BLOW OUT – MIR, TIRSDAG 12. APRIL 2016: Er det noen klubb i Oslo som leverer den nye musikken, så er det klubben som blåser alt ut. Eller den klubben som blåser i alt og ikke minst hva det betyr å være hip og moderne.
Er det noen klubber som gjennom sin virksomhet må bryte med alt og alle – med alt av hva de forteller oss som er rett, så er det
Vi snakker selvfølgelig om klubben Blow Out, denne Oslo-klubben som er styrt av musikere som stiller de vriene spørsmålene om hvor denne nye msuikken er på vei.
Den tysk/franske kontrabassisten Pascal Niggenkemper har de siste åra hatt tilhold i New York, og er førstereistgutt i Blow Out-sammenheng. Han er dog ingen nybegynner i faget og ga så seint som i fjor ut skive med gamle kjenninger av oss, Nate Wooley, Dave Rempis og Chris Corsano. Niggenkemper trakterer instrumentet på en måte som framstår ukonvensjonell sjøl blant de mest blaserte og herda frijazz-entusiaster.
Vi får et solosett med Niggenkemper som sier både bass sju, åtte og ni. For ikke å si bass-ti! Her snakker vi bass-ball av ypperste merke.
Han starter settet med en lengre episode med spill på én streng, på bassens D-streng. Tenk at ett kvarter med en-strengsspill kan være så medrivende. Det swinger, det rocker!
Med metalliske lampeskjermer brukt som mekanisk megafon satt mellom strengene blir basslyden enda større og mektigere etter som Niggenkemper slår seg løs over både E-, A- og G-strengene i tillegg til D-strengen. Med sine lampeskjermer blir Niggenkemper et strålende talerør for kontrabassens mektighet som soloinstrument.
Andre sett denne kvelden er en trio som fortjener lagt større oppmerksomhet enn den har fått til dags dato. Med Håkon Berre på trommer, Johannes Nästesjö på bass og Sture Ericson på treblås. Etter at Ericson setter i gang bandet med å si – med et smil . at de skal spille den udødelige Andrew Sisters-slageren «Bei Mir bist du Schön» – eller på den jiddiske originalteksten «Bei Mir Bistu Shein» , drar de i gang med et lengre medrivende impro-sett. Denne norsk-svenske trioen har en åpenhet og gjensidig årvåkenhet som er fantastisk.
Det er ikke mulig å gjøre annet enn å lene seg tilbake og bare la all idé om å analysere hva som skjer fare. Enten er du med oss, eller så er du helt utafor. Berres trommespill er delikat og finurlig. Med nærlytting oppdager du små detaljer og nyanser som er som vakre miniatyrer. Nästesjös bass-spill er på plass. Men kaka tar Ericson og hans saksofon og klarinett – den siste inn i mellom redusert til sine enkelte deler. Impro, fritt og vakkert.
Fritt? «Bei Mir …» ligger langt bak og lurer. Vi greier ikke å slippe Ericsons innledning. Det er ikke lett å høre, men vi aner at vi kjenner igjen enkelte rytmiske trekk her og der. Schönt var det i hvert fall. Selv om logikken i arrangementet av den siste bridgen var litt vanskelig å få tak i!
Eller kanskje var det den svenske teksten til denne låta som Tage Danielsson skrev som lå og lurte i bagrunnen; «Bär ner mig till sjön»? Med det uforglemmelige verset,
Var var jag igår,
var var jag igår,
jag undrar var jag var igår?
Mitt huvud känns så tungt
jag kan ej andas lugnt
hur har jag kommit hem,
vem stoppa’ mig i säng?
Her er så underlig, svarte Sigbjørn Obstfelder. Men jeg, på Blow Out er jeg i hvert fall på riktig klode.
Tekst og foto: Johan Hauknes
