VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 14. SEPTEMBER 2023: Rett før sommeren slapp Harald Lassen albumet Balans. Albumet er allerede anmeldt på salt peanuts*, av lederen av tidsskriftets Vestlandskontor, sjølvaste redaktøren, Jan Granlie. Hans anmeldelse kan du lese her. At Granlie likte plata var åpenbart.
Og musikken holder også solid for konsert. Det er ikke ofte jeg har hørt ham de siste årene, men det er like overveldende flott hver gang. Denne gangen er heller intet unntak i så måte. Lyrisk beat-musikk, men en overtone av de gode sidene ved 1980-tallet fusion-jazz. Jeg trodde vel aldri jeg skulle si det slik: Det musikalske 1980-tallet var også en musikalsk stor periode. Selv om det store til tider synes å ha druknet i en strøm av alt det små.
Tenk deg følgende spørsmål: Hvordan ville det lyde om du plasserte seint 1980-talls versjonene av en mellomting mellom Michael Brecker og Wayne Shorter, med Rachel Z på synth og keys, en swingende Mike Stern blanda med en ung Pat Metheny på gitar, Stanley Clarke/Victor Bailey, med en Hollandsk dash, på el-bass, Omar Hakim/Terry Lyne Carrington, og en teskje Egil ‘Bop’, på en scene i dag, og ba dem skape aktuell musikk for 2023? Fusion fantasia!
Svaret kan være i den leia Lassens band uttrykker seg. Harald Lassen spiller tenorsaksofon og klaver. En synth har knelet for tekniske problemer forut for konserten, så den står der ubrukt gjennom konserten. Men vi savner den ikke. Lassen er ikke bare en virtuos saksofonist som skriver vakre ballader, og swingende låter, han er også en meget habil pianist. Han går langt lenger enn å bare «spelle komp», men enkelte av hans bidrag blir dessverre nesten borte i miksen med bandet. Enkelte ganger må jeg lytte svært langt inn i musikken for å oppfatte Lassens fargelegginger og kommentarer til det som resten av bandet finner på. Og det er virkelig verdt å lytte til det spektret av farger som Lassen har på paletten.
Solveig Wang – som vi ikke minst kjenner fra bandet Fieh – har jeg allerede sammenliknet med Rachel Z. Hun spiller synth med røtter i klassisk synth-spill fra ca. 1985-1995, i de stunder der synthen ble brukt som en tydelig og sterk musikalsk formfaktor, med et reflektert og uttenkt, integrert musikalsk uttrykk, og ikke som et ræl og skræl med glansa sukkerspinn over. Effektivt, formgivende, musikalsk.
Wang bidrar dessuten også på klarinett, ikke minst i et herlig triobasert treblås-kor, med Harald Lassen på tenorsaksofon og trommeslager Tore Flatjord på sopransaksofon. Sammen med Stian Andersen på el-bass og akustisk gitar har de spilt med i Lassens band i en årrekke. Jeg tror aldri jeg har hørt samspillet tettere og bedre enn i kveld. Dansende, er en beskrivelse som rinner meg i hu.
Sander Eriksen Nordahl blir bare bedre og bedre, og fortsetter en utvikling vi har kunnet følge siden bandet Billy Meier var med i Norsk jazzforums JazzINTRO for fem år siden. Han fortsetter en elegant gitartradisjon med røtter i blant annet Pat Methenys fusjon av mulighetene som lå i el-gitarens lyriske potensiale med klassiske jazzgitartradisjoner tilbake til Wes Montgomery, Kenny Burrell og Jim Hall, med en dimensjonal ekspansjon med utgangspunkt i den melodiske fusjons-jazzen som særlig Gary Burton var en anfører av fra slutten av 1960-tallet.
For dette bandet danser – hele veien – over en eng av blomster. Med et statisk bakteppe av et blomstervell, fotografert i Vigelandsparken med Monolitten fjernt i bakgrunnen, starter de med «Before You Came», fra det forrige albumet Human Samling. Denne går direkte over i «Dada-Dadida», fra det nye albumet Balans. En talende begynnelse – fra samling til balanse. «Good Luck, W», før «Liturgi/Leave Me Be» som åpner det nye albumet. Det er den liturgiske innledningen til den siste som omfatter treblås-koret som allerede er nevnt.
Lassen understreker for oss, «Låtene betyr ikke noe, men jeg håper de skaper mening»! Og det er akkurat dette som er det essensielle – musikk er det mest meningsfylte meningsløse vi kan holde på med, og det er akkurat derfor det er så viktig for personlig velvære, tilstand og vekst. For glem alle politiske og sosiale målsettinger om økonomisk vekst, om skatter og lønn, om materiell velstand. Det betyr nada, zilch, ingenting. Dette er alt kun hjelpemidler for noe annet som er så uendelig mye viktigere, men også så uendelig mye mer usynlig enn alt dette.
Vi har akkurat avsluttet en valgkamp der det å selge et meningsløst meningsinnhold har blitt hausset opp som årets viktigste begivenhet. Der det viktigste av alt er å bevise at motstanderen er helt på jordet. Dette er det meningsløse meningsfylte. Det er akkurat derfor musikk er så essensielt som et av elementene i det som bygger motpolen mot dette, det meningsfylte meningsløse. Opplevelsen av musikk, litteratur og annen kunst er kanskje den aller viktigste ingrediensen i den prosessen som er selve kronjuvelen av byggesteiner på veien mot et bedre samfunn. Kunst, kultur, læring, refleksjon, den åpne, søkende samtalen mellom deltakere som er et stort vi – alt dette bidrar til å bygge veien mot individuell og sosial selvrealisering. Derfor er meningsløs musikk viktig.
Noen ganger er baklengs den riktige veien. «Sentiment Constant» leder over i «When He Sleeps». «Vi øver på hver konsert», sier Lassen, og understreker med det et dictum som også Miles Davis var en pådriver for: «I don’t pay you to practice», sa han til sine unge musikere, «I pay you to practice on the stage». Dermed understreket Miles Davis det han jaktet etter, at musikken skulle utvikle seg, hver framføring, hver konsert skulle være et laboratorium for nye måter å presentere musikken på. Det krevde også at musikerne tok sjanser, våget å kaste seg utfor stupet. Planlagte, innøvde trekk er kontrært til denne musikkens idé om å leve, om dens lebendighet, dens tilstand av det å være levende. For nå å ta tilbake et gammelt ord som vi totalt mangler i dagens språk.
Det eneste som betyr noe er den levende musikken. Bird lives!, men musikken lever den også, på kvelder som dette. Noen ganger er det all right. Og noen ganger tar det helt av. Noen ganger strekker vi oss etter stjernene. Alt dette på vei mot «Stella» med «Voyager», begge fra Human Samling. De avslutter det ordinære programmet med «Jeg elsker deg». Et nært og strålende samspill mellom Wangs klarinett og Lassens tenorsaksofon, der Nordahl svever over vannene, er som eteriske dufter dansende i lavt sollys over en solid strømmende grunnmur fra Andersen og Flatjord.
Et solid og gjentatt annonsert ekstranummer avslutter det hele. Og bandet lander der mye av musikkens grunnlag starter, i Weather Reports «A Remark You Made», første gang utgitt av værmelderne på ett av deres kanskje mest kjente album, Heavy Weather. En strålende hyllest til musikkens meningsfylte meningsløshet.
Tekst og foto: Johan Hauknes
