SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL, BOLZANO/BOZEN, 2. JULI 2022: Det skjer nesten alltid når man er på en lengre jazzfestival. Man holder koken i noen dager, før de kroppslige bremsene virkelig setter inn «støtet», og nekter å følge med videre hvis ikke alvorlige tiltak blir satt inn. Det være seg mengder av frisk luft og fysisk fostring, eller rett og slett sterksprit, helst av typen Dr. Nielsens Bitter, en eleksir som hjeper på alt, og som fungerer omtrent like effektivt som styrkedråpene til mirakeldoktoren i Asterix og Obelix.
Jeg har forsøkt frisk luft. De siste dagene i overdreven grad og menge, til og med. Med «toppturer» hver dag siden jeg ankom byen mellom det tusen fjell i begynnelsen av uken. Og Dr. Nielsen har ikke vist seg her nede i alpeland, så da var det bare å bite i det friske gresset, innse realitetene, og bevege seg mot rommet før siste tone av dagens konserter var fremført.
Og når shuttlebussen herfra til Munchen skulle ha gått klokken 11:40 i morgen, men ble framskyndet til 09:30 (flyet mitt nordover går kl. 17:20), dukket det plutselig opp enda en grunn for å krype inn i hotellrommets svalende air condition og gjøre unna siste rapport fra årets Südtirol Jazz Festival.
På folkemuseum
Jeg må innrømme at det ikke er ofte jeg tilbringer tid på folkemuseum, enten det være seg Maihaugen på Lillehammer, Norsk Folkemuseum på Bygdøy eller Mølstertunet på Voss. Men så lenge arrangørene av festivalen har lagt opp både til konserter og omvisning på Syd Tyrol Folklore museum, måtte salt peanuts* vise litt kulturelt vett og forståelse, å møte opp til bussavgang rett etter frokost.
Syd Tyrols versjon av Mølstertunet ligger i den lille byen Dietenheim/Teodone, En og en halv times busstur nord for Bolzano. Museet ble åpnet i 1974, og har samlet eksempler på den Syd Tyrolske bondekulturen fra tidligere tider. Og det forbløffet meg en del at bygningsmassen var nesten skremmende lik den vi finner på lignende museer i Norge. Her var det stabbur, sauefjøs og møller, som like godt kunne vært hentet fra Gudbrandsdalen, Telemark eller Voss. Og alt var fra en tid lenge før turiststrømmen eksisterte mellom Norge og Alpene.
Vår guide på vår rundtur snakket flytende norsk, så kommunikasjonen gikk smertefritt, selv om det var flere engelsktalende enn nordmenn på den guidede turen.
På tre av «stoppene» fikk vi også servert musikk. Først et kort sett med saksofonisten Soweto Kinch i duo med gitaristen Reinier Baas, deretter våre nye favoritter, Matthias Loibner på hurdy gurdy (som ikke er det samme som nyckelharpe, som jeg påsto, men som senere ble rettet til dreielire eller vevlira, av salt peanuts* sin egen utgave av wikipedia, kollega Johan Hauknes), og trommeslageren Lucas Niggli, før vi til slutt fikk en kort sekvens med trompeteren, accordeonisten og alpehornisten Matthias Schriefl og den slovenske cellisten Kristijan Krajnčan.
Til ære for bøndene før oss
Etter omvisningen og minikonsertene var det duket for ett av festivalens egne prosjekter, som hadde fått tittelen «Fields Of Jazz». Dette er et prosjekt hvor man hadde invitert inn musikere fra forskjellige deler av Europa, for å hylle hva våre forjengere i bondestnaden hadde gjort for vår del av verden. Bandet var sammensatt av musikere som allerede var på festivalen, og besto av den svenske vokalisten Anni Elif Egecioglu, den finske saksofonisten Pauli Lyytinen, den slovenske cellisten Kristijan Krajnčan, den østerriske fiolinisten og vokalisten Klemens Lendl, den østerriske gitaristen og vokalisten David Müller, den tyske trompeteren og alpehornisten Matthias Schriefl, den nederlandske gitaristen Reinier Baas, den britiske saksofonisten Soweto Kinch og de to sveitserne, trommeslageren Lucas Niggli og Matthias Loibner på hurdy gurdy.
Dette var et relativt løst sammensatt prosjekt, hvor ikke så mange av musikerne hadde noen særlig oversikt over hva som skulle skje. Noe som gjorde at dette ble et sett hvor mye var avhengig av hvem av musikerne som «tok grep», noe flere av musikerne gjorde forsøk på, uten at alle forsøkene ble like vellykkede. Men både Matthias Loibner, Kristijan Krajnčan og Soweto Kinch gjorde iherdige forsøk sammen med vokalisten og fiolinisten Klemens Lendl, men det var ikke før helt mot slutten, hvor Anni Elif Egecioglu og Pauli Lyytinen inviterte de andre med i en Hildegard von Bingen/britisk folkemelodi-lignende sak, at det virkelig ble skapt vakker musikk – mest takket være Egecioglus nydelige vokal.
Den egentlige, nye jazzen
Det har vært en del snakk om «den nye jazzen» denne uka i Bolzano. Og det var ikke før i kveld at vi fikk den servert slik den skal være. Som første band ut i «Base Camp» fikk vi glede oss over trioen Equally Stupid (hovedbildet). Trioen består av den islandske gitaristen Sigurdur Rögnvaldsson, den allesteds nærverende, finske saksofonisten Pauli Lyytinen og den svetisiske trommeslageren David Meier. Dette er en trio som, på tross av musikernes relativt unge alder, har spilt sammen siden 2008, og de har utgitt de to platene «Exploding Head» og «Escape from the Unhappy Society», som begge, dessverre, har gått oss hus forbi. For dette er et band man skal følge med på. Med Rögnvaldsson utmerkede komposisjoner i den rockete delen av jazzen, kombinert med noen av Lyytinens med rocka eskapader, ble dette et tøft sett. Rögnvaldssons gitarspill er pågående og spennende, med inspirasjoner fra mange av de gitaristene som befinner seg i skjæringspunktet mellom rock og jazz, inkludert flere av de yngre, norske gitaristene, pluss Living Colors Vernon Reid som klare inspirasjonskilder. Og i denne sammenhengen fungerte også Lyytinens spill perfekt, særlig i de partiene hvor han, nesten, kunne sammenlignes med Pharoah Sanders. Og bak var Meier stødigheten selv, med energisk og drivende spill som passet perfekt sammen med de andre to.
Da de hadde gjort unna sitt sett, møtte jeg den tidligere omtalte «veggen». Det var ikke annet å gjøre enn å droppe både Die Strottern & Jazzwerkstatt Wien og kveldens sene konsert med Synestetic4, og komme seg på rommet og slå på computeren, slik at den siste rapporten herfra kunne skrives i kveld, i stedet for å bli liggende i bakhodet til jeg ankom København en gang utpå kvelden, mandag.
Det er har vært noen fine dager i Alpene. Og selv om undertegnede ikke akkurat kan beskyldes for å hige etter varme og sol, var turene opp i fjellheimen med på at man overlevde – for nede i byen har det nesten vært umulig å oppholde seg, med gradestokken svettende på godt over 30 grader hver dag. Men jeg har ikke tatt skrekken, og kommer mer enn gjerne tilbake til Bolzano/Bozen om et knapt år.
Tekst og foto: Jan Granlie
(opphold og forpleining var betalt av festivalen)
Matthias Loibner og Lucas Niggli
Fields Of Jazz
Soweto Kinch i Fields Of Jazz
Matthias Loibner, Klemens Lendl og David Müller i Fields Of Jazz
Anni Elif Egecioglu og Pauli Lyytinen i Fields Of Jazz
Sigurdur Rögnvaldsson i Equally Stupid
David Meier i Equally Stupid
Pauli Lyttinen, denne gangen i Equally Stupid
