COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, DAG 5, TIRSDAG 9. JULI: Så ble det tid for å ta en (nesten) hviledag. Ikke fordi Copenhagen Jazz Festival har påført nevneverdige slitasje, men fordi man nå har vært på jazzfestival i en uke, og det er mer enn en uke igjen, før man kan puste ut uten masse jazz gjennom hodet. Det er tross alt Mo0ldejazz neste uke, og man er tross alt ikke 59 år lenger. Og et hvileskjær er også påtrengende under festivalen i København, for det er fra i dag og ut uken, at det virkelg drar seg til her i «kongens by».
I går var vi kun innom to konserter, begge preget av særdeles dyktige, kvinnelige musikere. Og vi startet i Skuelspilhusets foyer, med det svenske bandet Anna Högberg Attack! (hovedbildet) En sekstett som i mange år har gitt oss deilige musikkopplevelser. Nå er det ni månbeder siden sist de spilte konserter, og som lederen, Anna Högberg sa det: Det er like lenge som et svangersskap, og i løpet av disse ni månedene, har bandet født tre barn.
Men at bandets skulle være preget av brystspreng og andre plager relatert til at man nylig har født, bar ikke denne konserten preg av. For her var sekstetten i godt, gammel lage, med energisk musikk fra noen av Sveriges beste jazzmusikere.
Siden sist var saksofonisten Malin Wättring ute av bandet, men i stedet hadde de med trompeteren Niklas Barnö, som eneste hane i kurven, og, så vidt vi vet, fast medlem i bandet. Ellers fikk vi strålende spill fra pianisten Lisa Ullén, bassisten Elsa Bergman, trommeslageren Anna Lund og saksofonisten Elin Larsson, i tillegg til lederen Anna Högberg på sedvanlig, energisk altsaksofon og Barnö.
Det er, i hovedsak, Högberg som står for komposisjonene, men det er det kollektive som er det viktigste i dette bandet. Og Elin Larssons kraftfulle tenorsaksofon er en god kontrast til Högberg og det litt Don Cherry-inspirerte spillet til Barnö som preger bandet. I tillegg er Ulléns pianospill helt riktig i denne sammenhengen, og bak holder Bergman stø kurs, mens Lund leker seg løst og ledig bak trommene. En deilig konsert i den romslige foyeren på det fine Skuespilhuset, fra ett av våre absolutte favorittband.
Deretter bar det gjenno0m byen og over på Vesterbro, og ned i Kødbyen til ett av våre favorittsteder i København, den røffe og intime 5e, hvor plateselskapet ILK holder hus under festivalen med flere konserter hver dag.
Her fikk vi gjenhør med trioen Silence, bestående av pianist Jakob Davidsen og vokalistene Sissel Vera Pettersen og Randi Pontoppidan, som begge også syslet litt med elektronikk.
Dette er et band hvor bandnavnet virkelig sier alt om hva slags musikk vi får høre. Her er alt totalt fritt improvisert, og som oftest er det Davidsens piano som åpner med noen strofer som inviterer de to andre inn i et temmelig minimalistisk og vakkert landskap. De to vokalistene fungerer svært godt sammen, og de opptrer nesten som siamesiske tvillinger, der de utfordrer hverandre og lar den andre hele tiden slippe til med spennende innspill.
Slike totalt improviserte opptredener kan ofte ende i mye «langhalm» og uinteressante partier, men ikke hos disse tre. Det er som de vet hva de andre hele tiden vil komme med, før det er fremført. Og på den måten blir det en helhet over konserten som fascinerer. Og bak det hele styrer Davidsen på sin måte, med innspill og små «forslag» om hvor han kan tenke seg å gå musikalsk.
Det er alltid en fryd å høre de tre i samspill. Og like spennende er det nesten å høre de to vokalistene i sine andre musikalske sammenhenger. Pettersen som musikalsk leder av Trondheim Voices og Pontoppidan solo eller på duo med bassisten Greg Cohen.
Etter disse to konsertene valgte undertegnede å ta en tidlig kveld. Men vi er tilbake med mer i morgen, for det er i dag det virkelig «løsner» i København.
Tekst og foto: Jan Granlie
Anna Högberg
Niklas Barnö i Anna Högberg Attack!
Lisa Ullén i Anna Högberg Attack!
Elsa Bergman i Anna Högberg Attack!
Anna Lund i Anna Högberg Attack!
Elin Larsson og Anna Högberg i Anna Högberg Attack!
Jakob Davidsen i Silence Trio
