MOLDEJAZZ 2023, DAG 3, ONSDAG 19. JULI 2023: Vi må kjøre rolig, for andre gang på mange år er jeg her i Molde aleine, uten redaksjonen i Fireflate å støtte meg på. Det er mulig at dekningen av konserter under årets festival blir mindre omfattende, men forhåpentligvis blir den mer enhetlig.

Selv de gamle grekere undret seg om musikk
Man kan si mye om Platon og Aristoteles og det de skrev, men at det er irrelevant i dag, kan man ikke si. For oss som var unge studenter for flere  tiår siden, lot vi oss skremme av den historien som vandret gjennom universitetsområdet på Blindern: Historien om hun som var oppe til muntlig mellomfagseksamen, og fikk spørsmålet «Hva mener så kandidaten om Aristoteles?». Svaret kom kjapt fra kandidaten: «Jeg mener at han er drepende kjedelig!». Visstnok besto hun eksamen. Det er mulig kandidaten hadde rett, men det er evigvarende innsikt hos begge de to tenkerne fra den antikke, greske gullalderen. For dem begge var musenes kunster – μουσικὴ τέχνη, (mousiki tekhne) – essensielle for samfunnet.

Men Platon anerkjente ikke l’art pour l’art – kunst for kunstens egen skyld. Kunst er en etterlikning – en mimese – av verden og det som finnes i den. Men disse er jo igjen en etterlikning etter det Platon så som de ideelle, evige ideer, utenfor vår oppfattelses- og fatteevne. Man skal ikke ha levd lenge før man blir eksponert for historien om Platons hule. Men kunsten er da en dårlig avskygning, en ikke-perfekt skygge av en allerede ikke-perfekt skygge av det perfekte. En dårlig kopi av en dårlig kopi. I Republikken – Bok 10 skriver Platon om kunstnere: utøverne av mimenes kunster , «… all these poetical individuals, .. are only imitators; they copy images of virtue and the like, but the truth they never reach … The imitator or maker of these images [of images] knows nothing of true existence; he knows appearances only».

For Platon er musikkens viktigste funksjon å være samfunnsbyggende, den kan være av verdi som etterligning av emosjoner og emosjonelle tilstander. Særlig gjelder det for barn, de som er for unge til å kunne gis etisk forståelse gjennom rasjonelle argumenter, diskusjon og instruksjon. Men han åpner også for at musikk kan endre menneskets karakter: Musikk «… find their way into the inward places of the soul, on which they mightily fasten, imparting grace, and making the soul of him who is rightly educated graceful, or of him who is ill-educated ungraceful …». Tekstene er hentet fra Benjamin Lowells oversettelse fra 1888.

Aristoteles derimot, løfter opp musikkens betydning: Han mener at mens de bildende kunstartene kun skaper symboler for emosjonelle tilstander, så kan musikk imitere emosjonene selv. Musikk kan gjenskape de emsjonelle tilstandene. Men musikken kan også skape henrykket avklaring – katarsis, renselse. Musikken skaper innsikt.

Per Ludium-durium-purium-dam-da
I dag nøyer vi oss med to konserter: Marcus Miller får gjøre sine greatest hits-parade uten oss. Og til slutt kom vel Tutu. Mette Henriettes små pasteller og stemninger overlater vi også til andre. Vi i salt peanuts* er heftig opptatt av å skrive for våre lesere, og sørge for å gi dere en liten smak i det minste om og av det som skjer i denne lille rare byen med Moldepanoramaet som ramme rundt det som skjer. Utsikten mot Romsdalsfjella – 222 topper sier de som har satt seg ned og telt dem. I hvertfall sett fra Varden.

Vardestua, overklassen på Moldejazz sitt nattheng. Vi som hørte til underklassene, vi var ikke der. Så vi fikk aldri sjekket om det stemte. Etter mange år må vi vel med skam erkjenne, at vi selv er en del av en slags overklasse. Selv om vi hater det. Jeg vet lite – nesten ingenting – om musikk, om jazz, om livet, om døden som venter der framme, har jeg lyst til å skrike ut i Storgata. Jo mer jeg lærer om musikk, jo mindre vet jeg! Og jo mer jeg lærer, jo mer vet jeg at jeg ikke vet. Men jeg er nysgjerrig søkende, kan jeg lære noe nytt i dag, kan jeg gå til sengs i kveld med en innsikt jeg ikke hadde i går kveld? Det er for meg den ultimate vellykkede dagen.

Og det er vel her at Platon og Aristoteles – og kanskje også John Cage – bommer. Musikk er ikke bare instrumentell eller fenomenologisk. Den er så mye mer. Jazzen er som livet, en klisjé, en klisjé som vel fortsatt vaker rundt i skjæra, blant tang og blåskjell, der nedenfor Fjordstuene. Men det er musikkens umiddelbare og direkte evne til ikke bare å gi retning og mening til livet, men til å skape livet. Så ja, jazzen er virkelig livet. Som også matematikken er det. Jazzens evne til å henrykke, til å bevege deg, til å endre deg, til å berike deg. Og til å provosere deg.

Slikt vandrer vi rundt i Storgata, mens vi sjekker hva som fallbys i bodene. Elgburger’n er på plass. Platesjappa fra Lillestrøm, likeså. Men aller først i dag skal vi hedre en hedersmann, og en bauta i norsk musikkliv. En av bakmennene som få vet hvem er, men som har hatt enorm betydning for norsk musikkliv og dokumentasjon og formidling av det som skjer. Lydmagiker, og forteller han meg, avbrutt tannlegestudent, Per Ravnaas, tror, litt småirritert, at han er på vei til et produksjonsmøte med NRK-staben. Men blir overrasket med et uformelt overraskelsesselskap med mange støttespillere, og beundrere, som vil hedre Ravnaas i og med at dette er det aller siste året han er på plass med NRKs produksjonsbuss, og produserer norsk jazzhistorie.

Ravnaas fyller 70 år og går av for aldersgrensen, fra en jobb han har hatt i NRK, siden han var på Moldejazz som NRK-produsent første gangen i 1981. Han var ikke ukjent med Moldejazz før dette. I år er han i Molde for siste gang som NRK-ansvarlig lydtekniker og produsent. Det er en era som er i ferd med å ta slutt, når Ravnaas nå forlater skuta. Jeg skulle gjerne vite hvor mange konserter han har produsert for NRK ved norske jazzfestivaler gjennom nesten femti år. For meg er Per Ravnass et epitom for NRKs public service-oppdrag.  Et oppdrag som den redaksjonelle ledelsen i NRK har pervertert til et kvasikommersielt frimerke av et lønneblad.

Vi lever i en musikalsk gullalder, det skapes spennende musikk på alle fjell og nes i dette landet. Der vi kan gå til NRKs arkiv – såfremt det har overlevd sletting og arkivkaos – for å kunne dokumentere en annen gullalder, en tid der NRK var eksplorative og søkende, der NRK tok sin oppgave som folkeopplyser alvorlig. En tid da NRK gjorde seg fortjent til merkelappen public service.

Hvor skal historikerne gå om femti år, når de skal dokumentere den pågående gullalderen? Når skal de kunne bidra til å forklare hva som skjedde? Og hvorfor det skjedde? En ting er klar, den som kun skylder på offentlige oljepenger, økt kulturstøtte, og uproduktive kunstnere, har ikke forstått et døyt av kulturens betydning for menneskeheten. For deg og meg, her og nå. Dens betydning for hvem vi er i dag, og hvem vi skal bli i morgen.

Det er det Per Ravnaas står for, i mitt hode. Takk for jobben du har gjort. Og må du få den anerkjennelsen du fortjener.

Aurlandssko og andre fottøy
Første konsertpunkt i dag er dermed trioen Weejuns utvidet med bassisten Trevor Dunn, eller som det står i programmet, Weejuns featuring Trevor Dunn. For det første: Det sprer seg en språklig feil i bruk av engelske betegnelser i norske programmer. Jeg mener at betegnelsen featuring ikke betyr at et band utvides for en særskilt konsert med en gjest eller en musiker attpå den vanlige sammensetningen. ‘Featuring’ betyr at ett eller flere navngitte medlemmer løftes fram i omtalen – fordi vedkommende er et markert medlem av gruppa.

Men nok om det: Nå skal vi til Aurland og vakre Aurlandsfjorden. Nesten. Bandet Weejuns er oppkalt etter lette sommersko, såkalte loafers, som unge menn av britisk overklasse fant på sine reiser til eksotiske Vestlandet i Norge på slutten av 1800-tallet. Du veit, to i Norge ved tre av dem, også videre. Litt sånn overlegen og nedlatende kolonialistisk imperiekultur, fra de som ser seg selv som verdens overlegne mestere.

Uansett: Denne skomoten fant etter hvert også vei over Atlanterhavet, og ble benevnt som Norwegian shoes, etter hvert forkorta ved først å droppe substantivet, og deretter forstavelsen i adjektivet – altså ble det til weejuns. Disse skoene blir jo fortsatt produsert i Norge, og er så vidt jeg vet fortsatt i produksjon i Aurland, der de er hjemmehørende.

Vi kjenner dem som Aurlandssko, et velkjent begrep for mange av oss. Noen er også gamle nok til å huske at det var ei spalte i lærbeltet som lå over vrista, det heter en sadel, som i hestesalen, og at det var populært å dytte en tiøring inn i spalta, eller en 25-øring om du flottet deg. Engelskmennene etterliknet dette, men de hadde ikke tiøringer. Så derfor fikk disse skoene navnet penny loafers, og ikke øresko, eller aureus loafers. Det påstås at opphavet er behovet for å ha småmynt til betalingstelefon utover på 1900-tallet. Men dette er visst nok en historie som ikke skal stå seg mot nærmere granskinger.

Det er tid for konsert: Hedvig Mollestad Thomassen på gitar, Ståle Storløkken (hovedbildet) med en Hammond B3, synther og annet tangentbasert stash og Ole Mofjell på trommer. Sammen har de med seg Trevor Dunn på el-bass. Mofjell sitter på et forhøyet sceneparti bak, med et omfattende trommesett. Et statement? Ingen skulle i hvert fall tru at trommisen var fra Søgne, fra selveste Bibelbeltet.

Hva vet vi, men en ting er sikkert: Ole Mofjell har ikke bare det i seg som en vâr og mangesidig perkusjonist som setter farger og stemninger. Han kan også være en stormende, kraftfull trommis, som om han kom til 2023 rett fra de stormende prog- og kunstrock-sammenhenger på 1970-tallet.

Åpneingen er svevende, statiske mønstre, lydstrukturer som griper i hverandre. Jeg ser for meg Keith Emerson nikke og smile, bak ei sky der oppe over Moldefjorden et sted. Han lager seg ei lita glipe i skydekket for å høre bedre. Canterbury-scena lever. Progrocken lever i beste velgående. En kunstrock for det 21. århundre, post-post-prog. Eller er det post-post-post-prog? Spiller ingen rolle. Det eneste som teller er at det swinger noe inn i h…vete, og at det er vakkert. Den andre britiske rockerevolusjonen har fortsatt sine aner. Soft Machine med John Stevens SME, Henry Cow på speed, Gong. Anerekka er lang og lenger enn lang. Det er f..n så tøft!

Terje Rypdal sveiper forbi med en liten visistt – er det et vink fra Tresfjord vi hører? Eller er det andre veien over fjorden? Her er det gong-gong-gong-fest. Dunn er som losskøyta som må ut i det stormende, piskende, opprørte havet, ei skøyte som ser alt for liten ut. Men han har kraft og styrke til ikke bare å overvinne kastene og komme seg gjennom kulene, han rir dem som man i de gamle westernbøkene red inn en ny, vill mustang. En hest som bare ville en ting, bli kvitt dette beistet som satt overskrevs på ryggen.

Dunn får et lengre strekk aleine, og det er så flott. Jeg hører Colin Hodgkinson i det engelske bandet Back Door knegge, der ute i tåka. Fiss! Prog-rockere i alle land, foren eder. Staggered rhythms to the moon has glown! Eller er det blown? Vi gir blaffen i månens framtid. En gang skal den visstnok kollidere med jorda, enten i form av en ring av månesrester eller en fullskala kollisjon. Men vi bryr oss ikke.

Ståle Storløkken er miskjennelig umiskjennelig. En tryllemaker – en druide i osen fra fleinsopp. Det er selve universets urkrefter som er på jakt i dag. Søkende, farlige, snerrende, men også følsomme som en sommernatt, beskyttende som den mykeste fjærdune, ivaretakende og lunende som en kattemor for sine unger. Spencer Davies Group – Stevie Winwood – Spencer. Sempre Spencer.

Minner dukker opp, minner forsvinner, nye minner skapes. Det er nytt og forfriskende, men det er musikk med historie. Musikk kan gjenskape emosjoner, sa både Platon og Aristoteles. Jeg gikk i en rus ut igjen, i en post-katarsisk døs vi ikke ville våkne fra. Og jeg så at jeg var ikke den eneste.

Og midt inne i alt dette, dansende, hoppende, førende, men også responsiv, både strategen og den kunstneriske utføreren, Hedvig Mollestad Thommassen. Pat Metheny mente i sin tid at Paal Nilssen-Love burde bli president i Norge. Hedvig Mollestad Thommassen burde utnevnes til ny president. PNL har regjert lenge nok, gi plass for HMT!

En og en halv time i en himmel som bedehuspredikantene i Bibelbeltet bare kan drømme om noensinne å komme til.

Post Komatøse tilstander
Vi avslutter kvelden med ett av våre favorittband de siste årene. Eller er det ikke det? Petter Eldh startet Koma Saxo i 2018. En kvintett med duracell-kanin Christian Illinger på trommer, mer duracell enn Therese Johaug i sine unge dager. I motsetning til Johaug den gangen, Illinger holder til mål hver gang, også på lange distanser.

Dernest tre blåsere, finske Mikko Innanen, sammen med Jonas Kullhammar og Otis Sandsjö på saksofoner og annet treblås. Og så bandleder og initiativtaker, Petter Eldh. På sistealbumet Koma West ble vokalmester Sofia Jernberg invitert inn.

På Umeå-festivalen i 2022 ble sekstettens konsert annonsert som deres siste. Redaktør Jan Granlie skrev følgende etter konserten,

«At dette var siste gang man skulle få mulighetenetegne til å høre Komo Saxo live, må betegnes som en kulturell katastrofe. Dette bør noen med makt klare å forhindre. Her må en domstol i EU komme inn og bestemme lovforbud mot at slike band blir oppløst.»

Til Molde kommer et band som altså kaller seg Post Koma. Med samme medlemmer, med unntak av Mikko Innanen. Er det et nytt band, er det en videreføring av Koma Saxo, eller hva? Vi spiller gamle låter og nye låter, sier Eldh. Og forvirrer oss enda mer med et stand-up-show som peker i alle retninger. Morsomt er det, men ble vi noe klokere? Mmmmm, …. nei!

«Våran sista platta heter Post Koma, skivan kommer i oktober». Er dette en metavits? Hva er etter post-Koma? Koma, koma, koma, koma, koma komalion?

Koma Tema/Sargasso Koma/Watten Koma. Ålens koma reise tilbake til Sargassohavet. När världens hopp förtvinat stod, salme 33 i den gamle svenske psalmboken, med tekst fra 1813 av Samuel Johan Hedborn. Jernberg med riktig vokal til den svenske salmen til Johannes Rhaus melodi fra 1589. Visstnok egentlig en tenorstemme til «Ich weiss mir ein Röslein hübsch und fein», som igjen er en kontrafakt over en gammel folkevise, «Es ist auf Erd kein schwerer Leidn». Det er ingen lidelse å høre på Post Koma presentere denne to hundre pr gamle svenske salmen, med musikalske røtter til slutten av middelalderen.

Illinger gir oss en forestilling som setter et svært så ungdommelig publikum rundt meg i en stemning av undrende beundring. Jeg tror at det nok var en del unge trommeslagere til stede blant publikum som var kommet for akkurat dette.

Petter Eldh er en propell, en thruster. Som en thuster på ferja ved Åfarnes kan den svinges i alle vinkler i horisontalen. 360 grader. 400 nygrader. Det er vel ingen som husker disse lengre. Som en thruster er Eldhs bass det som pusher, drar, leder, styrer. Eldhs basspill er et kraftverk som aldri renner ut av drivstoff. Men det går da også på den reineste og grønneste kraftkilden som finnes: Menneskelig entusiasme, spilleglede og musikk. Selv Gretha Thunberg må være fornøyd med den.

Koma Fred/Närhet. Kullhammar på tenorsaksofon og fløyte og Sandsjö, på tenorsaksofon og lydmanipulerende elektronikk, Det går fra Nacka til Göteborg, og tilbake igjen. Svært forskjellige i uttrykk. Stormende, voldsomt men også mykt. En svensk sommerafton i Storyville. Det doftar av schersmin/skjærsmin i Storyville.

Låter som ideer, som små vamp, innspill, plattformer. Jernbergs vokale kunster er det sagt mye om, men den er noe helt særegent. Hun gir til musikken, til fellesskapet, til oss. Man snakker om ‘å hoppe etter Wirkola’, som et uttrykk for å være dømt til å mislykkes. Her vil jeg gå til et metanivå. Etter Eldhs innledende kommentarer om Koma Saxo og Post Koma, og hva som var hva, så vil jeg si at strategien for å lykkes, er å hoppe fra Wirkola til Neuendorf eller omvendt. Det gjør dette bandet.

Eka Koma – nei, Eka Amok. Svensk folkejazz på sitt beste, og når så Olle Adolphsons «Så rinner tiden bort» tradisjonen tro kommer. Blir verden god å være i igjen. Eller tradisjon? Koma Saxo er ikke mer, så tradisjon … Er det avslutningen av en gammel tradisjon, eller er det begynnelsen på en ny? Hvem vet? Vet Petter Eldh? Det vet inte du, det vet inte jag.

Om at komma hem eller Omkomma hemma. Det er ikke valget ditt. Post Koma er kommet for å bli … håper vi!

Nye Post Parry som ekstranummer. Var det noen som sa jammen? Å jaahhh!!! Men nei, det må jobbes, men det må også spares med kreftene.

God natt!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Thor Egil Leirtrø

Weejuns med Trevor Dunn.

Hedvig Mollestad Thommassen.

Ståle Storløkken.

Trevor Dunn.

Ole Mofjell.

Post Koma.

Petter Eldh.

Sofia Jernberg.

Christian Illinger.

Otis Sandsjö og Jonas Kullhammar.