SILDAJAZZ, DAG 2, TORSDAG 12. AUGUST 2021: Vi starter med friskt mot andre dagen. Med nøtteskall-folka draar vi ut på en liten studietur til Skudeneshavn aller nederst på Karmøy. Her er det storhavet neste, og første stopp sørover er Stavanger. Vi får med oss et kort, intenst og ‘oh, so sweet‘ sett med Waldemar 4. Under ledelse av Trygve Waldemar Fiske på bass, med Håvard Wiik på piano, Erik Nylander på trommer og André Roligheten på tenorsaksofon blir vi servert de tre første låtene på det nye albumet fra i fjor, The Buoy and the Sea: «Gary X» tilegnet Gary Peacock, tittellåta «The Buoy and the Sea» og «Vollabakken» (tidligere kjent som «A Fisherman’s Request». Det er noe med å oppleve denne kvartetten helt tørt, uten en eneste kabel eller pickup, når vi sitter i ei lita stue i Gamle Skudeneshavn, omtrent oppå musikernes instrumenter.
Etter at vi har passert Avaldsnes på veien hjemover og sett et utall bedehud langsetter veien, skynder vi oss over til Haugesund Folkebibliotek. Til dette skulpturelle bygget tegnet av arkitekten David Sandved, en arkitekt som jo allerede er feiret i salt peanuts*’ spalter. Der er det nå tid for et vidunderlig og surklende samspill mellom Jan Erik Vold og Arild Andersen. Hvor gang disse to setter seg stevne, med eller uten andre musikere, er vi ikke vanskelig å be. Da vet vi at det blir fest.
Foto: Sildajazz/Tommy Neverdal
Så også i dag. Vi får en drøy time sammen med de to, og en rekke av Volds egne dikt, samt framføringer av tekster av Wallace Stevens, oversatt av Jan Erik Vold, samt et fantastisk dikt av dikteren som Vold har brukt store ressurser på å løfte fram igjen, poeten og tenkeren Gunvor Hofmo. Men de starter med der norsk beatpoetisk jazz startet, med Tangdiktet, med førstesporet på albumet «Briskeby Blues». Andersen trenger ikke mer enn å sette opp de tre-fire første tonene og vi vet hvor i den musikalske verden vi er. «Surkl! … Surkl! … Surkl!». Og Jan Erik Vold følger opp.
Det er musikk og poesi på aller øverste hylle, der Ornette Colemans «Lonely Woman» er tonefølge til Volds vidunderlige «Lady nynner blues». Volds fascinasjon for svarttrosten er åpenbar, Vold har jo karakterisert både Lester Young og Egil Kapstad som fuglenes versjon av svarttrosten. Eller var det omvendt. Når dette så mikses med Wallace Stevens’ tekst i Volds oversettelse: «Tyve snedekte fjell, … [der] det eneste som rørte seg var svarttrostens øye», alt mens Andersen foredrar «Bye Bye Blackbird», er himmelen ikke langt unna.
Høydepunktet blir allikevel — nok en gang — med Jan Erik Volds resitasjon og Arild Andersens harmoniske framføring av Abel Meeropols tekst og melodi fra 1937, teksten han selv ga tittelen «Bitter Fruit». Dette var jo som kjent en tekst og en melodi som skulle brenne seg inn i minnet til svært mange av oss, gjennom Billie Holidays mange framføringer og tolkninger av sangen under tittelen «Strange Fruit». Vold framfører den først med den originale teksten på engelsk, før han leser den med sin egen norske oversettelse,«… en merkelig frukt i et poppeltre …».
Et vidunderlig punktum settes når Vold gir oss til gode en performativ framføring av teksten som i sin totalitet lyder «Dråpen henger der … … ikke!» og som på ingen måte lar seg gjenskape eller gjenfortelle i en tekst!
Neste stopp er Haugesund Billedgalleri, rett bak Byparken der nå Paviljongen er dekket til og under restaurering. Som vi omtalte for ganske nøyaktig ett år siden er også denne bygningen tegnet av Haugesundsarkitekten David Sandved. Sporene etter Sandved ligger mange steder i denne byen. I fjor omtalte vi at Jan Martin Gismervik vant Sildajazzprisen, og nå var det endelig tid for prisvinnerkonserten. Verket «Balconies» (hovedbildet) er på forhånd omtalt som å studere det små i det store, hvordan små detaljer som raskt endrer seg, skaper et stort bilde som framstår som nærmest uforanderlig. Tenk på en enorm isskulptur som langsomt smelter, eller snømannen Kalle den første dagen med vår i lufta der temperaturen stiger over 0°C.
Ideen bak verket er å gjenskape elektroniske lyder med rent akustiske virkemidler, en sekstett med rent akustiske instrumenter i et rektangelformet gallerirom med Idun Baltzersens tresnittbilder på veggene. Guoste Tamulynaite på klaver, Ina Sagstuen på vokale effekter, Torstein Lavik Larsen på trompet, Andreas Røysum på klarinett og bassklarinett, Espen Reinertsen på tenorsaksofon og opphavsmannen, Jan Martin Gismervik på trommer og akustisk perkusjon.
Om jeg lukker øynene er jeg raskt tilbake i salene i Henie-Onstad-sentret på midten av 1970-tallet, den gangen verden var ny og frisk. Fantastisk musikk i et rom som er som skapt for denne musikken. Ørsmå detaljer som lever, utvikler seg og danser sammen som et nyåpnet frisk bol av nyfødte hoggormer en vårdag. Intrikat, fascinerende, som en koreografert makroskopisk dans bygget på mikroskopiske tilfeldigheter og individuelle initiativ.
Dette er musikk som krever en sterk tilstedeværelse og konsentrasjon av musikerne, men minst like mye av tilhørerne. Den berømte knappenåla ville ha skramlet som et veltende tårn av søplespann i løpet av den timen verket varer. Smikk-smakk … pust-hves … klikketi-klakk. Det er musikalsk teater på høyt nivå. Tamulynaite står for hovedregien i kritiske punkter i evolusjonen, men alle seks er ikke bare hjertelig tilstede i musikken, det er kreativ musikkskaping med ørsmå gester og uttrykkende virkemidler. En aktiv bruk av dynamikk i kritiske faser i framføringen holder oss ytterst på stolkanten fra start til siste «tone» klinger ut i de fjerneste hjørnene av rommet.
Som nevnt, framføringen skjer i et rom som er som skapt for denne musikken, eller der musikken er som skapt for rommet. Jeg er så heldig at jeg skal få oppleve (en annen versjon av) verket en gang til om noen få uker i et helt annet slags rom, den gangen i et kirkerom. Etter denne framføringen ser jeg enda mer fram til framføringen av «Balconies» i kirkerommet på Grønland i Oslo der Kampenjazz holder hus. Et rom som antakeligvis sterkere enn i dag vil løfte fram langt sterkere det kammermusikalske aspektet ved musikken. Jeg gleder meg allerede.
På kvelden fikk jeg med meg dagens versjon av Anja Lauvdals og hennes samarbeidspartneres «Hyllest til Joni Mitchell». Konserten var satt opp i lokalet Maritim Hall, men siden jeg ikke fikk annet enn et sete aller bakerst i lokalet — et lokale som i seg selv må være som et nattlig, akustisk mareritt med 39 °C i kroppen — kan jeg ikke anmelde konserten. Lyden var fullstendig forvrengt og istykkervridd, med de vokale tekstbaserte elementene rørt sammen til noe som aller mest minnet om min mors lapskaus i barndommen, servert på torsdager etter at den var kokt i over tre timer på komfyren. Men musikernes glede over å kunne framføre Dronningas musikk igjen er åpenbar.
Jeg trekker ut for å avslutte kvelden med oktetten Fieh, der elementer fra pop og jazz kokes sammen til en svært så dansbar og lettilgjengelig kompott. Her er det noe lettere å adskille elementene og byggesteinene enn det var med lapskausen inne i Maritim Hall. Men etter en lang dag, merker jeg raskt at hodet ikke er på plass for en slik overveldende tsunami av godt humør og dansbar glede. Når det sammenholdes med det enkle faktum at dagens koronarestriksjoner ikke tillater noen andre enn de på scenen å uttrykke denne dansegleden mer extrovert enn en minimal vrikkeing på stumpen aller lengst inne på stolsetet, konkluderer vi at det ennå ikke er tid for en slik musikalsk gledessprøyte som det Fieh helt sikkert er under normale omstendigheter. Eller er det nå blitt unormale omstendigheter?
Og det ble kveld, og det ble natt, andre dagen!
Festivalen har dekket reise og opphold.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes om ikke annet er oppgitt
