TEDANS I ØVRE, BERGEN, 30. APRIL 2022: Så skulle man oppleve at salt peanuts* brukte en lørdag ettermiddag på tedans! Tedans er et gammelt fenomen hvor gjerne litt eldre personer, par eller single, møtes for å danse til liflig musikk og drikke te. Jeg har en formodning om at fenomenet opprinnelig kommer fra England, og at disse sammenkomstene hadde en viktig sosial dimensjon særlig på 30-tallet og i årene etter 2. verdenskrig. Men å sette kvartetten Universal Indians med Joe McPhee på tedans en lørdag ettermiddag i Bergen, ville nok ha skapt furore i de tradisjonelle tedans-miljøene rundt om. Men arrangørene i Bergen har lenge hatt en tradisjon med arrangementene de kaller tedans, uten at det dermed er meningen at man skal engasjere ved bordene til smektende førkrigsmusikk og drikke te med melk, slik man gjør i England.
Dette var siste konsert på bandets åtte dagers europaturné, og det var denne konserten som var hovedgrunnen til at jeg tok meg fra den norske fjellheimen og ned til Bergen denne weekenden. Jeg har hørt denne utmerkede kvartetten, bestående av de to nordmennene, trommeslageren Tollef Østvang og bassisten Jon Rune Strøm, som har alliert seg med den amerikannske saksofonisten John Dikeman, som de senere årene har vært bosatt i Amsterdam, og den amerikanske kornettisten og saksofonisten Joe McPhee, en av de virkelige veteranene innenfor den jazzen som i dag kan defineres som moderne Chicago-jazz.
Jeg har hatt gleden av å høre kvartetten ett par ganger tidligere. Først i baren i Jazzhouse i København, den gang Jazzhouse var Jazzhouse, den 14. april 2015, og senere under Moldejazz den 16. juli 2018. Og begge gangene hadde jeg store, musikalske opplevelser med bandet. Og siden dette ikke er et band som turnerer «hele tiden», skulle det bli spennende å høre bandet noen år etter forrige gang.
Joe McPhee er en virkelig veteran i bransjen. Jeg hørte han sist på Tampere Jazz Happening i november 2019, hvor han spilte både med Rodrigo Amado den ene kvelden og med blant andre Juhani Aaltonen den andre. Han er stadig på farten og er ofte å høre med «frittgående» musikere fra Europa og verden. Han er blitt en voksen mann, og er født i 1939, og han har utgitt en haug med plater i eget navn, pluss at han har gjort innspillinger med blant andre Paal Nilssen-Love, Roy Campell, William Parker, Joe Fonda, Jimmy Guiffre, Mat Maneri, Evan Parker, Jamie Shaft, Clifford Thornton og The Thing, mens John Dikeman kanskje er best kjent fra det nederlandske bandet Cactus Tree, sammen med gitaristen Jasper Stadhouders og trommeslageren Onno Govaert. Men han har også spilt med William Parker og Hamid Drake, og en rekke samarbeid med blant andre Dirk Serries, Steve Noble, Luis Vicente, Alexander Hawkins, Roger Turner, P.O. Jørgens og bandet Spinifex, for å nevne noen få.
Bandet er nå på vei i studio for å lage ny plate, og det er bare å følge med på nyutgivelser utover året, for dette er et band man skal følge nøye med på.
Og for en happening det ble! Fra første tone, hvor Østvang la opp med en trommeintro til de gikk av scenen etter andre ekstranummer, var dette en konsert hvor den tøffeste musikken fra 60- og 70-tallet ble tolket og videreført på aller beste måte. De var innom flere av de låtene vi elsker fra den tiden, samtidig som de to saksofonistene utfordret hverandre på utsøkt måte. Dikeman som «råtassen» som innimellom lå tett på hva vi for eksempel tidligere har hørt fra Mats Gustafsson av pur råskap, mens han andre ganger, særlig i balladepartiene, kunne minne både om John Coltrane og Pharoah Sanders. Han er en saksofonist som har vokst kraftig i uttrykket siden vi hørte han med Cacus Tree for en del år siden, og hans kreativitet i spillet er strålende. Og som en kontrast til hans enorme energi, fikk vi McPhees mer neddempede spill, og det var tydelig at han ikke var hovedsolisten denne ettermiddagen. Han understøttet og assisterte Dikeman på en strålende måte, og var med på å gi oss en strålende tenorsaksofonsuett som smallt i veggene. Og når han hadde solistansvaret, fikk vi strålende solier i typisk nyere Chicago-stil, slik vi husker det fra David S. Ware eller Fred Anderson.
Og bak strålte både Strøm og Østvang med pushende og pågående spill. Mest «frampå» var, som vanlig, Strøm, som hele tiden sparket og slo mot de to saksofonsolistene på en fremragende måte. Og hans solo og intro på det jeg mener var Ornette Colemans «Lonely Woman», var som en personlig hyllest til salige Charlie Haden, og som var så bra at vi nærmest følte Hadens tilstedeværelse i rommet. I den senere tiden har Strøm utviklet seg fra en veldig god bassist i den «friere New York- og Chicago-stilen», men nå har han virkelig tatt nye steg framover, og må være en av de aller beste bassistene innenfor den nyere jazzen i verden. Og bak var Østvang selve navet i kvartetten. Hans trommespill er fritt, men samtidig veldig presist og støttende til de andre musikerne. Hans solier er kreative og spennende, hvor han bygger hver solo opp fra det nesten naive til det ytterst pådrivende og energiske, og sammen må dette kompet være noe av det mest spennende å spille over i dagens jazz.
Den egentlige avslutningen var med det som jeg oppfattet som «Lonely Woman». Men akkurat da de slo an siste tonen, kom gitaristen Mads Berven stressende inn for å få med seg avslutningen av konserten. Og da han oppdaget at bandet var ferdig, ba han pent, og nærmest påsine knær, om å få en kort en til, noe bandet ikke kunne avslå, og vi fikk en heldundrandes avslutning, hvor jeg mente de var innom Art Ensemble of Chicagos «Odwalla The Theme», som Art Ensemble alltid avslutter med. Men etter å sjekket litt i etterkant, har jeg, i samråd med kollega Johan Hauknes, funnet ut at det ikke var den. Men det spiller ingen rolle. Her gikk McPhee og Dikeman inn i et energisk samspill som ristet både publikum og husvegger, og vi fikk en fantastisk avslutning på en strålende ettermiddagskonsert. Og hvis det er slik musikk som serveres på tedans, så blir det ikke siste gang jeg oppsøker dette fenomenet, enten det er i Bergen eller i forskjellige byer man frekventerer i Sambandsstatene.
På min laptop har det, siden jeg hørte kvartetten sist gang, sittet et klistremerke med kvartetten. Nå har den blitt oppdatert med Lasse Marhaugs nye «logo» for bandet, så jeg skal huske denne konserten helt fram til neste gang jeg får mulighet til å høre de fire sammen igjen.
Strålende!
Tekst og foto: Jan Granlie
Universal Indians feat. Joe McPhee
Joe McPhee
John Dikeman
John Rune Strøm
Tollef Østvang
