SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL ALTOADIGE, BOLZANO/BOZEN, 29. JUNI 2022: Når man befinner seg i Bolzano eller Bozen, vet man ikke riktig om man er i Østerrike eller Italia. I følge kartet, og hvis man sjekker grensene, så er man i Italia, men siden de fleste innbyggerne snakker mer tysk enn italiensk, så begynner man unektelig å lure. Den lille byen ligger omtrent midt mellom München og Verona, og i shuttlebilen på veien fra München, var man jo også innom Østerrike på veien. Byen ligger på sørsiden av Dolomittene, og åtte mil sør for Brennerpasset, og der ligger byen som en inngangsport til Alpene mot nord. Reiser man sørover kommer man til Modena, Gardasjøen og de mer kjente delene nedover mot lavlandet i det nordlige Italia.
salt peanuts* har vært her på jazzfestival ett par, tre ganger tidligere, og det er alltid hyggelig å bli innlosjert på Parkhotel Laurin, kun hundre meter fra jernbanestasjonen, med en deilig park utenfor vinduene, og med utmerkede fasiliteter. Men det er ikke på hotellet man skal befinne seg når man er på jazzfestival. Man skal ut og høre musikk! Og i år er temaet for festivalen «Europa», hva nå det måtte innebære, med en rekke relativt unge musikere på plakaten.
Festivalen har allerede pågått noen dager, og ble åpnet den 26. juni. Og hver dag har det vært en rekke konserter med musikere hovedsaklig fra nærområdet. Men salt peanuts* sin utskremte hadde ikke mulighet til å være med fra starten, men nå tar vi med de siste dagene av denne spennende, vakre og naturskjønne festivalen.
Fjelljazz i ordets rette forstand
Vi startet dagen med en relativt lang busstur tilbake mot Brennerpasset og opp i fjellene. I et landskap man kun ser på turistbrosjyrene for vinterferie i Alpene, eller i forbindelse med tv-sendinger fra vintersport – med høye fjell, som selv en nyblevet vossing blir betatt av, og små landsbyer som tyder på at vinterturismen er en lukseriøs forretning i dette landskapet, selv om det var i alpinbakkene i fjellene her arnestedet til korona-pandemien i Europa var, i de første månedene av 2020.
Oppe i Wolkenstein in Gröden/Selva di Val Gardena (du kjenner vel igjen det italienske navnet, hvis du har fulgt litt med på den delen av alpinsport der det aller viktigste er å komme seg fortest mulig ned en stupbratt fjellside), fikk vi møte den tyske trompeteren, flygelhornisten, tubaisten, accordeonisten, alpehornisten og vokalisten Matthias Schriefl og den østerriske tubaisten, eufoniumspilleren, perkusjonisten, alpehornisten og vokalisten Johannes Bär i fri utfoldelse i alpeluften (se hovedbildet).
Og ikke nok med at de to er opptatt av den lokale musikken i grenselandet mellom Tyskland, Sveits, Østerrike og Italia. Men de er også fjellentusiaster, og til konserten denne dagen kom de gående med hele «orkesteret» i ryggsekken. Her var det akkordeon, alpehorn, både i teleskopversjon og som byggesett, euphonium og perkusjon, og i følge programmet hadde de vandret i åtte dager med 85 kg instrumenter i to ryggsekker, de hadde visstnok tilbakelagt 200 km, opp og ned av fjellene.
Matthias Schriefl ble født i 1981, og vokste opp i østerrikske Maria Rain, som ligger i utkanten av Alpene, ikke langt fra Østerrikes sjette største by Klagenfurt. Fra 2000 til 2005 studerte han i Köln og Amsterdam, og de fleste kjenner han kanskje best fra bandet Shreefpunk, samtidig som han er opptatt av såkalt «alpin musikk». Han har utgitt flere kritikerroste plater på selskapet ACT, og han er virkelig en av de mest original artistene i ACTs katalog.
Johannes Bär er født i 1983 i Andelsbuch, like ved Bodensee, og er en østerriksk jazz- og underholdningsmusiker (trompet, trombone, euphonium, bassflugelhorn, tuba, sousafon, vokal, komposisjon og arrangør). I tillegg til en rekke forskjellige band, både innenfor den «seriøse» musikken, folkemusikken og, tidvis også, jazzmusikken, medvirker han også i Matthias Schriefls Six, Alps & Jazz og hans Moving Krippenspielers, og han er også å høre på tre album med David Helbocks Random/Control.
Og sammen er disse to dynamitt. De tar utgangspunkt i den tradisjonelle musikken fra Alpene, med elementer av jodling i vokalen, tyrolermusikk og mange deler jazz, som kombineres på en ytterst sjarmerende og morsom måte. Innimellom låt det som et svært profesjonelt tyrolerorkester, som kombinerte jazzlåter med jodling, folkemusikk, ballader, både tradisjonelle og nye, og når begge plukket fra alpehornene og ga oss en strålende alpejazz-låt, var vi og resten av publikum overbevist. Og å få dette servert midt inne i det fantastiske alpelandskapet, var nok til å ta pusten fra en traust nordmann, uten altfor lang erfaring fra fjellturisme.
Schriefl er en glimrende trompetist, og regnes som en av Tysklands beste. I tillegg er han en morsom accordeonist og vokalist, og kan, på mange måter, sammenlignes med norske Stian Cartsensen i hvordan han opptrer på scenen. Og Bär er noe nærmest et unikum på euphonium, og når de to synger (jodler) tostemt, er det som fjellene rundt oss blir tause og lyttende, og musikken og den mektige naturen går i ett. En strålende åpning på festivalen for undertegnede!
På rundtur i Europa med framtida for jazzen, eller?
På kvelden var det samling i BaseCamp, nærmere bestemt i Kapuzinerpark eller Parco Cappuccini, hvor festivalen hver kveld har «samling». Her ville festivalen presentere tre unge band, som skulle representere «framtida for den europeiske jazzen».
Og det startet med ungarske Nagy Emma Quintet, bestående av Emma Nagy – vokal, Péter Cseh – gitar, Krisztián Oláh – piano, Marcell Gyányi – bass og Ádám Klausz – trommer. De har spilt sammen som kvintett siden 2018, og selv sier de om bandet at de er inspirert av «powerful drum grooves, free improvisations and song-like compositions».
Dette ble, uansett, rått parti, hvor gitaristen og, særlig, trommeslageren helst ville ha spilt i et stadion-rockeband, mens bassisten og vokalisten ville framstå som et litt sart og vakkert pop/jazzband. Og i midten befant pianisten seg, som ikke helt visste hvilke leir han skulle holde med. Og det gikk som det måtte gå. Jazzen tapte. For med den litt enkle og tynne vokalen til Nagy, som stort sett oppholdt seg høyt oppe i registeret, ble, etter mine ører, mer eller mindre overkjørt av trommene. Og når gitaristen fikk slippe til med solo, ble det stort sett rockerelatert, men ikke på den kreative og fine måten, men av en gitarist som, nesten, kunne gått rett inn i opptil flere rockeband fra 80- og 90-tallet.
Men kvintetten inneholdt gode musikere, hvor vi spesielt merket oss pianisten Krisztián Oláh, men det hjalp så lite, så lenge trommeslageren hamret løs som om han skulle fylle et helt idrettsstadion og ikke en park med lyttende mennesker som satt pent på stolene sine.
Deretter fikk vi servert en gitarduo med latviske Ella Zirina og nederlenderen Reinier Baas. Ella Zirina er en jazzgitarist og komponist, som er utdannet ved Conservatorium van Amsterdam, hvor hun studerte med blant andre Jesse van Ruller og Reinier Baas. Reinier Baas er nederlender med en frapperende teknikk og en som tydelig koser seg på scenen med gitaren. Han spiller til daglig med Benjamin Hermans punk/jazzgruppe Bughouse, Ben van Gelder trio med Han Bennink, Simone Grazianos Frontal og Peter Galls Paradox Dreambox. Som komponist har han skrevet verker for Pynarello Symphony Orchestra, Metropole Orkest og Jazz Orchestra of the Concertgebouw, samt at han har gjort spesialoppdrag for North Sea Jazz Festival, Royal Concertgebouw, Bimhuis og November Music. Som solist har han opptrådt med Metropole Orkest, Jazz Orchestra of the Concertgebouw, Pynarello og New Rotterdam Jazz Orchestra.
Og det var aldri noen tvilom hvem som var «lærer» og hvem som var «elev» i denne konstellasjonen. Særlig var det merkbart i starten, da de gjorde Billy Strayhorns «A Flower Is A Lonesome Thing». Da var den godeste Zirina i overkant nervøs for å opptre med læremesteren, men etter noen låter, hvor Baas fikk «styre», tok hun solid grep om situasjonen. Og mot slutten av konserten blomstret hun virkelig.
Å møte de to sammen var en spennende opplevelse. Baas er sikkerheten selv, og kan nok gjøre akkurat hva han vil på og med gitaren, og hans teknikk er overbevisende. Og alt han foretar seg virker svært enkelt. Mens Zirina har utviklet en litt annen stil, hvor hun bygger opp soliene sine på utmerket måte, og har en egen evne til å fortelle historier. Der Baas raser avgårde, er Zirina den mer ettertenksomme, og sammen fungerer de fint som duo. Et fint sett!
Så fikk vi kun med oss litt av det tredje settet med «ungdommelig» jazz i parken. Her fikk vi møte et italiensk «hold» ledet av trommeslageren og elektronikk-utøveren Evita Polidoro, sammen med duoen Nerovivo, som består av de to gitaristene Nicolò Faraglia og Davide Strangio. Polidoro er 26 år gammel, og har nylig vært på turné i Italia med vokalisten Dee Dee Bridgewater. Hun satte sammen denne trioen etter studier ved Siena Jazz Academy, og selv sier hun om bandet at «Nerovivo is everything that goes through my mind. Nerovivo is the constant contrast in life: ‘Black’ on the odd days and ‘Alive’ on the even days».
Og det lille jeg fikk med meg låt forfriskende og fint. Med trommer og elektronikk, kombiert med to el.gitarer som utfylte hverandre på en fin måte, som gjør dette til et litt rocka, løst og fint ensemble som fungerer i slike omgivelser.
Take no prisoners
Vi forlot parkkonsertene og Base Camp, for å få med oss kveldens siste konsert, i vårt kjære bryggeri litt lenger opp i gaten. Nede i den mørke baren i kjelleren hadde man hyret in trioen Mopcut, med den amerikanske og Berlin-bosatte vokalisten Andrey Chen, som også trakterer analog elektronikk, den franske gitaristen Julien Desprez og den østerriske trommeslageren Lukas König.
Audrey Chen er en andregenerasjons kinesisk/taiwanesisk-amerikansk musiker, som kommer fra en familie av forskere, leger og ingeniører. Hun forlot det strengt akademiske og valgte heller å studere cello da hun var åtte år og vokal fra hun var 11. Etter år med klassisk konservatorieopplæring med spesialisering i tidlig og ny musikk, gikk hun sin egen vei etter at hun ble mor i 2000, for å starte en vid utforskning av lyd, og oppdage en mer individuell og ærlig estetikk. Chen har bodd i Berlin siden 2011, og har spilt over hele Europa, Asia og Amerika. Hun spiller med Phil Minton i duoen Hiss & Viscera, med modulær synthspilleren Richard Scott; i Beam Splitter, med den norske trombonisten (og samboeren) Henrik Munkeby Nørstebø; og i en duo med den meksikanske lydkunstneren Hugo Esquinca.
Og sammen ble dette en voldsom, fascinerende, deilig og støyende avslutning på min første dag i Alpene. Man kan nesten høre at Chen har latt seg inspirere av den britiske vokalisten Phil Minton. Hun gurgler, hyler, pludrer, klager og kommer med gledesutbrudd, og jeg fikk følelsen av at vi her fikk møte en kombinasjon av Minton, Yoko Ono og Sidsel Endresen, med mye peronlighet i hennes heftige og ytterst fascinerende sett. Gitaristen Julien Desprez hamrer løs på gitaren som skulle det være en skarptromme, med utsøkt bruk av effektpedaler som var som skapt for Chens heftige vokal. Og bak var König helt på plass med ytterst lyttende tromme- og electronica-spill, som i ene øyeblikket nesten minnet litt om danske Kresten Osgood, både i spill og utseende, og Paal Nilssen-Love i den enorme energien.
Jeg kom såpass tidlig til konserten, at jeg fikk med deler av lydprøven, og jeg var sikker på at denne trioen ville «rydde rommet» fortere enn svint, men selv om det var mange godt voksne på plass, gikk det lang tid før de første publikummerne forlot åstedet.
For dette ble nesten et åsted, hvor ingen slapp unna før man hadde vært med på de tre musikernes ytterst heftige energiutladninger. Og som avslutning på en ytterst varierende dag, var dette perfekt. Tøft, rocka, fritt og deilig.
Tekst og foto: Jan Granlie
(hotell og forpleining er betalt av festivalen).
Matthias Schriefl
Johannes Bär
Emma Nagy
Reinier Baas og Ella Zirina
Ella Zirina
Reinier Baas
Evita Polidoro
Audrey Chen
