NATTJAZZ, BERGEN, 28. MAI 2022, DAG 2: Så ar det siste dag med kombinasjonsløp mellom show case-programmet Nutshell og 50-årsjubilanten Nattjazz. Og på «Buekorpsenes dag» klarte vi nesten å unngå alle trommeslagerne som marsjerte i gatene sammen med unge og eldre med tregeværer – en tradisjon man kun finner i Bergen, og som for en utenforstående er totalt meningsløst.
Men det var jazzen og den improviserte musikken vi er i byen for å omtale. Og lørdagen startet på aller beste måte.
Intimt og fritt
I en liten «treboks» inne i Bakgården til de flottelokalene i USF Verftet, inviterte man i år til intimkonserter i regi av Bergen improklubb. Og i den ca. 5 kvm store (lille) boksen var det denne dagen duket for et fritt, improvisert møte mellom saksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster og pianisten og leyboardisten Anja Lauvdal. 5 kvm, to musikere (riktignok uten at Laudal kunne medbringe et flygel i konsertstørrelse) og 14 publikummere. Og med Møsters klarinett, sopran- og tenorsaksofon og Lauvdals lille casio-synth, eller noe lignende, ble dette en flott start på dagens program. Vi fikk to «strekk» hvor de to fulgte hverandre tett og fint, med Møster som den som, i hovedsak, tok initiativene, og hvor Lauvdal fulgte han nydelig på den lille synthen. Å få høre to såpass dyktige musikere såpass tett, er uvanlig for et publikum, og det er en fin opplevelse å møte de såpass tett på, se hver bevegelse, høre pusten, og nærmest føle hvordan de følger hverandre i tankene. En strålende åpning på festivaldagen!
Minner fra 60- og 70-tallet
Denne lørdagen ble en dag hvor vi måtte hvile hjernen litt, og skjerme «sveitser-osten» for en del musikalske opplevelser. Vi kjente at de fleste hullene i hjernen begynte å fylles opp av mange, gode musikalske opplevelser, så derfor løp vi ikke fra lokale til lokale for å få med oss mest mulig.
Men vi satte av tid for å høre et nytt duosamarbeid mellom pianisten Anja Lauvdal og bassisten Ola Høyer. Lauvdal hadde vi hørt med Kjetil Møster tidligere på dagen, men denne gangen hadde hun et Yamaha konsertflygel til rådighet, noe som ga adskillig større muligheter enn den lille synthen. Lauvdal kjenner de fleste fra bandene Skadedyr og Moskus, men også fra hyllesten til Joni Mitchell sammen med en rekke av norges ledende musikere både fra jazz, impro og pop. Ola Høyer har lenge utfylt bassrollen i det energiske bandet Cortex, mn han har også vært å høre i prosjekter som Bladed, Honest John med flere, pluss at han også spiller solokonserter.
Men det var første gangen jeg hørte disse to på duo. Og nesten umiddalbart ramlet musikken til den norske pianisten Svein Finnerud ned i hodet. For Lauvdals måte å improvisere på, i alle fall i denne konstellasjonen, hadde mye Finnerud i seg, og da også, nesten automatisk pianisten som Paul Bley og, til dels Bill Evans. Høyers spill er mer energisk og «rått».Det er mye som kan minne om en litt energisk Charlie Haden, med råskapen og angrepsviljen til Charles Mingus. Men hele veien med et personlig tonespråk som passet i duoen.
Kanskje ble musikken litt for ensformig for en del av publikum. Kanskje ble tankene og linjene i Lauvdals spill litt for lange, slik at mye av musikken kunne føles litt for lik. Men når de penset seg inn på Randy Newmans «I Think It’s Going To Rain Today», en låt som passer perfekt til værsituasjonen i Bergen, syntes jeg de var på rett spor.
Jeg er uansett av den formening at de to skal fortsette samarbeidet, og så lenge tankene raskt gikk til Svein Finnerud, så fikk i alle fall jeg en god, musikalsk opplevelse.
Langt fra å være The End
Så avsluttet salt peanuts* denne andre festivaldagen med det svensk/norske prosjektet The End. Opp gjennom årene har det vært mange og fine jazzsamarbeid over grensen, og The End er ett av de nyeste – og mest spennende – etter min mening. Her får vi svenskene Sofia Jernberg på vokal og Mats Gustafsson på barytonsaksofon og elektronikk, sammen med den norske «angrepsrekka» med Kjetil Møster på tenorsaksofon, klarinett og elektronikk, Anders Hana på barytongitar, langeleik og el.bass og Børge Fjordheim på trommer, i et moderne, støyende og fritt, men samtidig kontrollert uttrykk som krever en del av lytterne. Jeg har hørt bandet ved flere anledninger, og blir mer og mer grepet av hvor gått samspillet sitter, og hvor mye tettere bandet er blitt den senere tiden. Og Jernbergs vokalpestasjoner er noe helt for seg selv. Hun beveger seg sømløst mellom improvisert vokaljazz i det moderne landskapet samtidig som hun lager lyder som kunne vært fra et orgel eller en synth, blandet med moderne, nesten klassisk vokal. Kjetil Møster og Mats Gustafsson er nærmest som siamesiske tvillnger på hver sin side av scenen, hvor de binder sammen musikken på en rå, heftig og hensynsløs måte, og det er nærmest som de skriker forbannelser ut over publikum, samtidig som spillet deres er vakkert, rått og nydelig.
Og bak regjerer Hana både med barytongitaren, bassen, og langeleiken, som er særdeles uvanlig å høre i en slik sammenheng. Men når han plukker fram den, blir lydbildet et helt annet. Møster og Gustafsson roer ned, og musikken blir usedvanlig vakker. Men den som kanskje imponerer mest er trommeslager Fjordheim. Hans trommespill har utviklet seg mye fra gang til gang jeg har hørt dette bandet, og denne kvelden synes jeg han toppet sitt energiske spill på en fremragende måte. Og samlet ble dette et «kok» av en energiutladning, blandet sammen med nydelig vokal som tok oss med på en reise både i Norden og til fjerne galakser. Kveldens desiderte høydepunkt!
I dag er det søndag. Det regner ute, og ute på USF Verftet er det barnekonserter i løpet av dagen, før kveldprogrammet skal gi oss John Scofield Trio, Hamilton de Holanda Trio og et dansk/norsk møte mellom trommeslageren og perkusjonisten Marilyn Mazur, saksofonisten Torben Snekkestad og pianisten Jon Balke. Så det blir en tur ut på USF Verftet i kveld også. Og da slipper vi kanskje også unna buekorpsene?
Tekst og foto: Jan Granlie
Anja Lauvdal og Kjetil Møster i intimt landskap
Sofia Jernberg i The End
Kjetil Møster i The End
Mats Gustafsson i The End
Anders Hana i The End
Børge Fjordheim i The End
