Konserter

Atomisk energi gjør Hærverk

KAFÉ HÆRVERK, OSLO, TIRSDAG 21. JANUAR 2020: Det bør ikke være særlig overraskende for våre lesere at det norsk-svenske bandet Atomic har vært en mangeårig favoritt for de nå noe tilårskomne menn bak salt peanuts*.

Så når de i forbindelse med sitt erklærte tjueårsjubileum går i gang med det spinnville prosjektet å spille gjennom hele sin katalog på et sted som er ett av våre favorittsteder av deilige «hull i veggen», må vi jo sørge for å være tilstede. Kvintetten inviterte til en feiring – Atomic Total mandag 20. til fredag 24. januar 2020.

Er det noe vi i salt peanuts* har sans for, så er det jo spinnville prosjekter. Vi er jo på mange måter selv et slikt. Så selvfølgelig vil vi ha med oss dette. Dessverre har denne residerende peanøtten i Oslo kun anledning til å få med seg én av de fem kveldene. Men han fikk meg seg en bit av denne festen forestått av et band som spiller musikk som like gjerne henter sin inspirasjon fra amerikansk frijazz på 1960-tallet og skandinavisk modaljazz på 1970-tallet som fra Olivier Messiaen, Edgar Varèse og Beach Boys.

Det er en enorm historie som skal dekkes i løpet av disse i alt femten settene, tre per kveld. Jeg teller opp i alt fjorten album, fordelt over i alt 22 CD-er! I alt teller jeg opp nesten 130 Atomic-spor på disse albumene.

Det er ikke bare en omfattende fortelling, eventyret om Atomics utvikling og vekst. Atomics historie strekker seg også langt tilbake. Nesten lengre enn vi liker å tenke på. Som alt som har med nukleærenergi, eller atom-energi, å gjøre starter det med noen magiske elementer, grunnstoffer. Historien her starter med kvartetten  Element som ble starta på jazzlinja i Trondheim av noen studenter som på dette tidspunktet aldersmessig befant seg tidlig på tjuetallet.

Denne kvartetten besto ved siden av saksofonisten Gisle Johansen, seinere Håkon Kornstad, av Håvard Wiik på piano, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer. I følge et nylig intervju med Håvard Wiik var det Håkon Kornstad som opp med navnet Atomic.

Det nye bandet tok med seg den svenske trompeteren Magnus Broo på en turné, og da Håkon Kornstad sluttet kom saksofonisten Fredrik Ljungkvist med «… på ganske kort varsel»! Denne kvintetten slapp året etter, i 2001, plata «Feet Music», og kvintettens rykte var fastslått en gang for alle.

De følgende albumene i eget navn, «Boom Boom» (2003), trippelboksen «The Bikini Tapes» (2005), «Happy New Ears!» (2006), ble etterfulgt av trippelboksen «Retrograde» (2008). Etter de to live-platene «Theater Tilters» fra 2010, kom «Here Comes Everybody» (2011) og «There’s a Hole in the Mountain» (2013).

Ikke lenge etter forlot Paal Nilssen-Love bandet, og Hans Hulbækmo kom inn som ny trommis i kvintetten. Etter dette skiftet har det blitt tre nye album, etter «Lucidity» (2015) kom trippel-CD-en «Six Easy Pieces» (2017), før Atomic i 2018 slapp «Pet Variations». De to siste albumene ble utgitt på Norsk jazzforums Odin, mens de øvrige er utgitt på Jazzland.

I tillegg til disse tolv albumene har de også utgitt to dobbelt-album der Atomic gjennom oktetten Atomic/School Days samarbeidet med Chicago-kvintetten School Days, «Nuclear Assembly Hall» fra 2004 og «Distil» fra 2008, begge på Okka Disk.

Det er altså mye materiale å ta av. Veldig mye materiale. Men det er også en sterk katalog. Det er musikk som er bærer av mange rike minner om en lang serie konsertopplevelser i løpet av alle disse årene.

Denne andre dagen i deres maraton av en samlet katalog-presentasjon startet ballet med Håvard Wiiks «Crux» fra «Happy New Ears!». Ljungkvist drar i gang bandet på tenorsaksofon, og derfra og ut «er vi i himmelen», som noen beskrev en Atomic-konsert med til meg en gang.

Mens Broo og Hulbækmo bygger opp et intenst samspill, aksentuerer og underbygger Wiik, Ljungkvist og Håker Flaten dette med å sette inn prefabrikkerte elementer. En stund etter er det tilsvarende, men andre, relasjoner som utformer musikken.

Det fortsetter med Ljungkvists «Feets from Above» fra plata «Boom Boom» og mer av det samme. Eller nei, ikke mer, for det peker en annen vei, selv om det er hørbart bygget med de samme elementene. Wiik og Hulbækmo farer av sted i et ekspresjonistisk univers, der alt er annerledes, men allikevel likevel gjenkjennelig likt.

Slik fortsetter det, kjente, og for mange av oss kjære, temaer vi kunne på rams «i forna dar» hentes fram igjen, om hverandre med kjente linjer fra de siste årene. Men ett holder det sammen, Atomics uforlignelige energi og spilleglede. Jeg opplever det som at etter som de spiller seg inn i det gamle materialet – «som æ’ ferskar’ [enn det nye materialet] for me’» som Hulbækmo smetter inn på et punkt – er det som årene blir borte, og vi kjenner igjen de fire gjenværende fra et Atomic da verden var ung og ny!

Men noe er allikevel annerledes. Det slår meg hvor annerledes Hulbækmo spiller disse låtene enn det Nilssen-Love gjorde det, den gangen da. Der Paal Nilssen-Love var en urkraft, en kraft som vi noen ganger – affeksjonsmessig – omtaler som en «bråkmaker», som av og til kunne valse i vei på samme måte som vi gjorde i skolegården da vi var unge og verden var ikke bare ny, men blå og uberørt. «Vi går rett på, samma hva vi støter på!»

Der er Hulbækmo en naturkraft, noen ganger som en ung og frisk fjellbekk, som former seg helt og fullt etter terrenget, men allikevel finner en vei gjennom det. Andre ganger som en elv som også lager sin egen vei, men som gjør det med list og lempe. Som gjør det over tid, ved å gnage, erodere, dytte på, hele veien i tett dialog med naturen rundt. Andre ganger som en buldrende foss som dominerer hele landskapet.

Det er derfor jeg underveis tenker at jeg er tilbøyelig til å si meg ettertrykkelig enig med den som kommenterte nyheten om konsertserien Atomic Total i et kommentarfelt: «Jeg gleder meg til CD-boksen kommer!».

På den siste plata, «Pet Variations», gjorde jo Atomic – med unntaket i Håvard Wiiks gjendiktning av Beach Boys «Pet Sounds» – covere, med låter av Jan Garbarek, Edgar Varèse, Carla Bley, Alex Schlippenbach, osv. Disse konsertenes møte med det eldre materialet blir på sett og vis Atomic som covrer seg selv.

Og er det en ting dette viser til fulle, så er det styrken i temaene fra de tidligere platene. Uansett om det nå er Ljungkvists «Longing for Martin» fra «Feet Music» – en metamorfose over Magnus Broo lengsel etter tonen i sin  Martin-trompet – Wiiks åpenbare allusjon i «Kreuzberg Variations» fra «Here Comes Everybody), eller Ljungkvists framtonende «D♭ Gestalt» fra «Retrograde». Eller noen av alle de andre hundre-og-noe tema og låter.

Men det viser meg også at det låter friskere og mer levende, enn jeg kanskje har hørt på lenge fra bandet. Jeg hører igjen noe av det som gjorde at så mange av oss ble «förtjust» i dette svensk-norske bandet for snart tjue år siden. Ikke det at det har vært stillestående de seinere årene, men det er en friskhet, en levende lekenhet som jeg hører i kveld og som jeg merker at jeg har savnet.

Kanskje er det snakk om uforutsigbarhet? Kanskje er det at jeg «…after all these years…» har blitt så kjent med konstellasjonen at det er lite overraskelser igjen? At jeg savner disse øyeblikkene av «… WTF?!?». Her er det overhodet ikke snakk om at musikerne har stoppet opp. For Wiik, Ljungkvist, Håker Flaten, Broo og junior Hulbækmo utvikler seg, leiker, utfordrer, tegner opp nye landskap fortsatt. Og jeg håper de vil gjøre dette i mange år framover. Men det er som det å vende tilbake til det gamle materialet har forynget bandet. Eller kanskje er det meg som blir forynget?

Kanskje er det rett og slett at de gjennom denne kavalkaden viser fram sine mange inspirasjonskilder og utgangspunkt? På et tidspunkt vurderte jeg «Fra Darmstadt til Chicago» som tittel på denne konsertomtalen. Darmstadt var senter for noen av de aller viktigste møtene i moderne samtidsmusikk på slutten av 1950-tallet. Det var bl.a. her John Cage holdt sine forelesninger om indeterminans – ubestemthet – i musikk. Her diskuterte de unge radikale seg gjennom en serie såkalte sommerkurs fram mot en forståelse for den moderne musikkens karakter, retning og rolle.

Chicago har siden begynnelsen på 1990-tallet vært en dynamo for utvikling av ny improvisert musikk over hele verden. Men særlig har dette også involvert Skandinavia. Det nye musikermiljøet i Chicago la grunnlaget for et nettverk av også skandinaviske musikere som jeg en gang karakteriserte som den utvidede Chicago-scenen. «Det frie Chicago er i dag en by i Skandinavia!», skrev jeg for snart ti år siden.

Med Håvard Wiiks nå nærmest klassiske låter med røtter også til Darmstadt, og Ljungkvists tema som ofte peker mot Chicago er hele den moderne samtidsmusikalske verden samlet innenfor de fire veggene i store, lille Kafé Hærverk.

Når Atomic avslutter kvelden med Fredrik Ljungkvists låt «Andersonville» er det som vi lander trygt og godt i Chicago, det er nesten så vi er på plass i Fred Andersons klubb Velvet Lounge, der hn skapte et rom og viste vei for de unge, sultne musikerne i Chicago. Slik som Ken Vandermark og Jeb Bishop.

Det var på «Distil», den andre dobbeltskiva som Atomic gjorde med School Days, vi hørte denne hyllesten til bydelen i Chicagos North Side som nesten kan kalles «Little Sweden» første gangen. Der du kan gå på Café Svea og kjøpe glögg og limpa. Med Ken Vandermark, Jeb Bishop og Kjell Nordeson som sammen med Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten utgjorde School Days, og med resten av Atomic. Vi fikk en versjon av låta også på «Volume I» av «Theater Tilters» et par år seinere.

Med «Andersonville» er det som å komme hjem, hjem til det musikalske Chicago vi en gang lærte å elske, det musikalske Chicago der Blå etter hvert ble en viktig musikklubb. Når vi endelig lander og setter oss ned ved et bord i Café Svea i Andersonville, har vi kommet hjem.

Vi ønsker Atomic og publikum disse gjenværende dagene av konsertserien Atomic Total lykke til. Wish we were there!

Tekst og foto: Johan Hauknes


Fredrik Ljungkvist og Magnus Broo


Hans Hulbækmo


Håvard Wiik

Skriv et svar