Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Den store saksofonistdagen

TAMPERE JAZZ HAPPENING – DAG 2, 04. NOVEMBER 2016: Så var vi ordentlig igang med den 35. jazzfestivalen her i Tampere, eller Tammerfors, som Finlandsvenskene kaller det. Og omtrent samtidig med at musikken satte igang, kom også kong Vinter på festival. Et vakkert snødryss gjorde biltrafikken ut i gatene stillere, det ble lysere og folk kledde på seg vinterhabitten.

For oss startet dagen med den obligatoriske pressekonferansen, hvor representanter for de fleste av banda som er på plass, blir utspurt om sin musikk. Her var unektelig høydepunktet å høre saksofonisten Charles Lloyd (som spiller i dag, lørdag) fortelle om sitt liv og musikk, inspirasjoner, åndelige ting og forholdet til spesielt trommeslageren Billy Higgins.

Først ut denne fredagen var utdelingen av den finske rikskringkastingen YLE sin store jazzpris, Yrjö Award, Dette året gikk den til saksofonisten Esa Pietilä. Han er en alsidig musiker, som arbeider både med  jazz og kammermusikk, blant annet med Avanti Chamber Orchestra under ledelse av Esa Pekka Salonen. Pietilä gjør også fritt improviserte solokonserter, og med bandet Liberty Ship har han høstet mange lovord verden over. Hans forbilder innenfor jazzen har, helt siden han var en ung og urutinert musiker vært Eric Dolphy, Albert Ayler, Ornette Coleman og John Coltrane, og er en av Finlands hardt arbeidene jazzmusikere.

Samtidig ble det også delt ut en pris til en ikke-musiserende person, som YLE mente burde bli satt pris på, og som hadde arbeidet hardt i kulissene de siste årene. Denne prisen gikk til fotografen Maarit Kytöherju, som de senere årene har vært den viktigste og beste jazzfotografen i Finland. Og salt-peanuts* gratulerer!

mikko

Deretter var det tid for musikk. Det startet med det nylig sammensatte, finske «superbandet» Jazzliiton Juhlaorkesteri, som ikke har noe med julefeiring å gjøre. På et for oss forståelig språk kan det oversettes til The Finnish Jazzfederation Anniversary Orchestra.

Her møtte vi pianisten Kari Ikonen, saksofonisten Mikko Innanen (bildet over), gitaristen Teppo Vilnikainen, bassisten Ulf Krokfors og trommeslageren Teppo Mäkynen. Dette er musikere som tidligere har fått YLEs store jazzpris, og de gjorde komposisjoner som i hovedsak var skrevet av andre, viktige navn i den finske jazzen.

Dette ble en flott oppvisning av hvor mye bra musikk som er laget i den finske jazzen, og spesielt merket vi oss noen komposisjoner av gitaristen Raoul Björkenheim, og solide bidrag fra alle musikerne, spesielt fra pianist Ikonen og trommeslager Mäkynen.

Så bar det over havet til USA, og altsaksofonisten Steve Lehman Octet. Her sinner vi noen av de mest spennende og nyere musikerne innenfor New York-jazzen, blant andre den fine trompeteren Jonathan Finlayson. Men det var nok bassisten Drew Gress og tenorsaksofonisten Mark Shim som denne tidlige kvelden imponerte mest.

Musikken til Lehman er ytterst intelektuell og komponert, og det hele ligger godt innenfor den musikken vi de senere årene har fått fra saksofonisten Henry Threadgill. Musikken er kompleks, uten at den er fri, og med en instrumentering med trombone, trompet, altsaksofon, tuba, bass og trommer, får man unektelig et spesielt lydbilde. Personlig syntes jeg dette ble en stor konsertopplevelse, ikke minst på grunn av at dette er musikk som virkelig forteller en historie.

henryson

Deretter skulle vi høre den norske saksofonisten Marius Neset (hovedbilde) med sin kvintett, og med den svenske cellisten Svante Henryson (bildet over) som gjest. Vi har lenge hatt visse problemer med Nesets utømmelige energi i musikken. Her går det i hundre fra start til mål, og håpet var at med Henryson i bandet, så ville det tas litt ned.

Nesets kvintett er utvilsomt et band som kjenner hverandre godt. Her er all musikken nøye innstudert og dreier seg hele tiden om Neset og hans saksofoner. Men med Henryson på cello, så valgte Neset å ta det litt roligere, og selv om det gikk i hundre i store seler av konserten, fikk vi også noen flotte ballader, hvor Neset og Henryson kommuniserte perfekt. Og hvilken cellist den gode svensken er! Jeg tror man kan sette ham i hvilken som helst musikalsk ramme og han bidrar med strålende spill. Denne kvelden ble intet unntak, og hans tøffe og røffe spill var med på å løfte et ellers strålende band enda noen hakk.

For en festival som dette, hvor publikum egentlig ikke har så mange valg når det gjelder hvilke konserter de vil besøke, det er to paralelle konserter hele tiden, så er det viktig hvordan man setter band opp mot hverandre.

carter-02

Derfor var det nesten litt dårlig gjort, å sette saksofonisten James Carter (bilde over) og hans orgeltrio, rett etter Neset. For her fikk vi to kraftsaksofonister og energibunter rett etter hverandre. Saksofonisten James Carter er en musiker som i flere år har ligget litt under vannskorpa i den amerikanske jazzen. Han har gjort noen glimrende plateinnspillinger, men også noen som ikke helt har holdt vann. Men med sin orgeltrio, bestående av organist Gerard Gibbs og trommeslager Alex White, fikk han det til å koke kraftig i Klubi.

Carter er en skikkelig råtass, både på tenor-, alt- og sopransaksofon, og hans medsammensvorne bidro absolutt til å få det til å koke kraftig. I tillegg har de hele jazzhistorien inne, og hele veien fikk vi referanser til de fleste, store saksofonistene, spesielt de som har holdt seg tett opp til den bluesbaserte jazzen.

Problemet mitt med en slik konsert, er at jeg ofte savner at musikerne forteller en historie. Det blir ofte kok foran fortelling, men selvsagt er det imponerende håndverk, og publikumsfrieri og -kontakt, som man ofte kan savne hos en del, spesielt europeiske og nyere musikere.

Med Carters bluesriff i ørene var det å vandre gjennom det snødekte landskapet og finne «hulen» på hotellet, for å gjøre seg klar til nok en festivaldag, denne gangen med blant andre australske The Necks, finske Krakatau, både alene og sammen med perkusjonister fra Afrika, Sly & Robbie med Nils Petter Molvær og Eivind Aarset, den franske pianisten Eve Risser White Dessert Orchestra, den finske duoen Juhani Aaltonen & Raoul Björkenheim, og selvsagt, Charles Lloyd.

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.