BRAKKESJUKE, BERLIN, 21. MARS 2020: Så har Brakkesjuke (eller Brakkesyke)-konsertene spredd seg fra Norge og sørover på kontinentet. Pianisten Håvard Wiik holder til i Berlin, men også musikere bosatt i EU er rammet av corona-pandemien, og har relativt få spillejobber om dagen. Og siden Wiik ofte spiller i prosjekter med andre nordmenn og skandinaver, rammes han i stor grad like mye av pandemien som de andre musikerne i Skandinavia.
Håvard Wiik er kanskje mest kjent som pianist i det svensk/norske bandet Atomic. Men siden vi første gang hørte han på plate, med Petter Wettre Quartet og platen «Pig virus» (1996), har han vært en viktig stemme både som soloartist og sammen med blant andre Wibutee, Element, Motif, Free Fall, Håkon Kornstad, Waldemar 4 og Atomic. I 2004 var han Artist in Residence under Moldejazz, og opp gjennom årene har han fremstått som en av de mest spennende pianistene i Europa.
Brakkesjuke-konserten med Wiik gikk direkte ut på facebook fra hans «hule» i Berlin, og det var en vakker reise vi fikk være med på denne lørdags ettermiddagen.
Det startet med katten og samboeren (?) Erle Sørheim som introduserer Håvard. Hun forteller at katten Spitzy har lært de to mye om å være i karantene, og vi blir ønsket velkommen hjem til dem, før Wiik setter seg bak flygelet og lurer selv på hva han skal spille.
Det er tydelig at lyden i det Wiikske hjem ikke er optimal for pianokonserter. Men det kan vi leve med.
Han starter slik vi kjenner ham. Med relativt avansert pianospill som ligger i grenselandet mellom relativt frittgående jazz og moderne, klassisk musikk. Det høres ut som pianoet er preparert, men det kan skyldes opptaksforholdene.
Han går i en kort sekvens over i noe som nesten høres ut som en norsk folkemelodi. Et enkelt tema som han utvider og utvikler slik han har for vane å gjøre, før det dukker opp nye ideer, og musikken skifter litt grunntone.
Vi blir sittende ytterst på stolen og følge intenst med, for her skjer noe nytt og spennende hele tiden. Og den «skrale» lyden skyldes at det bare var en mac-mikrofon tilgjengelig i heimen, får vi beskjed om av administratorene i Oslo. But who cares? Det er strålende musikk som serveres. Det kommer hele tiden nye ideer fra nordmøringens innerste, noe flyter fint framover, mens han i andre sekvenser prøver seg fram med nye ideer. Kanskje blir mye av dette å høre på plate en gang? Eller kanskje er noe av dette allerede å finne på noen av platene i hans eget navn?
I forhold til gårsdagens konsert med Kjetil Jerve, så er dette noe helt annet. Der hvor Jerve var minimalistisk, er Wiik mer ekspressiv og utforskende. Og begge konsertene fungerer på hver sin måte.
Wiik «leker» med pianoet. Hele rekken med tangenter, og han tar oss med inn et musikalsk landskap som fascinerer. Det er ikke så mange som spiller «jazz» slik Wiik gjør det. Det er relativt kompliserte tonerekker han legger på flygelet, og selv om det ikke er fullt trøkk i alt han spiller, så er det en intensitet og energi som gjør godt en lørdag ettermiddag.
Mot slutten virker det nesten som mikrofonen roper om hjelp. Det er som om den ikke klarer å ta imot all informasjonen som strømmer ut av flygelet til Wiik. Så vi må sitte med ørene på stilk for å få med oss detaljene. Så runder han av, men fruen krever ekstranummer (det er kona si det!). Og vi får en mer romantisk anlagt melodi som tar oss et helt annet sted enn tidligere. Jeg vet kanskje jeg har hørt dette før, men klarer ikke helt å ta låten, som så ofte før. Men her utvikler låta seg, omtrent slik Keith Jarrett ville gjort det, og det er ytterst vakkert.
Det høres ut som det er hyggelig lørdags ettermiddag i det Wiikske/Sørheimske hjem i Berlin. Og jeg håper Wiik får flere muligheter til å improvisere for folk i disse vanskelige tider for musikere. Huskonserter og cafékonserter for få mennesker og konserter for åpent vindu, bør være mulig i Berlin også i disse dager. For fint var det!
Tekst og screenshot: Jan Granlie
