Konserter

Coolt med svalt band

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 28. FEBRUAR 2020: Vi hadde brukt det meste av denne dagen sammen med et stort antall av venner av Jon Christensen i forbindelse med hans bisettelse og minnesamvær. Sjeldent har jeg opplevd en flottere, riktigere, hyllende, morsommere og mer minneverdig bisettelse enn denne. Med alt fra samværet i Sagene kirke, som med sine 600 sitteplasser var fylt til randen, til gravølet i det som vel i en periode var Jon Christensens andre hjem, Røverstaden, tidligere Club 7.

Et høydepunkt var da et stort antall norske musikere framførte Jon Balkes for anledningen nyskrevne komposisjon «Konge» ved utgangen fra kirken. En komposisjon som trakk trådene tilbake til de klassiske sørgemarsjene, dirge-ene. En hyllest verdig en stor musiker.

Ett eldre norsk eksempel på slike marsjer er jo åpenbart Edvard Griegs sørgemarsj over Rikard Nordraak, en sørgemarsj som jo også ble framført i Griegs egen begravelse. Slike marsjer har jo også, som mange av våre lesere vet, vært en sentral del av jazzhistorien. Så det opplevdes som svært riktig at Jon Christensen ble hyllet på denne måten, med en egen sørgemarsj.

Etter dette sterke inntrykket var det derfor, med en viss angst og beven, vi gikk konserten med det svale bandet i møte. Ville vi ikke være mentalt og emosjonelt utslitt av bisettelsen før konserten denne kvelden? Ville vi i det hele tatt være i stand til å gjennomføre konserten?

Men det viste seg at det var overhodet ingen grunn til bekymring. Møtet med Siri’s Svale Band ble i stedet et sterkt uttrykk for livskraft og livgivende energi. Dette var, snarere enn slik vi fryktet, ikke noe som tok ytterligere energi.  Tvert imot var dert noe som ga ny energi og kraft! Akkurat det som trengtes etter en slik dag.

Det er lenge siden de nå over tretti år eldre musikerne samlet seg på scenen for første gang. Den gangen da bandet og deres variant av cool-jazzen ble født og presentert i 1988, var det umiddelbart klart at dette var musikk som ville bli populært langt utover den harde kjernen av jazzfolk. Førsteplata til bandet — «Blackbird» — fra 1990 underbygget dette.

De neste årene fortsatte det med konsertvirksomhet, og i 1997 kom oppfølgeren «necessarily so …», ei plate som bekreftet førsteinntrykket. Det gikk etter sigende så langt at disse skivene også ble populære som demonstrasjonsplater for høy-kvalitets og hi-fi lydgjengivelse. Man kunne lure på hvorfor, men dette skyldtes nok ikke minst den utradisjonelle instrumenteringen for et slikt band som driver med vokal-jazz.

Det var Siri Gellein på vokal, Bjørn Alterhaug på kontrabass, Carl Haakon Waadeland på trommer og John Pål Inderberg på barytonsaksofon og vokale innslag, noe som ikke akkurat høres utradisjonelt ut. Men når de så supplerte Alterhaugs akustiske bass med en el-bass, skapte dette sammen med Siri Gelleins stemme, en unik sound som var tydelig inspirert av vestkyst-jazzens coole verden, men som fikk en dybde og råhet som ikke vanligvis forbindes med cool-jazz. Denne dybden gjorde at den også fikk innslag av mer soul- og blues-influerte fargelegginger. En dybde som høyttaler-demonstranter elsket!

Få år etter andreplata ble det stille rundt dette bandet. Vi var mange som tenkte, hvor ble det av …? Inntil jazzfestivalen i Trondheim sørget for at bandet med fynd og klem markerte sitt trettiårs jubileum i 2018. Og det viste seg at musikken fenget minst like godt som tretti år tidligere. Bandet, nå med den brasilianske trøndelagsboeren Celio Barros på el-bass, i stedet for det tidligere medlemmet Odd Magne Gridseth, laget da også en ny plate. Plata «Sval e afinado», en tittel som vel skulle bli noe slikt som ‘cool og harmonisk’, kom i 2018 som del av en CD-boks som også inkluderte de to tidligere albumene.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Siri Gellein

Etter det har det blitt flere konserter på bandet, og vi er mange som er takknemlige for å få oppleve dette bandet (igjen) live. Om noe så er det vel kanskje enda «coolere», enda mer avslappet og laid back enn for tjue-tretti år siden. Ved siden av Gelleins vokal er det jo også Inderbergs vokale innslag med vokale soli, hans utrettelige lek med ord, med sin egen Steinkjer-dialekt og med oss, som er en viktig del av en konsert med Siri’s Svale Band. Det er fortsatt like deilig.

Bandet starter denne kvelden på Victoria med «Love Me or Leave Me» (på «Blackbird»), og glimtet i øyet, musikaliteten og leiken er på plass fra første blås. De fortsetter med «Second Time Around» (på «Sval e afinado»). Alterhaugs solo er så musikalsk som egentlig kun han kan få det til. Svir det ikke litt i øya?

Skjønne versjoner av Jobims «Desafinado» og «Chorinho for Tati» av armenske Vardan Ovsepian, blir kun splittet en versjon av «The Thrill is Gone» som sitter i mellomgulvet. «(It’s only a) Paper Moon» er selvfølgelig med denne kvelden, denne låta som var deres store slager de første årene. «Paper Moon» akkompagneres av et herlig rim-spill av Waadeland på skarp- og tomtom-trommene, mens Inderberg kaster glans over forsamlingen med en vokal solo som bør gjentas av de som var der, hver morgen foran speilet. På denne måten vil sola alltid skinne over deres vei og hverdag.

Barros leverer en solo på «Somewhere over the Rainbow» som har klare påvirkninger av salige Jaco P, men det hemmer oss ikke. Tvert imot, dette tar vi mer enn gjerne mer av. Alterhaugs «Christmas Song for the Children of Thelonious Monk» framføres i en duo mellom de to bassene, Alterhaug dediserte denne framføringen til Jon Christensen. Avslutningsvis får vi «Don’t Explain» og og «Love for Sale» i nesten klassiske versjoner før de avslutter med «Too Young to Go Steady» som ekstranummer.

Den ene delen av dette bandets styrke ligger i den lekne framføringen og nesten intuitive kommunikasjonen. Samt i John Pål Inderbergs standup-show. Jeg greier aldri å la være å le … nesten bare jeg ser denne fyren. Og det selv om han mener stort alvor med sin musikk. Det er ikke fleip og tull når det gjelder musikk. Det er seriøst. Men som Louis Armstrong og Dizzy Gillespie og mange andre med dem oppdaget, du kan være seriøs med musikken, men du trenger ikke være gravalvorlig for det. Det er lov å ha det moro!

Men en betydelig del av magien til denne gruppa ligger i Gelleins stemme og framføring. I fraseringer og fargelegginger som vi kjenner igjen i mange av trekkene til vestkyst-jazzens fremste vokalist fra siste halvdel av 1950-tallet og utover, Chet Baker. Men det har, med Gelleins stemmebruk og hennes dype altstemme, en ny dimensjon som fullfører tegningen. Stemmen hennes har en egen karakteristikk som henter innslag ikke bare fra denne cool-jazzens verden, men som også har hentet påvirkninger – eller som Inderberg formulerte det; «hi stili» – også fra blues/soul-verdenen.

Spiller dette bandet på en klubb eller annen scene i nærheten av deg, grip sjansen! Dette er medisin for sjel og hjerte. Vandrer du ikke ut fra konserten med et smil rundt din munn, mens du nynner på «Love for Sale» eller en annen standardlåt, så vet ikke jeg hva som feiler deg.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre

Skriv et svar