Konserter

Bursdagsfeiring med fri improvisasjon

BERGEN IMPROKLUBB, VICTORIA CAFÉ &PUB, BERGEN, 21. SEPTEMBER 2021: Så var man på vei til Vossa Jazz, en av våre favorittfestivaler, som hvert år, mer eller mindre, åpner festivalsesongen. Men siden de måtte avlyse, først i 2020 og deretter i 2021, på grunn av covid-19-pandemien, hadde de i år valgt å legge festivalen til siste weekenden i september. Undertegnede skulle selvsagt til Voss og Vossa Jazz, men på veien hadde jeg noen planlagte familietreff i Bergen, hvorav noen av tragiske årsaker ikke ble noe av. Og da ble det noen kvelder uten program, og da var det en nydelig avveksling at Bergen Improklubb hadde konsert på det lille spillestedet og baren Victoria.

Samtidig ble dette en fin aklimatisering for undertegnede. Vanligvis pleier jeg å være på Klub Primi i København på tirsdagene. Men siden jeg var i Bergen, ble dette en utmerket overgang fra Klub Primi til Vossa Jazz, i og med at man denne gangen hadde invitert den danske trommeslageren Kresten Osgood, som jeg hører svært ofte i København, sammen med bassisten Christian Meaas Svendsen og klarinettisten Andreas Røysum i en frisk og frittgående konsert hvor det meste kunne skje. Samtidig kunne jeg få ristet av meg litt jetleg på veien opp til Voss.

Andreas Røysum, som er hovedmannen bak denne trioen, er en av de nye, storeildsjelene i den norske jazzen (og tilliggende herligheter). Han arbeider jevnt og trutt med prosjektet Motvind, som både er en sterk politisk vaktbikkje i det norske kulturliv, samtidig som det er et forlag, plateselskap og en aktiv konsertarrangør i Oslo. Christian Meaas Svendsen er en av Norges ledende bassister innenfor den mer frittgående delen av jazzen, mens Kresten Osgood er en av Nordens mest kreative trommeslagere, som alltid er en ytterst kreativ sjel nesten uansett hvem han spiller med.

På Bergen Improklubb hadde det samlet seg et relativt ungt publikum, og det var ingen tvil om at jeg (nesten) følte meg «hjemme» på Klub Primi, selv om lokalitetene er helt annerledes og mer retro enn det lagerlignende lokalet i Kødbyen i København. Scenen er «presset» opp mot vinduene ut mot gaten, og den er bygd opp med bøker som støttepilarer. Originalt og fint.

Vi fikk to sett, som egentlig skilte seg en del fra hverandre, noe som var med på å gjøre hel konserten svært interessant. Og de startet løst og fint, med Røysum på bassklarinett. Og første sett ble et relativt «streit» sett hvor de tre fulgte hverandre utmerket hele veien. Det var Røysum som tok føringen, med Meaas Svendsen tett i «hælene», mens Osgood brukte litt tid på å finne sin plass i trioen. Men det tok ikke lang tid før han varpå plass med sitt særegne trommespill.

Jeg har alltid hatt bassklarinetten som et favorittinstrument, takket være musikere som Eric Dolphy og John Surman. Og Røysum er en arvtager etter disse to, men med den internasjonale folkemusikken godt plassert i pannebrasken (eller hvor slike erfaringer lagres). Jeg har hørt han ett par ganger tidligere på konsert pluss på plate, men kan ikke erindre at det har vært like melodiøst, vakkert, pågående og kreativt som denne kvelden. Han er rett og slett en mester i bassklarinettspill innenfor den mer frittgående delen av jazzen. Og med stadige små hentydninger til den internasjonale folkemusikken blir dette noe helt spesielt.

Meaas Svendsen er en ytterst original bassist, som spiller med fingre, to buer, slår g sparker i bassen, og frembringer et ytterst originalt bass-spill ikke så veldig mange gjør han etter. Men det er når han legger opp til et «fire flate»-spill og inviterer Osgood inn i et heftig og drivende komp, at jeg synes det låter best. Og i det første settet syntes jeg det fungerte svært godt.

Og Osgood er en ytterst uforutsigbar trommeslager som får ideer om innspill hele tiden, særlig i slike mer frittgående sammenhenger. Noe som er typisk for han er at han legger an til et driv på trommene, som han, når særlig bassen henger seg på, endrer spillet totalt, så i samspill med han må virkelig resten av kompet være helt framme på tuppa, for ikke å falle av. Og denne kvelden syntes jeg spillet hans var påtagelig i denne retningen. Han er en strålende trommeslager, som alltid kommer med spennende vrier og ideer, også denne kvelden.

Det andre settet stertet med Meaas Svendsen som i noe som lignet på en slags japansk vokal, hvor han sang inn i bassmikrofonen. Her hang Røysum seg på med noe som kunne virke som noe sjaman-aktig vokal, og vi ventet bare på at Osgood skulle komme med et av sine mer eller mindre spontane dikt, som vi fikk et godt eksempel på i avslutningen av det første settet. Han fant fram en bok fra hyllen ved siden av trommene, men ble sittende og stirre inn i baken, mens de andre «messet» videre. (I det første settet hadde han også spilt på en potteplante, som han brukte somvisper på skarptrommen).

Denne sekvensen ga bud om at andresettet ble mer «fritt» enn det første, noe som gjorde at musikken aldri ble kjedelig eller uinteressant. Meaas Svendsen leverte en rekke utmerkede «oppspill» til de andre, og mot slutten hadde han en aldeles nydelig solosekvens som jeg noterte på blokka som kveldens høydepunkt. Røysum er ikke bare en mester på bassklarinett, for han plukket også fram den «vanlige» klarinetten, og beviste at han mestrer begge «målføre» på en fremragende måte. Og som improvisatør er han en av de beste på begge instrumenter.

Det er lett å sammenligne han med for eksempel den tyske bassklarinettisten Rudi Mahall, som jeg hørte for et par uker siden. Men jeg synes Røysum har et adskillig mer spennende spekter i sin musikk ennn Mahall, derfor ble spillet hans denne kvelden til noe helt spesielt.

Til sammen leverte denne trioen en stor konsert denne kvelden. Etter den litt avventende åpningen, særlig fra Osgood, som måtte føle seg litt fram, ble dette en fantastisk oppkjøring til weekendens Vossa Jazz. Men disse tre skal ikke spille der i år, men er å høre på Café Hærverk i Oslo i kveld. Så om du er i den norske hovedstaden, vet du hva du skal bruke kvelden på i dag.

Andreas Røysum fylte like godt 30 år denne tirsdagen, og helt til slutt på konserten ble han avsunget av publikum og servert kake av arrangørene, som seg hør og bør når noen man setter pris på har bursdag.

Og fra fredag blir det Vossa Jazz her på salt peanuts*, Vi er på plass med fullt mannskap, og kommer med dagsrapporter lørdag, søndag og mandag. Vi høres (eller sees) derfra.

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar