høre Anthony Braxton igjen, at de konsertene man hørte etter dette ble gjennomført uten «blokk og kamera» fremme. For meg var det umulig å skulle mene noe om noe som helst av det som kom etterpå. For dette var en konsert jeg hadde sett fram til i lang tid, og som innfridde ett hundre prosent. Takk!
Tekst og foto: Jan Granlie
Anthony Braxton Trio(Lorraine)2021
Susana Santos Silva
Adam Matlock
Noen av «blekkene» til Susana Santos Silva
