NATTJAZZ, BERGEN, DAG 5, 28. MAI 2019: Nattjazz i Bergen er en festival som kjenner sitt publikum, og som vet hvilke dager man kan forvente fulle hus og et lystig publikum i hver krik og krok av USF Verftet. Kvelder hvor folk vanderer fra konsert til konsert, treffer gamle venner i gangene, hvor man har serveringssteder der det ikke er livemusikk, hvor folk kan prate og feste. Man vet også hvilke dager da publikum trenger en hvilepause, og kun de som har tatt turen ut på Nordnes for å høre god musikk og andre kunstuttrykk møter opp. To slike dager er alltid mandag og tirsdag andre uka av festivalen.
Vi tok et velfortjent hvileskjær mandag, da det var poesidigg på Veftet. Men vi var tilbake på plass i går, tirsdag, hvor det kun var to konserter, i tillegg til eksamenskonserter for Grieg-akademiet.
Og denne kvelden hadde Tom Svendsgård og hans medsammensvorne invitert to av norges elitemusikere til å fronte hvert sitt prosjekt.
Det startet med trompeteren og vokalisten Arve Henriksen, og hans prosjekt «Towards Language», hvor vi, omsider, fikk møte den kreative improvisatøren igjen, sammen med Jan Bang på live sampling, Eivind Aarset på gitar og også Erik Honoré på live sampling.
«Towards Language» var Henriksens åttende album på Rune Grammofon (han har også et album på ECM), og mange vil kjenne Henriksen fra band som Veslefrekk, Supersilent, med David Sylvian, Jon Balke, Trygve Seim, Arild Andersen og i mange andre, spennende sammenhenger.
Jeg har hørt Henriksen, og hans medmusikanter, en rekke ganger i mange forskjellige sammenhenger, og platen denne konserten mer eller mindre var hentet fra, er en av mine favoritter blant Henriksens utgivelser. Likevel syntes jeg han og musikerne gikk lengre i det eksperimentelle denne gangen enn på platen. Henriksens lyriske trompet var selvsagt et bærende element, det samme var hans sopransang og evne til å lytte på de andre musikerne og salen. Som da et vinglass veltet på første rad, og han straks tok det inn i sin improvisasjon. Og akkurat det er noe som gjør Henriksen til en helt særegen musiker. Ved siden av å være en dønn ærlig og seriøs musiker, har han også evne til å gjøre musikken humoristisk og morsom. Hans trompetspill er omtrent som sopransangen, enten den utøves på vanlig trompet eller piccolotrompet, og med tittelen «Towards Language», bragte han inn flere språk i vokalen, blant annet italiensk. Og morsomt var det da han avsluttet første, lange låt, med flere sitater og endte opp med ordet «bompenger», som er et hett tema i norske byer og bygder om dagen, særlig her på Vestlandet.
De andre musikerne fulgte Henriksen hele veien på en strålende måte. Aarsets gitar hørtes kun tidvis som «vanlig» gitar, men han brukte en del elektroniske elementer som gjorde gitaren til mye mer enn en gitar, og Honoré og Bang, dette unike Punkt-radarparet, livesamplet trompeten og vokalen på en nennsom og ytterst hørverdig måte.
Jeg har i mange år vært en kraftig motstander av alle musikere som covrer låter laget av Joni Mitchell. Man kødder bare ikke med dronninga! Men da Henriksen & Co. gjorde sin versjon av «Both Sides Now», måtte jeg bare trekke inn «støt-tennene» og innrømme at en bedre versjon av denne låta, har jeg ikke hørt siden originalen. (Så får jeg se om jeg tar sjansen på å høre den store hyllesten til Joni Mitchell i morgen…). Henriksen og bandet hadde klart å innlemme Mitchells stemning i musikken, som jeg ikke kan huske å ha hørt andre gjøre, og låten ble snudd og vendt på, slik at den på mange måter ble bandets egen. Strålende!
Samtidig syntes jeg Henriksen & Co. nå er i ferd med å bevege seg litt nærmere ett av Henriksens andre prosjekter, Supersilent rent energimessig. Når de «tok av» og lot det hele bevege seg dit musikken tok deg på fritt grunnlag, og energien overtok for det lyriske, syntes jeg vi kunne fornemme mye av det tøffe man opp gjennom årene har fått fra Supersilent.
En variert og flott konsert, som vil gå inn ihistorien som en av de beste og mest varierte jeg kan huske å ha hørt fra Arve Henriksen & Co.
Henriksen innannonserte også neste band ut, før de startet ekstranummeret. Da slo han over på trøndersk, og innannonserte «trønderan» med Ståle «Rai-Rai» Storløkken og hans trønderske venner.
Ståle Storløkken spiller med Henriksen i Supersilent, og vi kjenner han som en av de mest hardtslående, groovy og rocka jazzorganistene på denne kloden. Vi kjenner han fra før nevnte Supersilent og Veslefrekk, Motorpsycho, Elephant9, Humcrush, Terje Rypdal og en rekke andre prosjekter hvor man gjerne vil ha «trøkk» i tangentavdelingen.
På Nattjazz gjorde han bestillingsverket «Twilight Saloon», som var laget til Jazzfest i Trondheim i 2018. Her hadde han aliert seg med pianist og tidvis organist Anja Lauvdal, cellist Tanja Orning, saksofonist og klarinettist Eirik Hegdal og trommeslager Hans Hulbækmo, musikere som i hovedsak har base i Storløkkens hjemby, Trondheim.
Jeg må innrømme at jeg hadde forventet «full pinne» og «tenna i tapeten» fra start til mål i denne konserten, men hildrande du hvor deilig det er å bli så overrasket som jeg ble denne kvelden.
Man kunne kanskje ane «ugler i mosen» over tittelen «Twilight Saloon», men jeg la nok mer i betydningen «twilight» enn i «saloon». For det ble 90% «saloon» på denne konserten. Det startet med en halvskjev saloon-aktig musikk, hvor det bare var Tom Waits’ whiskyrøst som manglet. Uten musikere på scenen, og vi tenkte, hvorfor ikke kjøre en hel konsert kun med instrumentene på scenen og lysshowet som medfulgte. Men etter hvert kom musikerne inn i «saloonen» og satte i gang et deilig driv som ga signaler om at dette ville bli noe spesielt. Og det ble det.
Storløkken opererte nærmest som en yppersteprest eller landsbyens heksedoktor ell Doc (som de kalles i de fleste westernfilmer), der han hadde plass litt over de andre midt på scenen bak sitt Hammond B3, og han spilte mye mer som en full barorganist, enn en yppersteprest, sammen med Lauvdals like skjeive pianospill, Ornings cello, som kommenterte uten å ta føringen, Hegdals deilige bassklarinett og bass-saksofon og Hulbækmos kreative og fine trommespill.
Men overraskelsen kom egentlig når Lauvdal og Storløkken byttet plass, og Storløkken førte deler av konserten som en mer enn habil (bar)pianist. Den så jeg faktisk ikke komme! For jeg tror ikke jeg har hørt Storløkken spille piano siden tiden med Veslefrekk på slutten av 1900-tallet og begynnelsen på 2000-tallet.
Og fra sin posisjon ved pianoet (eller fra orgelplass) styrte han resten av bandet gjennom et deilig sett, som hele tiden vekslet mellom sarte, og tildels lyriske sekvenser og fullt trøkk i alle ledd. Og da han la en vamp langt der nede i dypet på venstrekant av pianoet og Hegdal og Orning fulgte opp med heftig spill over Hulbækmos tøffe trommespill, var det som om vi befant oss i den bruneste baren vest for Pesos en altfor sen kveld, hvor skytevåpnene hang løst, whiskyen rant i strie strømmer og bardamene var på jakt.
Så rundet de av med en hyllest til de gode og dårlige tankene og minnene vi alle går rundt og lagrer på i hjertene våre, som Hegdal kommenterte med at «du tænke jo på all, du!». En vakker ballade med «Rai-Rai» Storløkken ved pianoet, kun akkompanert av Ornings cello og Hegdals bassklarinett.
Og da var de fleste av de som hadde funnet veien til Røkeriet på Verftet fornøyde med kveldens konserter. Vi kunne igjen vandre over Nordnes mens mørket senket seg over Bergen (uten regn), og vi kunne tenke på at det kun var tirsdag, og at vi har mange musikalske høydepunkter igjen før vi forlater årets Nattjazz en gang natt til søndag.
Og i dag blir høydepunktet for denne skribenten, utvilsomt, den svenske trioen Orakel og konserten med vokalisten Neneh Cherry. Men vi skal gjøre vårt ytterst for også å få med oss, og rapportere om, Marius Neset Quintet, islandske ADHD og garasjejazz med amerikanske Butcher Brown, før vi tar kvelden. Hva vi rekker over, kan du lese om i morgen på salt-peanuts.eu
Tekst og foto: Jan Granlie
Erik Honoré med Arve Henriksen
Eivind Aarset med Arve Henriksen
Anja Lauvdal med Ståle Storløkken
Anja Lauvdal og Ståle Storløkken
Tanja Orning med Ståle Storløkken
Eirik Hegdal med Ståle Storløkken