Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Augustjazz i vakre Lisboa

JAZZ EM AGUSTO. LISBOA, 31.07-09.08: I år var det 32. gangen Jazz em Agusto ble arrangert. Denne gangen med en idé om å presentere flere store bandsammensetninger, samtidig som man tviholder på det mer eller mindre fritt improviserte.

Festivalen arrangeres utendørs i den flotte parken ved Gulbenkian, i et fint amfiteater med fantastisk lyssetting over de omliggende trærne, og med innflyvningen til byens flyplass rett over hodet på musikere og publikum.

Det startet med svensk/dansk/norske Fire!Orchestra, under ledelse av saksofonisten Mats Gustafsson. Det var før salt peanuts* ankom sommerbyen, men ryktene forteller om nok en suksess overfor et utsolgt amfi i den flotte parken nord i byen.

Dagen etter fikk man møte Michael Mantler & Orquestra Jazz Matosinhos, som gjorde musikken som Mantler og Jazz Composers Orchestra utga i 1968 på platen «Escalator Over The Hill», som Mantler gjenutga med danske musikere for en stund siden. Har fikk man møte europeiske musikere som saksofonistene Wolfgang Puschnig og Harry Sokal, pianisten David Helbock og gitaristen Bjarne Roupé sammen med et sterkt lag av portugisiske musikere.

Deretter var det duket for mer svensk musikk. Saksofonisten Mats Gustafsson var på plass med sitt Swedish Azz, med Gustafsson på saksofoner. Per-Åke Holmlander (tuba), Kjell Nordeson (vibrafon), Dieb 13 (electronics, DJ) og Erik Carlsson (trommer), et band som vrir og vrenger på den svenske jazzskatten.

Men alt dette foregikk før vi ankom byen på onsdag.

Da startet det med RED Trio & John Butcher. Denne sammensetningen gjorde sin første plate sammen i 2011, kalt «Empire» (Clean Feed). Trioen kommer fra Portugal, og består av pianisten Rodrigo Pinheiro, bassisten Hernãni Faustino og trommeslageren Gabriel Ferrandini. Dette er en trio som har eksistert over en lengre periode, noe man godt kan høre i måten de kommuniserer på. For å toppe bandet har de med den britiske saksofonisten John Butcher, som nærmest er en legende innenfor den fritt improviserte jazzen. Vi hadde forventet oss noen utagerende og frie strekk, som ville utfordre oss som lyttere, men ble overrasket over hvor streit det låt. Sjelden har vi hørt Butcher så til de grader innenfor, enten han spilte tenor- eller sopransaksofon. Dette kan selvsagt skyldes at RED Trio har sin måte å spille på som Butcher ville holde seg innenfor, men sjelden har vi hørt fire musikere, som ikke spiller sammen til daglig, kommunisere og samtale såpass tett og fint. Heldigvis fikk vi flere eksempler på Butchers heftige og pågående saksofonspill og interessante innfallsvinkler, men overraskende var det å se Ferrandinis energiske trommespill, som ligger et sted mellom Paal Nilssen-Love og Stefan Pasborg. Pianisten Pinheiro la ut interessant «åte» for de andre musikerne, som det bare var å bite på, og utvikle videre. Og bassisten Faustino holdt kontrollen i bakgrunnen med interessante innspill. En flott og vital åpning for oss nyankomne.

Dagen etter var det duket for en av undertegnedes favoritter på årets festival. Pianistene Aki Takase og Alexander von Schlippenbach i møte med DJen DJ illvibe. De satte musikk til Walter Ruttmanns nærmest legendariske stumfilm «Symphony of a Capital» fra 1927, en slags dokumentarfilm om datidens Berlin.

I utgangspunktet var dette en god idé, og en idé som har tatt denne trioen på turer rundt om i verden. Men jeg ble en smule skuffet denne kvelden. Musikken som ble fremført var nesten hele veien gjort på DJ illvibe sine premisser. Det var han som styrte «butikken» og pianistene var nærmest med for å krydre lydbildet. Derfor fikk vi heller lite av Takases vanligvis så ekspressive angrep på de hvite og sorte tangentene, eller von Schlippenbachs frie spill. De fulgte DJ illvibe’s instruksjoner til punkt og prikke, noe som la litt for store begrensninger på det hele. Men de skal ha at sjelden har jeg overvært moderne musikere som kommenterer og fargelegger en stumfilm så presist og innenfor filmens gitte og litt stramme rammet som her.

Dagen etter var det mitt andre møte med Ingebrigt Håker Flatens amerikanske prosjekt, The Young Mothers (bildet). Sist jeg hørte denne sammensetningen var på Vossa Jazz i april, og det var med store forventninger man møtte opp i den flotte amfiet denne kvelden. Dette var også kvelden da vinden fra nord valgte å besøkte Lisboa. For oss som hadde kledd oss for sommeren, ble det, på grunn av sterk vind og adskillig færre varmegrader enn vanlig, en i utgangspunktet kjølig affære. Derfor var det helt perfekt å ble varmet opp av The Young Mothers denne kvelden. Bandet blir ledet med myndig hånd av den norske bassisten. Og varmen kom fort tilbake i våre forfrosne kropper, som hadde ikledd seg altfor sommerlig trikotasje (er man nordboer, så tror man at det alltid er tropenetter i et land som Portugal). På scenen møtte vi saksofonisten Jason Jackson på ytre venstre, med kraftfullt spill både på tenor- og barytonsaksofon, som ser mer ut som en ung skolegutt enn en råtøff jazzmusiker. Ved siden av han, vibrafonisten og trommeslageren Stefan González, som kunne gått rett inn i hvilket som helst heavyrockband, med bar overkropp og langt flagrende hår. Trompeteren og vokalisten Jawwaad Taylor ser ut som han kommer rett fra rap-miljøet i Bronx eller innover der, trommeslageren Frank Rosaly, som vi etterhvert har hørt noen ganger med Håker Flaten, og ytterst til høyre, gitaristen Jonathan Horne, som nesten kunne gått for å være Neil Youngs dobbelgjenget, fra noen år tilbake. En skikkelig rockegitarist, som kan alle rockegitaristtriksene. Samtidig som han har mye personlig og interessant spill på tapetet..

Sammen er dette rett og slett dynamitt. De gjør musikk som kan sammenlignes med den afrikanske arven etter Chris McGregor, samtidig som de gjør temaet fra filmen «Fanny och Alexander»! De gjør smektende ballader, rock det rennet blod ut av, og alle musikerne bidrar med det de er best på, noe som gjør en konsert med denne Texas-sekstetten til noe helt spesielt. Musikken er hele tiden svært variert, musikerne er ytterst dyktige og innfallsvinklene er svært forskjellige. Men alt samles i et felles uttrykk, som gjennomgående er svært interessant og publikumsvennlig. Noe som førte til stående applaus og to ekstranummer.

Så kom lørdagen, og enda et band vi hadde sett fram til å oppleve. Trompeteren Wadada Leo Smith gjorde i fjor innspillingen «The Great Lakes Suites» på plateselskapet Cuniform. Tidligere har jeg skrevet en nærmest himmelstormende ros av dette prosjektet, som hyller de store innsjøene, bl.a. Lake Superior, Lake Michigan og Lake Ontario. Jeg har lenge hatt et ønske om å høre dette prosjektet live, og nå var kvelden der!

Varmen hadde igjen inntatt Lisboa, og vi var mer enn klare for å oppleve bandet med Wadada Leo Smith på trompet, legenden Henry Threadgill på altsaksofon og fløyte, John Lindberg på bass og Marcus Gilmore på trommer (på platen blir trommene traktert av Jack DeJohnette).

Men jeg kan like godt si det med en gang: Dette ble en av de største nedturene jeg har opplevd på en jazzkonsert på svært lenge. Wadada Leo Smith jobbet iherdig med å få det hele til å fungere, med flott Miles Davis-lignende spill. Han dirigerte og gjorde iherdige forsøk på å få de andre musikerne til å passe inn, men lyktes bare tidvis. Gilmore gjorde som han fikk beskjed om og som det sto på notearkene at han skulle gjøre, men som førte til mye litt idéløst spill på cymbalene i de mer løse partiene. Lindberg slet med å få rytmefigurene til å sitte, og Treadgill brukte altfor mye av tiden på å prøve å finne ut hvor de andre var på hvilket noteark. Han var gjennomgående famlende i sitt spill, og bare tidvis fungerte det i soloene.

Det var faktisk ikke før i ekstranummeret, hvor de lot notearkene ligge, at det tok av. Da var kommunikasjonen mellom de fire helt på plass, og vi fikk noe som kunne minne om Threadgill fra tidligere tider. Og det var synd, for Smith har laget en flott suite, med fine melodier, som de tre andre, med litt mer forberedelser, kunne ha utviklet til noe stort. Personlig synes jeg det er litt respektløst overfor publikum som har betalt for å overvære disse fire musikerne, at man er så til de grader uforberedt. Noe som var spesielt lett å merke på Threadgill, som, med unntak av i ekstranummeret, var helt ute gjennom hele konserten. Threadgill er en musiker jeg har fulgt helt siden AIR-prosjektet på slutten av 70-tallet, og jeg har hatt mange store, musikalske opplevelser med saksofonisten og fløytisten, men denne kvelden i vakre Lisboa sviktet han totalt!

Siste dagen på årets festival var viet det franske Orchestre National de Jazz, et statsfinasiert, fransk ensemble de fleste franske jazzmusikere er innom en eller annen gang (en slags fransk utgave av Trondheim Jazzorkester). Prosjektet går ut på at man hvert fjerde år gir nye musikere mulighet til å spille i ensemblet for en periode på fire år. Deretter skifter man ut de fleste musikerne, og andre får muligheten. Ensemblet blir ledet for fire år av gangen av en orkesterleder, som oftest er en av musikerne, og gjennom disse fire årene får de muligheten til å gjøre helt spesielle prosjekter. I den perioden bandet nå er inne i, blir ensemblet ledet av gitaristen Olivier Benoit, og blant de 11 musikerne, er det vel trommeslageren Eric Echampard (Andy Emler Mega Octett etc.) og keyboardisten Paul Brousseau vi kjenner best fra før. Dette er første året Benoit er leder for bandet, som nesten er helt nytt siden sist vi hørte dem. I de fire årene Benoit er leder, er ideen å gjøre prosjektet «Europe», hvor de lager forskjellige byportretter. Tidligere har de tatt for seg Paris og Berlin, og det var Berlin-utgaven vi fikk høre i Lisboa. Gjennom hele «verket» var det Echampard som drev det hele framover, med tidvis nesten frapperende spill. I tillegg merket vi oss blåserne, som alle gjorde interessante og spennende soloer. Spesielt interessante syntes vi bidragene fra tenorsaksofonisten Alexandra Grimal, trombonisten Fidel Fourneyron, filolinisten Théo Ceccaldi, pianisten Sophie Agnel, keyboardisten Paul Brousseau og bassisten Sylvain Daniel var. Mest overraskende var det kanskje at bandleder Benoit var såpass tilbakeholdende hele veien. Han ledet bandet og kom med små innspill, men han overlot mesteparten av solistjobben til de andre musikerne. Og det ble en fin konsert! Og Orcheste National de Jazz skal jobbe sammen i enda tre år, før denne kontingenten musikere har gjort sitt, og andre kommer til. Og personlig synes jeg dette er en av de beste og mest interessante utgavene av ensemblet jeg har hørt.

Så var årets Jazz em Agusto over. De driftige arrangørene, med Rui Neves i spissen, har bevist at tittelen som årets spillested i Europa i 2014 (tildelt av Europe Jazz Network) er vel fortjent, og i evalueringen tror jeg de raskt blir enige om at årets festival har vært godt besøkt, det musikalske har holdt høyt nivå, og arrangementet ble gjennomført på en prikkfri måte.

Og salt peanuts* kommer gjerne tilbake til nydelige Lisboa også neste august, for nok en utgave av Jazz em Agusto.

Tekst og foto: Jan Granlie

……….

This year was the 32nd time Jazz em Agusto was arranged. This time with an idea to present more big band emsembless, but still with focus on the more or less free improvised projects.

The festival is held outdoors in the lovely park at the Gulbenkian, in a nice amphitheater with gorgeous lighting of the surrounding trees, and with the approach to the city’s airport right over the heads of musicians and audience.

It started with the Swedish / Danish / Norwegian Fire! Orchestra, led by saxophonist Mats Gustafsson. That was before salt peanuts* arrived, but rumors tell of a new success against a sold out amphitheater in the magnificent park north of the city.

The next day you could meet Michael Mantler & Orquestra Jazz Matosinhos, who did the music that Mantler and Jazz Composers Orchestra released in 1968 on the album «Escalator Over The Hill», which Mantler recorded again with Danish musicians a while ago. In the band you could meet European musicians like the saxophonists Wolfgang Puschnig and Harry Sokal, pianist David Helbock and guitarist Bjarne Roupé together with a strong team of Portuguese musicians.

Then it was time for more Swedish music. Saxophonist Mats Gustafsson was there with his Swedish Azz, with Gustafsson on saxophones. Per-Åke Holmlander (tuba), Kjell Nordeson (vibraphone), Dieb 13 (electronics, DJ) and Erik Carlsson (drums), a band that twist the Swedish jazz treasure in a very special way.

But all this was happening before we arrived the city on Wednesday.

Then it started with The RED Trio & John Butcher. This band did their first record together in 2011, called «Empire» (Clean Feed). The trio comes from Portugal, and consists of pianist Rodrigo Pinheiro, bassist Hernãni Faustino and drummer Gabriel Ferrandini. This is a trio that has existed over a long period of time, and you may well hear it in the way they communicate. To top band they have the British saxophonist John Butcher, who is almost a legend within the freely improvised jazz. We had expected some flamboyant and free stretch, which would challenge us as listeners, but was surprised how straight forward the improvisations was. I don’t think I have we heard Butcher played so controlled before, whether he played tenor or soprano saxophone. This can obviously cause by The RED Trio who has their way of playing, and that Butcher would remain within, but rarely have we heard of four musicians who play together every day, communicate and conversation so dense and fine. Luckily we got several examples of Butchers intense and ongoing saxophone games and interesting approaches, but surprisingly it was to see Ferrandinis energetic drumming, which lies somewhere between Paal Nilssen-Love and Stefan Pasborg. Pianist Pinheiro embarked interesting «bait» for the other musicians, as it was just to nibble on, and develop further. And bassist Faustino kept control in the background with interesting suggestions. A great and vital opening for us newcomers.

The following day it was time for one of the undersigned’s favorites at this year’s festival. Pianists Aki Takase and Alexander von Schlippenbach’s meeting with DJ illvibe. They put music to Walter Ruttmanns almost legendary silent movie «Symphony of a Capital» from 1927, a kind of documentary about contemporary Berlin. Basically this was a good idea, and an idea that has taken this trio on trips around the world. But I was a bit disappointed this evening. The music that was performed was almost all the way done on DJ illvibe’s premises. He was the guy who was running the «store» and the pianists was closest with to spice soundstage. Therefore we received rather little of Takase’s usually so expressive attack on the keys, or von Schlippenbach’s free and interesting playing.

They followed DJ illvibe’s instructions to the letter, which leave little for severe limitations on the whole. The following day was my second meeting with Ingebrigt Håker Flaten’s American project, The Young Mothers (Picture). Last time I heard this band was at the Voss Jazz Festival in April, and it was with great expectations we met up in the great amphitheater that evening. This was also the evening when the wind from the north visited Lisbon. For us who had dressed for the summer, it was because of strong winds and considerably fewer degrees of heat than usual, an initially chilly affair. Therefore, it was absolutely perfect to have The Young Mothers on stage. The band is led by authoritative hand by the Norwegian bassist. And the heat came quickly back into our frozen bodies. On stage we met saxophonist Jason Jackson on the far left, with powerful play both on tenor and baritone saxophone, and he  looks more like a young schoolboy than the really cool jazz musician. Beside him, vibraphonist and drummer Stefan González, who could have gone straight into any heavy rock band, stripped to the waist and long flowing hair. Trumpeter and vocalist Jawwaad Taylor looks like he comes straight from the rap community in the Bronx, drummer Frank Rosaly, which we eventually have heard sometimes before with Håker surface, and on the extreme right, the guitarist Jonathan Horne, who could almost be Neil Young’s younger brother. A real rock guitarist, who can all rock guitarist tricks. While he has a lot of personal and interesting playing going on. Together this is simply dynamite. They make music that is comparable to the African legacy of Chris McGregor, and they do the theme from the movie «Fanny och Alexander»! They do languorous ballads, rock with blood on the fingers, and all the musicians contribute what they do best, making a concert with this Texas-ensemble into something very special. The music is always very varied, the musicians are extremely talented and approaches are very different. But all gather in a common expression, which generally is very interesting and the crowd friendly. Which led to standing ovations and two encores.

Then came Saturday, and another band we had been looking forward to experiencing. Trumpeter Wadada Leo Smith did last year the recording «The Great Lakes Suites» on the Cuniform label. Previously I’ve written an almost celestial tumultuous praise of this project which pays tribute to the great lakes – i.a. Lake Superior, Lake Michigan and Lake Ontario.

I have for a long time had a desire to hear this project alive, and now the evening was there! The heat had again taken Lisbon, and we were more than ready to experience the band with Wadada Leo Smith on trumpet, legend Henry Threadgill on alto saxophone and flute, John Lindberg on bass and Marcus Gilmore on drums (on the record it’s Jack DeJohnette who is playing the drums) .

But I might as well say it straight away: This was one of the greatest lows I’ve experienced at a jazz concert for very long. Wadada Leo Smith worked diligently to get it all to work, with his great Miles Davis-like playing. He waved and made strenuous attempts to get the other musicians to fit in, but succeeded only occasionally. Gilmore did as he was told and what he could read from the note sheets that he was going to do, but that led to a lot of meaningless cymbal playing in the more loose parts. Lindberg struggled to get rhythm figures to sit and Treadgill spent too much time on trying to find out where the others were at what score. He was consistently tentative in their play, and only occasionally worked there in the solos. It was actually not until the encore, where they pretended note sheets lying, it took off. Then the communication between the four was fully in place, and we got something that resembled Threadgill from the earlier times. And it was a pity because Smith has made a great suite, with nice melodies, and the other three, with a little more preparation, could have developed into something big. Personally, I think it’s a bit disrespectful to the public who had paid to see and listen mto these four musicians, that one is so utterly unprepared, which was particularly easy to mark on Threadgill, who, except for the encore, was completely “out of business” during the concert. Threadgill is a musician I have followed ever since his AIR project in the late 70s, and I have had many big musical experiences with the saxophonist and flutist, but this evening in beautiful Lisbon failed him totally!

The last day of this year’s festival was with the French Orchestre National de Jazz, a government supported, French ensemble most French jazz musicians have been attended to one time or another (a sort of French version of Trondheim Jazz Orchestra). The project assumes that one every four years gives new musicians the opportunity to play in the ensemble for a period of four years. Then shifting one out most musicians, and others get the chance. The ensemble is led for four years by an orchestra leader, who often is one of the musicians, and througout these four years they get the ability to do special projects. During this period, the ensemble is led by guitarist Olivier Benoit, and among the 11 musicians, it is the drummer Eric Echampard (Andy Emler Mega octet etc.) and the keyboardist Paul Brousseau we know best from before. This is the first year Beniot is the leader of the band, which is almost entirely new since the last time we heard them. In the four years Benoit is the manager, the idea is to make the project «Europe», where they make different city portraits. They have previously dealt with the Paris and Berlin, and it was the Berlin edition we heard in Lisbon. Throughout the «work» it was Echampard who ran it all come, even occasionally almost striking game. In addition, we noted most of the young musicians, all of which made interesting and exciting solos. Particularly interesting we found the contributions of tenor saxophonist Alexandra Grimal, trombonist Fidel Fourneyron, Théo Ceccaldi on violin, the pianist Sophie Agnel, keyboardist Paul Brousseau and bassist Sylvain Daniel. Most surprising was it perhaps that bandleader Benoit was sufficiently restrained throughout. He led the band and came with small inputs, but he left most of the soloist job to the other musicians. And it was a great concert! And Orchester National de Jazz will work together in another three years before this contingent of musicians have done their job and others arrive. And personally I think this is one of the best and most interesting releases of the ensemble I’ve heard.

So was this year’s Jazz em Agusto over. The enterprising organizers, with Rui Neves as the director, has proven that the title as the award as the best jazz venue in Europe in 2014 (awarded by Europe Jazz Network) is well deserved, and in the evaluation, I think they quickly agree that this year’s festival have been well attended, the musical has held high level, and the event was carried out in a faultless manner. And salt peanuts* will be back to lovely Lisbon also next August for another edition of Jazz em Agusto.

Text and photo: Jan Granlie

One Response to “Augustjazz i vakre Lisboa”

  1. John Kelman

    Hi Jan,
    Long time…still unable to travel due to ill health but hopefully some answers soon. I envy your being able to attend Lisbon as it’s been one of the destinations I really would like to visit.

    Just a rather important correction to your piece: Escalator Over the Hill was not Mantler’s album (though he did play on it and did produce it); it was Carla Bley & Paul Haines’ record. And, released in 1971 not 1968, you must be referring to The Jazz Composer’s Orchestra, which ECM ultimately reissued but WAS first released in ’68…and it was THIS album (or, at least, its spirit) that Mantler revisited with the 2014 album The Jazz Composers Orchestra Update.

    Cheers!
    John

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.