VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 25. OKTOBER 2019: Det er nå over fem år siden kvintetten med det forunderlige navnet Baker Hansen lanserte sin første skive «Ei som deg» på Karl Seglems NORCD. Den som er kjent med Oslos kafeer og bakerier, vet at Baker Hansen er et gjennomgående syn i store deler av byen og det nære Østlandsområdet. Baker Hansen ble etablert i 1861, da bakersvenn Arnt Hansen løste ut sitt mesterbrev i Christiania og er i dag en av landets aller største bakerier.

Men det er ikke denne Baker Hansen denne historien handler om. Jazzkvintetten Baker Hansen har nå bakt og presentert låter som er knyttet til Chet Baker som vokalist i nesten ti år. De møttes så vidt jeg forstår på Norges Musikkhøgskole i 2010 og ga altså ut plata «Ei som deg» med den forklarende overteksten «Chet på norsk» i 2014. Oppfølgeren «Gamle Daga» kom to år senere.

I februar i år hadde de konsert på Gamle Raadhus i Oslo, med nestor Jon Pål Inderberg som gjest. De benyttet anledningen til å ta opp konserten, et opptak som nå er ute som bandets tredje plate, «Live i Oslo». Denne fredagskvelden på Nasjonal jazzscene var det slipp på den nye skiva.

Bandets konsept er åpenbart. Basert på en felles fascinasjon og interesse for den vestkyst-sounden som Chet Bakers musikk er en viktig bestanddel av, spiller de låter som er intimt forbundet med Chet Baker, først og fremst i hans rolle som vokalist. Men det skjer i en form der vokalist Sigurd Rotvik Tunestveit har gjendiktet tekstene på disse standardene fra Hollywood og Broadway til hans egen dialekt, målet fra Ål i Hallingdal.

Det skal sies, dette er ikke oversettinger. Det er genuine gjendiktninger på et Ål-mål som plasserer tekstene i en norsk virkelighet og med høy grad av gjenkjennelse. Samtidig blir også den norske teksten en ofte humoristisk refleksjon av de opprinnelige tekstene, det er vanskelig å ikke humre og le noen ganger mens man hører Tunestveit framføre sine tekster, dersom en kjenner de engelske tekstene.

De starter med låta «Kor djup æ ein fjord» («How deep is the Ocean»). Kveldens videre settliste finner du nedenfor. Jon Pål Inderberg setter tidlig tonen for kvelden, i egne soli og når han understøtter de andre  med noen linjer som er hinsides oppfinnsomme og vakre. Dessverre forsvinner disse utsmykningene litt i det totale lydbildet ut i rommet. Inderberg – som ikke bidrar på alle låtene – leverer bidrag som bare han kan skape dem. Thomas Husmo Litleskare ivaretar trompettonen i ensemblet på en god måte, men får ikke alltid formidlet fullt og tydelig uttrykk for hva og hvor han vil.

Tore Flatjord leverer solid trommespill og får rikelig anledning i denne musikken til å leke seg. Stian Andersen leverer noen solobidrag som skinner og med et åpent og fint samspill med de to andre i rytmeseksjonen. Kjetil Jerve er en rakker på pianoet, med stor oppfinnsomhet og bredde. Det er stiltro, men allikevel oppdatert moderne.

Ensembletonen og arrangementene er deilig åpne og tydelige, sterkt orientert mot en sound vi kjenner fra utallige skiver og konserter med vestkystorientert cool-musikk fra Chet Baker og Gerry Mulligan, og kretsen rundt dem, for å låne en formulering av den salige humoristen og livsfilosofen Odd Børretzen.

Men det er Tunestveits tekster og hans framføring av dem som er senteret i denne musikken. Selv om tekstforelegget er klart og tydelig, og lett å følge med, ønsker jeg meg at jeg hadde disse tekstene foran meg under konserten. Når «Like someone in love» kan bli til «Hugtikjin», når «Koma heim» har linjene; «Stjedneklårt tile’ på vet’n / Eller ein månelys midtsommarnått / Alt e yngste meg, koma heim te deg / Me skull hatt dæ so godt!», lyser den norske naturen i den gjendikta teksten til Cole Porter-låta «You’d be so nice to come home to», skrevet i 1943 for en helt annen kontekst i musicalen «Something to shout about».

Tunestveits framføring og frasering er åpen og uten fiksfakserier. Den har en naturlighet som er sjarmerende, men som nok ikke har den største vokale tyngde. Dette er jo ellers også trekk som vi kjenner igjen i stemmen til Chet Baker, selv om jeg noen ganger kunne ønske meg litt mer av den sårheten og etter hvert råheten som Chet Bakers stemme hadde i noen av låtene. Selv om det nok kan være vanskelig å få det uttrykket for ‘levd liv’ som Baker hadde i stemmen de siste årene før han falt ut av vinduet i 1989.

Samlet sett er det en herlig avslappet åpenhet og naturlighet i bandets framføring denne kvelden. Dette er musikk, med en innpakning og framføring av den, som gjør at du sovner med et bredt smil om munnen når du seinere på kvelden har lagt deg, mens du lurer på «… kor langt det æ fra Shangri-La til Ål?».  Eller kanskje du nynner deg selv inn i søvn med «Ko veit du om kjærleik»?

PS: Noen av Tunestveits tekster kan du finne på nettsiden til Baker Hansen, i hovedsak er dette tekster til låtene på førsteplata. Og heldigvis er tekstene gjengitt på den nye plata, på et medfølgende vedlegg.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre

Jon Pål Inderberg

Kjetil Jerve, Jon Pål Inderberg og Thomas H Litlaskare

Stian Andreas Andersen

Tore Flatjord