Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Dagen for å surfe inn

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 11. – 12. JULI 2019: Så går det mot slutten på årets Copenhagen Jazz Festival. Og salt-peanuts* utskremte er i ferd med å surfe inn, med noen rolige, avsluttende dager. Derfor ble fredagen preget av få, men gode konserter. Vi hoppet glatt bukk over flere konserter vi gjerne skulle ha hatt med oss, men vi føler at kroppene begynner å skrante, hyperventileringen oppstår hurtigere og hurtigere, og det er hele tiden et behov for å finne en plass i skyggen under et stort tre i en park, i stedet for å gå inn i mørke jazzklubber.

Men vår ukuelige, italienske medarbeider, er stadig på plass på de «hippe» konsertscenene, og torsdag kveld var han igjen ute på Musikk Loppen i Christiana, for å høre det britiske bandet Ill Considered, og her er hans inntrykk fra konserten:

Steamy but danceable
Composed of Idris Rahman on saxophone, Leon Brichard on bass, Emre Ramazanoglu on drums and additional baritone sax duties by Tamar Osborn, Ill Considered are a band representing their own free-jazz take on jam-banding. Pre-written themes are sketched out then added to the already loose arrangements and themes, which maintain an improvisational framework for their projects and performances.

We are at Musik Loppen in Christiania, the «Future Sound of Jazz» shows are running through the 2019 Copenhagen Jazz Festival’s program, and the current media attention surrounding the wave of new jazz releases from the UK’s capital highlight how crucial bands like Ill Considered are to the culture. Fresh ideas and concepts will understandably come from the young.

Their well known and third album «3» released on April 2018, does feel like a performance, rather than containing handpicked material from numerous recordings, although, the album does not originate from a live recording environment. But with multiple plays, one can identify the diverse improvisational ideas, including some elements that may not have worked completely – but that’s pretty fine. «Ill Considered 5» and «Ill Considered 6» have been released simultaneously in January 2019, though there is still no sign of «Ill Considered 4».

The live performance possesses a dynamic quality with some excellent drumming from Emre Ramazanoglu, but again, all four members are actively involved in the composition rather than it being lead by one band member. The edgy rhythms offer a distinctive foundation for the players while still providing the listener with appealing musical narratives that are still accessible.

Groups like Ill Considered are aiming to move the jazz scene forward, and even though they may not be as technically accomplished as some of our musical heroes, innovation comes from a variety of places and this current era of musicians could lead us into a new direction for the genre.

Steamy but danceable their live goes on with no stops inbetween songs: the bass statements, the pacey club-inspired carpets of drumming and percussion, the flowing commentary of quizzical, discursive sax keep on filling the room and the audience seems to be caught by the magnetic sounds. The band again manage to build from delicate, intimate moments of emotion to screaming climaxes and drum and bass inspired head-bangers.

Meditative and spiritual in essence, there are a wide range of textures in this concert: deep and dirty jazz-funk-inspired restless energy punctuated by abstract melodic hooks. There is a musical freedom that these musicians need to express: on stage they create soundscapes, atmospheres, dreamy groove based journeys immediately in the moment, held together by hooky bass lines and melodies.

Tyrisk/rumensk duo
Dette var dagen for de to, kanskje største overraskelsene under årets festival. Først møtte vi opp i Skuespilhusets foyer for å få med oss vokalisten Sanem Kalfa, som vi første gang traff under 12 Points festivalen i Amsterdam (tror vi det var), for mange år siden. Da var hun med i pianisten Kaja Drakslers band, og vi merket oss henne som en god og spennende vokalist. Denne ettermiddagen hadde hun med seg den rumenske gitaristen og fiolinisten George Dumitriu, som i likhet med Kalfa er bosatt i Amsterdam.

Da vi ankom stedet, trodde vi det var feil i programmet, for akkurat da holdt den danske saksofonisten Lars Greve og den norske gitaristen Kim Myhr lydprøve. Men de skulle på en time etter Kalfa og Dumitriu, og vi fikk kun med oss smakebiter fra lydprøven, som låt over all forventning. Men vi hadde et stramt program, og med ønsket om å finne en skygge i Kongens Have, måtte vi droppe Greve og Myhrs helt sikkert strålende konsert.

Men vi fikk ed oss Kalfa og Dumitriu. Kalfa er fremdeles en fremragende vokalist, som heller mye til det brasilianske, men ikke uten å også være innom både det dronelignende og hennes egen folkemusikk fra Tyrkia. Og Dumitriu er en mer enn habil gitarist og fiolinist, som sammen med Kalfa ga oss en hyggelig time. Jeg kom til å tenke litt på den albanske vokalisten Elina Duni mens hun sang, for avstanden mellom de to er nesten skremmende kort.

De to har plate ute, som bør sjekkes ut, for deres musikk, som strekker seg fra det subtile og dype til det eksplosive og teatralske, er verdt å bruke tid på.

Noen under trærne, vi andre med en kold en fra kassen
Mens en av oss i følget, fant en skygge under et tre i Kongens Have hvor Marilyn Mazur og hennes danske og norske venner i kvinnebandet Shamania holdt et forrykende show for de solhungrige, trakk resten av følget seg opp til JazzCup, hvor den amerikanske saksofonisten Bob Rockwell holdt «ball» inne i et kokende, varmt lokale, sammen med sitt Vibration Society. Jeg har hørt denne sammensetningen en rekke ganger tidligere i JazzCup, og jeg vet at når Rockwell står på scenen, blir det alltid drivende god be bop. Så vi valgte å sette oss på utsiden, i skyggen, med et glass tjekkisk brygg, for å følge med på gatelivet, samtidig som vi fikk med oss konserten.

Og innenfor kokte det virkelig fra Rockwell og hans band. Rockwell hoppet av fra en turné med Thad Jones/Mel Lewis Big Band i 1983, og har siden vært av viktig musiker på den danske be bop-scenen. Hans spill er alltid kraftfullt og energisk, også denne ettermiddagen, selv om temperaturen lå faretruende nær kokepunktet.

Pianotrio med historiske røtter
Derfra vandret vi opp på Nørreport, hvor vi etter mye leting, fant den lille kjellerpuben, Bobuska, hvor vi skulle høre pianisten Mikkel Mark og hans trio (havedbildet). Mark har tidligere gjort to utmerkede plater i selskap med bassisten Anders «AC» Christensen og trommeslageren Kresten Osgood, og vi regnet med at det var disse tre som skulle «fyre den af» denne ettermiddagen.

Men det var det ikke. Nå kan man kanskje forstå hvorfor «AC» hadde problemer med logistikken under årets festival. Selv fortalte han oss dagen før, at han hadde 36 spillejobber i løpet av de ti dagene festivalen varer, noe, jeg tror er tangering av Jacob Dinesens rekord fra noen år tilbake. Og vi hadde hørt tidligere at Osgood ville begrense antall spillejobber i år. Derfor var det en annen bassist og trommeslager som entret scenen. To musikere vi aldri oppfattet navnene på.

De startet like godt med sin versjon av «Lille Petter Edderkopp», i et arrangement som like gjerne kunne vært gjort av Bill Evans eller Paul Bley. Og derfra og inn, fikk vi en rekke mer eller mindre kjente stanmdarder, som mitt følge, både den som kunne sin jazzhistorie og den som har mye å lære, nynnet med på, på samme måte som Mark selv.

Mikkel Mark er en musiker som ikke spiller så ofte på Københavns scener. Men de gangene han gjør det, så er det alltid overbevisende. Jeg har tidligere hørt og sett han i JazzCup, og helt til han la de første akkordene, lurte jeg på om vi hadde kommet rett, for det var en svært opplagt og smilende Mark vi møtte denne ettermiddagen.

Han har sine klare røtter til pianister som Bill Evans og Paul Bley, og mens han spilt dukket den norske pianisten Christian Reim opp i bakhodet. Det var lart at dette var hans konsert, og det var han som stryte de to andre, som begge spilt løst og ledig i kompet, uten å «gå i veien» for Mark ett eneste sekund. Min sidemann sa mot slutten av konserten, at nå er det bare «Over the Rainbow» som mangler, før settlisten er perfekt. Men vi fikk fine versjoner av «Bye, Bye Blackbird» og flere kjente låter, som ble fremført på en usedvanlig avslappet og deilig måte. For mange, festivalens store overraskelse!

Etter dette kunne vi velge og vrake mellom en rekke konserter fra det rikholdige programmet, men vi valgte i stedet fast føde og en tidlig kveld i heimen, så får vi se hva vi får med oss av dagens program. Men vi har krysset av for både Dane TS Hawk, Kaja Draksler Octet, Kresten Osgood og Hvad Er Klokken,, 20 Years Jubilee Show, Maria Faust og Jeppe Zeeberg solo. Så får vi se hvor mange konserter vi rekker over, denne siste dagen av Copenhagen Jazz Festival 2019, for vårt vedkommende.

Engelsk tekst: Nicola Semprini
Norsk tekst og foto: Jan Granlie

 


Sanem Kalfa


Sanem Kalfa og George Dumitriu


Mikkel Mark

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.