VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 14. MAI 2020: Yiiihaaa!! Vi er i gang igjen. Så smått.
For noen dager siden fikk jeg forespørsel fra Nasjonal jazzscene om jeg ønsket å være tilstede på en virkelig konsert på Victoria Teater igjen. De hadde ikke trengt å spørre. Det er nøyaktig ni uker siden alt uteliv ble stengt og ti uker siden salt peanuts* hadde sin siste anmeldelse av en konsert der det var publikum til stede IRL, og ikke kun IVL. Det er klart at lengselen etter et normalt konsertliv, savnet av opplevelsen av stor musikk, framført levende der musikerne også kan kjenne på responsen fra et levende publikum, er stor. Så stor at det til tider har gjort fysisk vondt.
Men selv om det er noe friere, er strenge smitteverntiltak fremdeles til stede. Det er derfor til et annerledes Victoria vi kommer i dag. Det er begrènset til 40 publikummere, med minst én meter mellom hver. Vi blir møtt i døra og vist til plass, med beskjed om å bevege oss minst mulig rundt i rommet. Bestilling kun ved bordene, og fordi man ikke har funnet noen måte å servere mat på, kan man heller ikke servere alkoholholdig drikke.
Men uansett er det godt å være tilbake, godt å se lokalet fylt med mennesker, godt å kunne se en scene IRL. Men ikke minst er det gost å oppleve igjen levende, IRL musikere på en scene som du kan gå bort og ta på, musikere du kan kommunisere med. Der det faktisk skjer en bred-spektret kommunikativ utveksling mellom scene og sal, og ikke en nærmest ensidig, lineær kommunikasjon fra scene til publikum. All hyllest til tiltak som Brakkesyke og andre for det de har dratt i gang. Det er avhjelpende, men det kan aldri erstatte the real thing in real life. Deilig å være på plass igjen!
I dag var det invitert til en på grunn av situasjonen unik, enestående releasekonsert for Natalie Sandtorvs nye prosjekt, Neon Ion sin første plate «Heart Echoes». Plata ble sluppet sist fredag, og selv har jeg ikke hatt anledning til å gi den en lytt ennå. Men allerede etter svært kort tid har den samlet en serie anmeldelser som løfter den opp til skyene. Audun Vinger mente at plata «utvider feltet for moderne norsk popmusikk», intet mindre.
For en gammel musikklytter som undertegnede, kan det til tider være anstrengende å lytte til alle disse nyskapende, banebrytende og what not post-rock-influerte pop-album, … og ikke minst låter. For det er ikke til å stikke under en stol at undergravingen av albumets, av konseptets, av den musikalsk ideens helhet, frustrerer. Denne innpakningsorienterte låt-økonomien, der det skapes en falsk og fullstendig ureflektert, historieløs beskrivelse som gir seg ut for «virkelighet» av at det bare er låters streaming som teller, ikke bare er feilaktig. Den er farlig.
Den er farlig fordi den undergraver betydningen av kvalitativt god og konseptstyrt musikk. Den undergraver på mange måter den gode musikken, og den gode musikkopplevelsen. Presset for å gjøre musikkopplevelse til en form for instantan konsumpsjon, er stort. Og det er lett å la seg fange, det er lett å bruke musikk slik. Motstandsløst, krever lite av lytteren. Musikken blir kun et soundtrack til et annet liv, kun pynt og utsmykning. Det krever jobb å lytte til god musikk, du må øve opp ørene, hjernen, kroppen. Du må bli deltaker i musikken, ikke bare en passiv konsument.
Det er derfor det er så godt å oppleve artister som Natalie Sandtorv, som våger å ta nye skritt inn i et område der hun faktisk greier begge deler, å skape musikk som jeg tror vil appelere til pop-orienterte lyttere, men gjør det på en musikalsk interessant måte. Og ikke minst som sørger for at albumet lever. En måte som også appelerer til andre typer lyttere.
Vi kjenner Sandtorv fra flere tidligere konserter, og ikke minst for prosjektet «Freedom Nation» fra 2017. Nå tar hun skritt for å ta musikken sin til helt andre steder. Med ny plate og en eksklusiv plateslippkonsert. På konserten har hun med seg, fra venstre mot høyre, Martin Vinje på tangenter, Karoline Wallace på vokal, Torgeir Hovden Standal på gitar, Kristian B. Jakobsen på el-bass og keys, Ole Mofjell på perkusjon og Henrik Lødøen på trommer. Sandtorv og hennes venner serverer oss musikken fra plata med nogo attåt, som det het en gang i steinalderen på NRK.
Neon Ion. Neon er som vi lærte på skolen, det andre av de seks edelgassene, de grunnstoffene som står helt til høyre i den periodiske tabellen. Fra bunnen: Helium, Neon, Argon Krypton, Xenon og Radon. Fordi de hadde fulle elektronskall var de vanskelige å få til å vekselvirke med andre grunnstoffer. Men dette bandet er ikke en edelgass, det vekselvirker lett med omgivelsene, og etablerer enkelt nye koplinger og forhold.
Bandets etternavn, Ion, innebærer at neon-atomet er blitt elektrisk ladet, at det har hentet inn noen nye elektroner, eller noe vanskeligere, avgitt ett eller flere elektroner. Dette antyder noe annet. Det øker reaksjonene med omgivelsene, det gjør det lett for «ionet» å kople seg til andre grunnstoffer. Men disse koplingene er kortvarige, neonet vil lett kaste vekk det overflødige elektronet og isolere seg igjen.
Ordet ion er dannet fra det greske verbet ienai, å gå (til eller mot noe), og som substantiv gis det ofte betydningen «en (som) vandrer». En edel vandrer – Neon Ion. Som et noen-ion (på norsk uttalt ‘jɵ:n’) gir dette bandet deg lyst til å vandre i deres landskap, lyst til å danse.
Platas ti låter serveres i en litt endret rekkefølge (for den som skal ha alle detaljer, rekkefølgen 1-2-5-3-4-10-7-6-9-8, der tallet refererer til spornummer på plata), og jeg vil si at det kler låtmaterialet. I tillegg får vi to nye låter, kalt «Cold War» og «Orbit». Den siste framføres som duo mellom Vinjes tangenter og Sandtorvs stemme. På mange måter blir denne balladeframføringen helt til slutt i mine ører konsertens absolutte høydepunkt.
Musikken er i stor grad drevet fram av Sandtorvs vokal, som dessverre drukner litt i presentasjonen over lokalets PA-anlegg, det brede og solide perkusjonsfundamentet til Lødøen og Mofjell og Jakobsens synth og el-bass.
Medrivende funky, groovy, soul- og R&B-influert, post-rockig pop, gir det sense? Men moderne, det er reelt nyskapt retro-pop. Som stilens røtter indikerer er trommer- og bassgroove viktige elementer, og de tre reisverk- og grunnmursbyggerne leverer saken. Nesten i voldsomste laget for en (litt) eldre mann. Eldre menn og jazzere som skal vurdere et musikalsk uttrykk som er laget med et rasjonal som er knyttet til en annen musikalsk filosofi en det vi er vant med, det kan ikke gå bra det, vettu!
Men så slår det meg, det som er feil her, er at situasjonen tvinger oss til å sitte stille, hver for oss, med liten vekselvirkning med hverandre. All vekselvirkning skjer i forhold til og gjennom musikerne på scenen. Dette er musikk som skal ha et stående, dansende, pustende, pulserende publikum. Selv får ubendig lyst til å danse!
Det er noe uimotståelig, fengende, retrovibbende med en funky bass-linje som setter seg rett i magen og andre indre organer. Som drar og sliter i kjernemuskulaturen der inne, og vil ha den til å jobbe. Men det er også en musikk der rytmen, gjennomgående 4-4, må sitte. Det skal swinge, men det skal også være en rytmefølelse som du nesten kan stille klokka etter. Gjett om det sitter!
Standals gitarspill er utsøkt, understrekende og atmosfæreskapende. Wallaces vokal blir dessverre borte i miksen. Det kan ha noe med min plassering i lokalet, men dessverre fordrer reglene at jeg blir sittende og ikke kan gå rundt og sjekke denne hypotesen.
En vesentlig bestanddel i musikken er Vinjes tangenterier. De fungerer ofte, ikke som et gjemmested, men som et slags hjemmested, en basis, et fundament for det andre som skjer rundt på scenen.
Men over alt dette er det Sandtorvs vokal, som ikke bare bærer hennes egen musikalske historie, men som også fornyer presentasjonen og hennes vokals rolle. Det er på mange måter den som gir meg opplevelsen av en «post-rock feel». Det er den som gir musikken karakter og som fullfører bildet av en dansende organisk bildeutstilling.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Nasjonal jazzscene – skjermdump
Du kan se konserten i Nasjonal jazzscenes Youtube-kanal her:
