Christian Sands er ikke fra Kristiansund

MOLDEJAZZ, ANDRE DAG, TIRSDAG 19. JULI 2022: Mens vi venter på at Godot skal komme med nye bilder fra James Webb-teleskopet kan vi se litt på hva som kjennetegner denne kikkerten. Speilet som danner kjernen i instrumentet er 6,5 meter i diameter med en fokallengde på over 130 meter. Til sammenlikning har et Nikon-objektiv egnet for avstandsfotografering i dårlig lys en fokallengde på 30 centimeter, med linsestørrelse 77 millimeter. Do the math! som man sier. James Webb-speilet ser ikke lys. Eller rettere, den ser lys, men i et område som det menneskelige øyet stort sett ikke ser noe lys.

Stjerner over oss
Speilets øye ser lys i området fra en bølgelengde på 600 nanometer, eller 0,0006 mm, til om lag 28 000 nanometer, 0,028 millimeter. Nano- er en forstavelse som betyr en milliarddel, eller altså en tusendel av en tusendel av en tusendel. Det betyr at James Webb-teleskopet kan oppfatte lys med bølgelengde i grensen for det synlige lyset, det kan se rødt og oransje, men ikke andre farger. Derimot kan det se langt ned i det infrarøde lysområdet, det vi mennesker ikke kan se, men som vi omfatter som varmestråling. Den som har sett bilder fra nattkameraer har opplevd prinsippet, med et «øye» som ser varmestrålingen kan du se dyr, mennesker og andre varmekilder i mørket. Slik fungerer også James Webb-teleskopet.

Hvorfor det, hvorfor ikke se i vanlig lys? Vi ser jo stjerner og galakser med det blotte øyet, eller i det minste med hjelp av en vanlig kikkert! Svaret er enkelt. De fleste har fått med seg at vi lever i et univers som er et resultat av en hendelse som dessverre har blitt kjent som «Big Bang». Jeg sier ‘dessverre’ med overlegg. Dette navnet har ført til en serie med misforståelser og feiloppfatninger blant interesserte og nysgjerrige ‘stjernekikkere’ uten dyp faglig forståelse for fysikken bak det universet vi var en del av. Dette «Big Bang» var ikke en ‘eksplosjon’, som skjedde ‘et sted’ en gang i historien. Og det var definitivt ikke noe stort smell forbundet med det. Og nei, det er ingenting ‘utenfor universets grenser’, Det er ingen grenser i universet. Det er heller ikke noe ‘utenfor’ det som universet er ‘innenfor’.

Alle slike feilaktige forestillinger — og en hel røys av andre — som vi stadig møter, også blant kunnskapsformidlere som burde vite bedre, er basert på at man forsøker å beskrive universet med utgangspunkt i modeller og forståelsesformer som er intimt forbundet med vår daglige, Newtonske, fysiske verden. Denne verden eksisterer på en slags mellomskala og knivegg, mellom det bittesmå — der kvantemekanikken råder — og det enormt store — der gravitasjonsteori, generell relativitetsteori og kvantemekanikk råder. Å bruke den ‘klassiske’ virkelighetsforståelsen som er tilpasset den delen av universet vi opplever som våre nærmeste omgivelser, på disse andre områdene, er som å angripe enhver problemstilling med samme verktøy. Som han sa, snekkeren: Jeg har en hammer, gi meg en spiker og jeg skal feste hva som helst på veggen!

Og nei, du ser ikke ut i verdensrommet med den samme hammeren du bruker til å feste bilder på veggen i stua. Siden denne ‘hendelsen’ for om trent 13,7 milliarder år siden — det er dessuten ikke klart om det i det hele tatt kan omtales som en hendelse, men det får bli til en annen gang — siden «det store smellet», har universet ekspandert, utvidet seg. Når vi observerer galakser — eller melkeveier, ordet galakse har sitt opphav i gammelt gresk, med gala for melk, γαλαξίας — galaxías — betyr direkte oversatt melkeveien. Dette er forøvrig det gamle greske navnet på båndet over natthimmelen som vi betegner som Vintergatan eller Melkeveien, men har i dag blitt utvidet som betegnelse på alle tilsvarende stjerneansamlinger i universet.

Fordi universet utvider seg, oppstår det en effekt som tilsvarer den fysiske effekten du kan høre når en bil passerer deg på motorveien. Lyden av denne bilen stiger til et høyere toneleie etter som den kommer nærmere deg, og synker ned igjen etter at den har passert deg. Dette kalles Doppler-effekt, oppkalt etter fysikeren Christian Doppler, som beskrev fenomenet først for snart to hundre år siden. Et tilsvarende fenomen oppstår med lys, en effekt som også har fått navnet Doppler-forskyving. Lyset fra en lyskilde som beveger seg mot deg vil bli forskjøvet mot høyere frekvenser, mot kortere bølgelengder. Det beskrives som blå-forskyving. Lyset fra en lyskilde i bevegelse vekk fra deg vil tilsvarende bli rød-forskjøvet. Forskyvingen blir større i den ene eller andre retningen etter som hastigheten til lyskilden blir større. Andromeda-galaksen, den galaksen som utenom noen satelitt-galakser til Melkeveien er nærmest oss (to millioner lysår unna), beveger seg mot oss. Lyset derfra er altså blåforskjøvet. Med noen ytterst få unntak er lyset fra alle andre galakser rødforskjøvet.

James Webb-teleskopet er designet for å se langt tilbake i universets historie. For de fjerne galaksene er rødforskyvingen så stor at det som en gang var synlig lys har fått så lange bølgelengder at det kommer fram til oss som infrafrød stråling. Bildene vi får se er altså ikke fotografier av hvordan det faktisk har sett ut for teleskopet. Det er en sammensetning av mange — opptil flere tusen — bilder av ting som vi ikke kan se. Bildene er så lagt oppe på hverandre og justert og manipulert for at de skal vise noe som gjenspeiler den virkeligheten som når fram til teleskopet, på en måte som vi kan oppfatte med våre sanser.

Som nevnt kan teleskopet oppfatte bølgelengder så lange som nesten 30 mikrometer, bølgelengder som er lange som et tynt hår. Det innebærer at teleskopet kan se galakser og stjerner tilbake til rundt 180 millioner år etter at universet oppsto. Dette er i et tidsrom da de første generasjonene med stjerner var dannet, og de første galaksene begynte å formes. Til sammenligning kan Hubble-teleskopet se tilbake til omtrent 400 millioner etter «det store smellet», en god stund etter at galaksene var formet. Nå er jo dette i seg selv imponerende, men det er ikke det fjerneste — eller tidligste — vi kan se. Hvordan da, spør du kanskje? Universet er gjennomsyret av mikrobølgestråling med bølgelengde på like under to millmeter. Denne strålen kan tildeles en temperatur på omtrent tre grader over det absolutte temperatur-nullpunktet, – 273,15 grader Celsius, og kalles ofte tregradersstrållingen. Dette er stråling som har sine røtter tilbake til da universet var virkelig ungt, mellom 250 000 og 300 000 år gammelt. Lenger tilbake i tid er det ikke mulig å observere universet. Mens Hubble-teleskopet kan se tilbake til en rødforskyving med verdi 11, og James Webb-teleskopet kan se tilbake til en rødforskyving på ca. 20, er rødforskyvingen av den kosmiske bakgrunnsstrålingen vi kan «se» på omtrent 1100!

Stjerner foran oss
Men det er ikke bare stjerner i verdensrommet. Også i Molde er det stjerner. Alle vegne. Og selv om John Zorn ikke kommer til byen. I dag ble det klart at John Zorn ikke kommer — etter mange viderverdigheter med kansellerte og endrede flighter på alle bauger og kanter. For til sist hadde han sittet på flyplassen Newark Liberty i Newark, NJ, på vestsiden av Hudson River i flere timer, ventende på utsatte avganger. Etter hvert hadde han blitt sjuk, med muligens kovid-19-smitte, og måtte avbryte ventingen for å vende hjem og krabbe under dyna. Vi håpet vel lenge at det skulle være snakk om at John Zorn bare tok en «Miles» — med referanse til da Miles Davis ikke ankom med resten av bandet fra San Sebastian til Molde i juli 1984. Miles Davis hadde tatt seg en snartur innom Paris på veien, med et påstått mageonde som oppgitt årsak. Om det var derfor eller om det var en unnskyldning for å treffe en av sine kvinnelige flammer i Paris er vel fortsatt uklart, men uansett ankom Miles Davis Molde til slutt i et innleid privatfly fra Sterling Airways.

Men denne gangen var det en realitet. John Zorn kom ikke. Med det mister vi i første omgang de to konsertene der Zorn skulle være aleine — en eksklusiv solo saksofon-konsert i hytta til Kurt Schwitters på Romsdalsmuseet er vel det største tapet. Den andre konserten som utgår, der John Zorn skulle spille sin musikksyklus «The Hermetic Organ» på kirkeorglet i Molde Domkirke, er tilgjenglig fra andre konsertsteder og plateutgivelser. Men vi snakker om i det alt overveiende improvisert musikk, så også denne konserten ville nok blitt en ganske så unik Molde-opplevelse.

Det er vel et hell i uhellet at mange av de øvrige seks konsertene var basert på framføring av John Zorns musikk av andre musikere i den store Zorn-organisasjonen. Vi har allererde opplevd gitartrioen i domkirken og Brian Marsella Trio i Storyville — som begge var konserter som lett kunne gjennomføres uten at Zorn på sedvanlig måte ledet og guidet musikken framover. «These guys know my stuff», hadde han kommunisert til festivalens kunstneriske leder, Hans Olav Solli. I dag skulle vi møte et annet prosjekt i Zorns mytiske univers, den nye Masada-kvartetten. Når den nå var redusert til trio, uten Zorn, var vi forberedt på å møte dette. Men i løpet av dagen før konserten ble det klart at Brian Marsella steppet inn som et nytt fjerde navn. Men mer om det seinere.

Enunciating with Charles Lloyd
Først var vi innom Festivalakademiet for å overvære samtalen akademiets rektor, Audun Vinger, skulle ha med Dorothy Darr og Charles Lloyd. De som har overvært Charles Lloyd noen ganger vet jo at han er en mester i oblike utsagn og nesten apokryfiske — ikke i den derogative betydningen — formuleringer. Formuleringer som er som tatt ut av mytiske skrifter fra en tapt magisk tid, som henviser til krefter som er ukjent for fysikkens og matematiskkens lover, men som allikevel uttrykkes som en udiskutable realitet. Og utsagnene kan synes svevende og rare til tider, men det er ofte utsagn som får deg til å tenke etter, og til å innse at det er noe bak dem. Kanskje til det som er filosofiens — og filosofens — store oppgave, finne spørsmålene. Ethvert svar leder til nye spørsmål. Resultatet ligger ikke i svarene på spørsmålene, målet ligger i even til å stille nye spørsmål.

Samtidig er han også en uttrykksfull, improvisatorisk mester — og så i det å uttrykke seg med ord. Som når han gjenforteller hva Cab Calloway etter en opptreden med vokale innslag av Nat Cole, som seinere fikk mellomnavnet King, på tidlig 1940-tall hadde sagt til Cole. Både Cab Calloway og Nat King Cole var jo mestere av en på alle måter musikalsk formidling av låtenes tekst og musikalske innhold. Cab Calloway gikk opp til Nat Cole etter konserten, forteller Charles Lloyd, og sa «E-nun-ci-ate», med solid trykk på hver stavelse. Og hva betyr så dette engelske verbet to enunciate? Jo, å artikulere, å gjøre eksplisitt, å uttrykke hele ordet slik at alle stavelser og ordelementer blir hørlige.

Når han omtaler sitt forhold til plateselskap, avbryter Dorothy Darr ham når han begynner å snakke om sitt forhold til ECM de siste årene, mens han beskriver sitt forhold til sin nåværende partner, Blue Note, som at «I am the reluctant bride vis-a-vis (Blue Note director) Don Was’ weird ideas». Hans beste råd til oss alle for å sikre mental, filosofisk og profesjonell vekst var «Keep stirring the soup — in the end you’ll get something»! Og videre; «explorers don’t have rudders», en slags ultimat variant av Matteus-evangeliets «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne» (Matt. kap. 7, v. 7-11).

Som en eremitt, kanskje noe som likner på en taoistisk mester, en dao-shi, er Charles Lloyd en du kommer til når du ikke er på jakt etter lette svar, men etter å vekke den store undringen. Jesus eller andre makter utenfor oss selv vi opplever som ‘virkelige’ faktorer, «does not need to be real — he has all of us running around!»

Etter dette fikk vi se Dorothy Darrs film «Love Longing Loss», filmet under nedstengningen på grunn av pandemien i og rundt deres hjem i Santa Barbara, i California. Filmen vil snart bli tilgjengelig på nettsidene til Pierre Boulez Saal i Berlin, for hvem filmen ble laget. For egen del vil jeg si at filmen nok hadde hatt godt av et litt sterkere møte med en filmklipper-saks.

Christian Sands Trio
Christian Sands, pianisten fra Connecticut, var ikke gamle karen før han ble utrop til en kommende storpianist. Han har vært i Norge tidligere — blant annet som medlem av Christian McBrides trio — men jeg tror dette er flrste gangen han kommer hit som leder for sine egen trio. Sammen med Sands med Yasushi Nakamura på bass og lillebror Ryan Sands på trommer startet vi ettermiddagen i Teatret Vårt.

Sands starter med et miljøopptak, vi hører bølgeslag mot en strand, før de griper tak i Sands «Sonar», fra albumet «Be Water». Det blir en hyggelig stund i lag med Sands trio. Musikk fra flere av hans tidligere album blir framført på nye måter, det er ikke lett å kople dem tilbake til originalen. Men det slår meg underveis, det er flott, det er vakkert, det er uttrykksfullt, men jeg savner en spesifikk retning. For å følge opp Charles Llooyds filosoferinger: Det er ikke bare å nøye seg med å drive med tankene, og med spørsmålene, uten ror, den gode utforskeren har en overordnet idé, en retning, en overordnet strategi. Uansett hvor vag den er, så er denne ideen nødvendig for ikke å drive som et løvblad i vinden en høstkveld.

Ryan Sands har en svært klar og distinkt trommestil. Særlig kommer det til uttrykk i cymbalspillet. Hans trioler, kvadroler, kvintoler, … er så klare og leselig at det hele blir en rytmisk leik. Hvor sitter kunnskapen om gjennomføringen av kompleks polyrytmikk? Jeg blir minnet på spørsmålet om ‘hvorfor vet ikke humlen at den ikke kan fly?’. Spørsmålet er jo i seg selv meningsløst, humlet flyr jo, noe som Nikolaj Rimskij.Korsakov jo har fortalt oss i snart 125 år. For nå å snakke som fysiker: Påstanden om at ‘Fysikere har bevist at humlen ikke kan fly’ er jo i seg selv en meningsløshet uten ethvert fundament i virkelighetens verden. Det er overhodet ikke noe i fysikkens lover som stopper humler fra å fly. Beviset ligger jo i det at de faktisk flyr over enga foran deg. Det virkelige interessante spørsmålet er jo om humlen vet hvordan den kan fly. For hva er det å vite? Nei, humlen kan ikke fysikk, den løser ikke andreordens differensiallikninger med sterkt variable og usikre rammebetingelser, der omfanget av stokastiske, uforutsigbare faktorer er svært høyt. Humlen vet den kan fly fordi den kan fly.

Humlen vet at den kan fly på akkurat samme måte som du kan sykle. Om du går til det å sykle med holdningen om at du må ha en dybdeforståelse av Newtonsk mekanikk før du setter seg på sykkelen og så bruke det til å legge en reiserute og handlingsplan, så lan jeg garantere deg én ting: Den sykkelturen kommer til å ende svært raskt. Du setter deg på sykkelen og ramler umiddelbart overende med hodet i grusen. Du vet du kan sykle, men du kan på ingen måter forklare det, eller planlegge det. Enda verre: Om du nå sitter på sykkelen på vei nedover en bakke, og så kopler inn bevisstheten om sykleteknikken, at du begynner å tro at du skal velge og bevisst utføre alle balansekorrigerende handlinger, vil det samme skje. Bums, i bakken.

Denne kunnskapen, som trommeslagerens polyrytmiske spill over en grunnleggende beat sitter ikke som teoretisk kunnskap i hjernen. Den sitter så og si i håndleddet. Den sitter i det muskel- og nerve-systemet som ikke er bevisst kontrollert av hjernen. Du vet du kan det, fordi du kan det. Akkurat som humlen. Men akkurat som med humlens jakt på nektar, må jo også musikken søke etter noe. Det er vel kanskje problemt her, det blir ikke klart for meg hvor denne musikken er på vei.

Men så får vi en strålende versjon av Duke Ellingtons «In a Sentimental Mood» med en glitrende solo piano-intro. Ryan Sands spiller på visper og Nakamura leverer en trestjerners bass-solo. Og som om ikke dette er nok, de føgler opp med en versjon av Thelonious Monks 16-takter «Light Blue». Og så avslutter de med «Bye Bye Blackbird» som ekstranummer. En svarttrost som sang meget vakkert. Er Christian Sands i slekt med avdøde Kristiansands-boer Egil Kapstad?

Charles Lloyd i himmelen
Det som per i formiddag så ut til å bli en New Masada Trio, var etter avklaringer som følge av Zorns frafall, plassert i direkte konflikt med Charles Lloyds konsert. Vi rakk heldigvis ikke å bli satt i denne situasjonen. For den samme morgenen ble det klart at Emma-Jean Thackray ikke kom til Moldejazz i år. Flykanselleringer fra London medførte med det at denne britiske trompetisten ikke kunne gjennomføre konserten i Storyville i kveld. Masada-trioen ble sporenstreks flyttet til den da frigjorte slotten i dette lokalet. Konflikten var avverget.

Etter at det ble klart at kollisjonen mellom de to konsertene i kveld ble avverget, kan vi derfor gjøre oss klare til å vandre over til Bjørnsonhuset. Charles Lloyd med Bill Frisell på gitar, Reuben Rogers på bass og Kendrick Scott på trommer. Innannonseringen av konserten tilsa riktignok at det var Eric Harland som skulle spille trommer. Dermed ville det ha vært tre-firedeler av det bandet som spilte i Alexandra-kjelleren 17. juli 2008. Dette var andre gangen Lloyd var i Molde under festivalen, 42 år etter første gangen da han spilte i kinoen i 1966 med en ung Keith Jarrett på piano. Men det er derfor bare Reuben Rogers som er igjen ved siden av Charles Lloyd fra den gangen, 56 år etter Lloyds debut på den sjette festivalen.

All frykt for at Charles Lloyd var en skygge av seg selv, ble trygt og sikkert gravlagt. Den 84-årige saksofonisten — som noen villfarne unge tidlig på 1970-tallet, meg selv dessverre inkludert, avskrev som Coltrane-light — leverte sakene så det holdt. Det kan være grunn til å minnes at Sonny Rollins selv var 80 år da han besøkte Molde i 2010, og de som husker konserten på Romsdalsmuseet dette året, husker kraften i Rollins’ tone. Bare to år seinere sto han på en scene for aller siste gang, og la snart etter ned hornet for godt.

Men han leverte virkelig denne kvelden. Hans egne slagere sto i kø utover i konserten, der Bill Frisell la opp til et spill og en kommunikasjon med Lloyd som varmet sjelen på de oppmøtte. Uanstrengt, noterer anmelderen på boka om gitarspillet. Rogers er etter hvert den perfekte bassist til Lloyd i dag. Det er ikke for ingenting at han har vært med i de aller fleste av de årene som har gått siden 2008. Lloyd har i mange sammenhenger omtalt sitt band med Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Cecil McBee som sitt beste band noensinne. Men for oss som aldri opplevde dette bandet live, er nok minnet om kvartetten som sto på scenen i Alexandra-kjelleren i 2008 nesten like sterkt. Charles Lloyd sa da også til meg i et intervju den gangen at dette bandet var på høyde med dette urbandet.

Men det er ingen tvil om at også dagens band er et godt band. Kendrick Scott klarer seg utmerket i denne sammenhengen, selv om det nok ikke er med samme intuisjon som det Harland ville levert i denne situasjonen. Men som sagt, Lloyd sjøl leverer, ja selv hans karakteristiske dobbeltsidige løp som strofeavslutning er der. Kanskje med litt mindre pust og trykk enn før, men tydelig og musikalsk flytende levert. Kanskje en slags skygge av det Ira Gitler i sin tid kalte John Coltranes «sheets of sound», glissandolike løp som gjorde det mulig å spille noter fra flere akkorder på en gang. Men allikevel distinkt Lloyds.

Det er vanskelig å se en slik kvartett uten å tenke på kvartetten Lloyd spilte med innimellom, med Gabor Szabo på gitar. Sporene etter Szabo er synlige i mange deler av Lloyds musikk, men denne kvartetten har allikevel et preg langt fra det Lloyd-Szabo-kvartetten hadde. Det musikalske uttrykket er mye nærmere den serien av pianobaserte kvartetter som Lloyd har hatt siden han gjorde sitt comeback med en svært ung Michel Petrucciani tidlig på 1980-tallet. Selv fikk jeg et svært heftig flashback til ca. 2003, i en liten by nord for Paris. Etter at jeg i to dager hadde hatt møter på møter i Paris, fant jeg ut at jeg hadde en kveld ledig samtidig som Charles Lloyd spilte på en bitteliten festival en halv times togtur fra storbyen. Jeg tok selvfølgelig turen og opplevde en strålende konsert med Lloyd, Geri Allen, Robert Hurst og Eric Harland. Konserten i dag vekket til live disse vakre minnene. Selv vil kanskje minnet om denne konserten en gang kunne vekkes av framtidige vakre konserter.

Vi fikk med oss et par låter av Silje Nergaard og Espen Berg — to hamarsinger på ett brett, som måtte til Japan for å møtes — men inntrykket gir ikke grunnlag for en full anmeldelse. Men la det være sagt, etter å ha hørt «Coco Bello» og «Be Still My Heart» i denne duo-versjonen, at Nergaards neo-romantiske pop-låter om livet, døden og kjærligheten virkelig kler Espen Bergs pianoarrangementer — og ikke minst den improviserte eksekveringen av dem.

The New Molde Masada Quartet
I kveld er det først og fremst Masada-kvartetten som gjelder. Det ble lansert som New Masada Quartet, med John Zorn, Julian Lage på gitar, Jorge Roeder på bass og Kenny Wollesen på trommer. Etter Zorns frafall satt vi igjen med en trio, men som allerede nevnt, i siste liten hopper pianisten Brian Marsella inn og det hele blir utvidet til en kvartett. Det må vel da bli New New Masada Quartet, eller? Nå var vel den originale Masada-kvartetten uten strenger, mens denne nye, nye kvartetten altså plutselig har 94 strenger.

Det blir et fyrverkeri av en konsert. Jeg har vel ennå ikke helt landet etter denne drømmen av en konsert. De starter med historien om engelen som styrer vannets væren og bevegelse, «Tharsis». En kompleks struktur med 6/4 + 3/4 + 6/4 + 4/4 i innledningen setter en meget høy standard. Marsella går svært høyt ut, og følges opp av Lage på gitar. «Mibi» er en deilig svingende låt som får en deilig bearbeiding. Ellers hørte vi «Sansanah», «Rigal» og «Tagriel». Disse låtene er alle hentet fra den nye utgivelsen «New Masada Quartet», som ble utgitt i fjor. Et unntak fra denne hovedregelen er «Rahtiel» — om engelen som beskytter stjernebildene — som er hentet fra albumet «Stolas» med Masada-kvintetten, der Joey Baron, Greg Cohen og Dave Douglas er supplert med Uri Caine på piano og Joe Lovano på tenorsaksofon. Ekstranummeret er uforklart her, da jeg ikke kan tyde mine egne notater. Men fantastisk var det. Og dette vil være en av de aller beste minnene om denne konserten: Den vil kunne være en helt unik hendelse for Moldejazz. Her og ingen andre steder i verden.

Stemningen var meget høy da publikummet toget ut av Storyville etter konserten. Rapportene tilbake til John Zorn var nok også overveldende, framføringene denne drøye timen veltet over av spilleglede, musikalsk oppfinnsomhet, glede og latter. Og masse doser deilig musikk.

Med all denne musikken syngende i hodet var det tid for å gå til sengs igjen.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Petter Sele (hovedbildet: Charles Lloyd). Øvrige bilder kreditert i bildetekst.

Charles Lloyd i Festivalakademiet. Foto: Moldejazz/Ole B. Steinsvik