Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Det beste kom til slutt

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 13. – 14. JULI 2019: Så er definitivt Copenhagen Jazz Festival over for salt-peanuts* to skribenter. Etter en uke med mange store, musikalske opplevelser, kom gullkornene, og de virkelig store opplevelsene, lørdag kveld. Men mer om det senere.

Vår italienske venn, har lagt en litt annen «lysløype» enn den «halvdanske». Han har valgt det «hippe», mens «halvdansken» har satt fokus på det eksperimentelle, som vi fikk høre på mange av de mindre spillestedene, og her er hva Nicola Semprini fikk med seg fredagen i Bremen Teater:

More from the new UK jazz scene
A self-taught pianist, Alfa Mist is born, bred, and still living in Newham, East London.
The sound of Alfa Mist arose from his earlier efforts as hip-hop producer and also previously as rapper. His sampling production work is what led him to discover the deeper world of Jazz, World music and Movies Soundtracks, and with his own music, he is blending his own singular melancholic jazz with Hip Hop breakbeats and Soul chords progressions.

Alfa Mist said: «I got into other types of music through digging for samples, but I stayed in jazz because there was something about it. I couldn’t understand what was going on, but I enjoyed what was happening.»

It’s a pleasant summer evening outside the Bremen Teater in central Copenhagen; it’s Friday and the 2019 edition of Copenhagen Jazz Festival is slowly proceeding towards the end. Once inside the theater, he whole band strutted coolly onto the stage. No frills, no introduction, just straight-up jazz. It begins with some tight drumming and a cornet intro before all join in.

Wearing his trademark NY cap and casual in simple sweater and jeans, Alfa couldn’t look more down-to-earth, and his minimal chat with the audience during the set only confirms this guess. There’s a mixed crowd in tonight, ranging from post-bearded hipsters to what might well be their parents, a clear pip of Alfa’s genre-spanning appeal.

From the liquid opening notes of the cornet, played throughout with incredible skill and grit by Johnny Woodham, it’s clear that this is going to be a nice experience. The vibe is distinctly Alfa throughout though, with the atmospheric flow and run-up between instruments, rhythms and tempos that makes his sound exciting and so calming at once.

As child of immigrant parents from Uganda, he remembers being a little boy and attempting to communicate with his Ugandan grandmother who didn’t speak any English. Mist never learned Mulago, his grandmother’s language, so they would just make signs and gestures to get things across. This is the story behind the inspiration of his song ‘Jjajja’s Screen’ with blissful backing vocals and tight basslines from Kaya Thomas-Dyke. A standout moment had to be when she took to the microphone while playing her bass for an extended version of «Breathe» (which was the only main vocal section of the evening), and wowed the crowd with an emotional rendition of her own recorded vocals. You could have heard a pin drop as her melodious lines commanded an avid attention throughout the room.

They played a mix of old stuff off his second and highly successful album «Antiphon», released in 2017 following his first recording «Nocturne» (2015), plus obviously some amazing new songs from «Structuralism», which dropped on April 2019 on the label Sekito. Mist raps while he plays his parts on «7th of October», almost speaking into the mic.

Critics have discussed him in the same breath as fellow London artists Yussef Dayes (honorable mention for their collaboration in ‘Love Is The Message’), Moses Boyd and Kamaal Williams.

In front of a mindful crowd, Alfa himself showed exactly why he’s regarded as one of the brightest talent coming out of London right now. His accompanying band were all vigorous in their own right: guitarist Jamie Leeming is calmly providing fully-realised, emotive solos over neck-tuggingly swung beats from drummer Peter Adam Hill. However, this was still far from anything you could call showing off. Mist defines Blue Note’s hero Robert Glasper as his biggest influence, which you can hear in the neo-soul, jazz and hip-hop blend across the set.

Rather than use every track as a backing to show off his keyboard wizardry, it was clear that the songs, were constructed very organically. «I want to make people feel something», he states.

All present are left in no doubt as to the imminent supremacy of new UK jazz on the global scene. This is modern jazz for all people: the way it should be. With so much music today bent on dropping bombs, hyping anticipation and killing it on stage, the mystical means through which Mist’s music magically speak to the deepest parts of our selves are truly refreshing.

A silky and solid performance at the same time: the brilliance of the band seamlessly pulls together tranquillity, mellowness and chaos. Groovy of course, a sound evolving and continuously resurging concert that surely left no doubt in anyone’s mind that UK Jazz is killing it.

It’s about knowledge, quality and research and surely tons of talent: who shows prejudice for what he defines as a trend, has a tendency to be prejudiced.
A special shou-out goes to the support band for the evening, Athletic Progression. Jonas Cook (keys), Jonathan J. Ludvigsen (drums) and Justo Gambula (bass), well they rock!

Mer på gaden enn i gaarden
Selv startet vi dagen oppe i Nørrebrogade, i og utenfor vinbaren Gaarden og Gaden, hvor vår gode venn, Torsten Høeg, aka Dane TS Høeg aka TS Høeg, hadde satt sammen en trio med den norske tubaisten Kristian Tangvik og den danske trommeslageren Oliver Laumann. Dette er et prosjekt som kom opp mens Torsten spilte inn sin seneste soloplate, hvor han hadde invitert med en rekke musikere. Men så gikk det to år før de tre klarte å møtes på samme sted  til samme tid, så dette var en slags debut for trioen.

Vi fikk Torstens sedvanlige altsaksofonspill, som på mange måter ligger tett på hans «stuntpoetiske» måte å fremstå på når han leser egne dikt, introduserer andre musikere, eller han leder sermonien ved utdelingen av Palæ Bar-prisen ved åpningen av hver Copenhagen Jazz Festival (som for øvrig i år gikk til organisten Kjeld Lauritsen). Han spill kan minne mye om salige Arthur Blythe i måten han angriper musikken på. Den er riktignok friere enn Blythes, men den skarpe tonen i altsaksofonen er den samme. Vi fikk musikalske «strekk» som Høeg hadde arbeidet med over lengre tid, og til å være debuten, syntes jeg det var en deilig og fornøyelig seanse.

Kristian Tangvik fikk virkelig kjørt seg i de to settene konserten varte. Han er en strålende tubaist, som mange har hørt med Horse Orchestra, mens Laumann egentlig ikke kom helt inn i spillet, slik at han kunne være med på å pushe de to andre. Men bare de tre får spilt mer sammen, så blir nok dette en strålende combo.

Funky beats
Hadde det ikke vært for vår tyske journalistvenn, hadde vi aldri tatt turen opp på Balders Plads, lenger opp på Nørrebro, for å høre det amerikanske vestkyst-funkbandet Ghost Note. Ikke fordi avstanden fra Gaarden og Gaden var forskrekkende lang, men mest fordi vi egentlig føler at vi har «vokst fra» den amerikanske vestkyst-funkmusikken. Ofte synes vi det rett og slett blir for kjedelig, og det «sparker» ikke alltid like godt.

Men denne solrike ettermiddagen, vokste bandet seg solid ettersom settet tok av. Bandet ledes av de to perkusjonistene Robert «Sput» Searight og Nate Werth, som mange kjenner som kjernen i Snarky Puppy, og bandet består av musikere som har spilt med blant andre Prince, Snoop Dog, Erykah Badu, Herbie Hancock, Kendrick Lamar, Marcus Miller, TOTO, Justin Timberlake og mange flere. I 2018 gjorde de platen «Swagism», hvor de blant andre samarbeidet med Kamasi Washington. Så vi må innrømme at vi var spente på hvordan dette ville utvikle seg.

Av solistene merket vi oss raskt den 18-årige altsaksofonisten Jonathan Mones og trommkeslageren Robert «Sput» Searight. Sistnevnte som selve drivkraften i bandet og Mones som den med mest spennende solier. Og ettersom konserten skred fram, etter en litt laber åpning, ble dette den festen de mange fremmøtte på Balders Plads hadde ønsket seg.

Så var det på tide å gå i kirken
Så valgte vi å avslutte årets festival i Koncertkirken på Blågaards Plads på nedre del av Nørrebro. Her skulle vi avrunde med to konserter, og de to konsertene vi hadde sett mest fram til på denne festivalen.

Først ut var den slovenske pianisten Kaja Draksler og hennes Octet. Draksler hadde tatt turen fra sin «hule» like ved Christiania for endelig å få vise seg skikkelig fram med sin internasjonale oktett. Draksler har studert i Amsterdam, hvor hun bodde i mange år og bygget opp et renomé som en av europas mest spennende og nyskapende pianister, komponister og orkesterledere. Vi har hørt henne tidligere i mange forskjellige settinger, også solo og duo, og første gang vi møtte henne var på 12 Points-festivalen for en del år siden, hvor hun spilte med sitt Aqropolis-band. Hun har gjort flere plater på det portugisiske Clean Feed-selskapet, og det er med oktetten hun virkelig har fått et internasjonalt navn.

Hun kombinerer komposisjon og improvisasjon uten «skrupler» for å gå utenfor komfortsonen, og vi får en rekke stilarter godt blandet, både når det gjelder stilarter, steder, humoristiske innspill og historiske musikalske kombinasjoner, der alle musikerne blir inspirert av det brede utvalget av muligheter som ligger i  Drakslers komposisjoner for oktetten.

Og for en konsert det ble! Med noen av de ledende musikerne innenfor den relativt unge, nederlandske scenen pluss noen utlendinger, det vil si musikere som i hovedsak holder til i Amsterdam, ble dette en tett og fin time i det mangslungne og kontrastfylte.

I oktetten møtte vi saksofonistene og klarinettistene Ab Baars og Ada Rave, vokalistene Laura Polence og Björk Nielsdóttir, fiolinisten George Dumitriu, bassisten Lennart Heyndels og trommeslageren Onno Govaert, som alle lystret det minst vink fra kapellmester Draksler.

Og musikken skiftet hele veien, som i et strekk med solid, tett og hard freejazz fra Ab Baars til noe som kunne minne om salige Johan Sebastian Bach i løpet av nanosekunder, og de to vokalistene blomstret i front med nydelig sang. En av musikerne som fikk relativt god plass i ensemblet var fioliist Dumitriu, som overbeviste stort med sitt spill. Og bak det hele var Heyndels’ bass-spill og Govaerts trommespill stødig som fjell, samtidig som det var akkurat så løst som det skulle, for å passe inn i den store sammenhengen.

Og den som kanskje gjorde minst ut av seg på scenen, var kapellmesteren selv. Hun styrte «butikken», men i motsetning til mange andre orkesterledere, lot hun de andre musikerne ta seg av mesteparten av det solistiske, men hun hele tiden styrte «skuta» med stålkontroll.

Mine forventninger til denne konserten var store, etter at jeg hørte dem for første gang på Tampere Jazz Happening for noen år siden. Og i forhold til den konserten, da bandet var relativt nystartet, hadde bandet nå «satt seg» skikkelig, og leverte kanskje festivalen mest spennende, interessante og beste konsert. Og dere som har tenkt å høre bandet på Moldejazz, kan bare glede dere!

Solo speziale!
Selv om Kaja Drakslers konsert var festivalens høydepunkt til nå, hadde vi store forventninger til solokonserten med det danske pianogeniet Jeppe Zeeberg (hovedbidet), som skulle avslutte årets festival for den ene av salt-peanuts* utskremte.

Zeeberg er en helt egenartet pianist, som mange har hørt i Horse Orchestra. Men det er som solopianist han virkelig blomstrer. I fjor kom han med sitt soloalbum «Eight Seemingly Unrelated Pieces Of Piano Music», som er et av de mest kreative solopiano-album jeg kan huske å ha hørt. Les anmeldelsen av platen HER.

I likhet med på platen, tar han oss med på en reise ut  i verden og i universet som både er tradisjonell og fri. Hans evne til å utforske pianoets muligheter er overbevisende, og hans iderikdom er nesten ut av denne verden.

I går la han også til en forhåndsinnspilt stemme, som blant annet nesten «rappet» en tekst om en kattepote, og ettersom «rappen» ble gjentatt, la Zeeberg til pianospill som passet perfekt til teksten og hvordan den ble «rappet». Fantastisk!

Hele konserten ble en oppvisning i kreativt pianospill, fra noen nesten Art Tatum-lignende fraser til Cecil Taylors ekspressive «angrep» på pianoet, uten at det ble «uforståelig» eller vanskelig å følge med på, ett eneste sekund. Og derimellom serverte han et kreativt og personlig spill som nesten savner sidestykke. Og da han som ekstranummer gjorde Bill Evans’ «Some Other Tme», var i alle fall salt-peanuts* utskremte mer enn fornøyde.

Hvis ikke Jeppe Zeeberg umiddelbart blir et stort navn innenfor solopianoverdenen, er det noe fundamentalt galt med dagens jazzverden. La gå at det finnes en rekke dyktige og kreative solopianister der ute, som for eksempel Keith Jarrett, men jeg mener at han ikke på langt nær er like spennende og kreativ som unge Zeeberg. Så arrangører i alle land: Book Jeppe Zeeberg til konserter og festivaler. Han vil garantert ikke skuffe!

Så fikk vi akkurat den avslutningen vi gjerne ønsket på festivalen. Kaja Draksler Octets vakre kontraster innenfor de forskjellige musikkstilartene, og Jeppe Zeebergs heidundrande behandling av pianoet i Koncertkirken.

En bedre avslutning kan man rett og slett ikke få på en festival!

Nå tar salt-peanuts* ene utskremte en rolig dag, hvor vi skal puste med magen, få hvilepulsen ned på et normalt nivå, og være klare til en uke på Moldejazz fra en altfor tidlig mandag morgen. Vi høres!

Engelsk tekst: Nicola Semprini
Norsk tekst og foto: Jan Granlie

 


Dane TS Høeg Trio med Torsten Høeg (altsaksofon), Oliver Laumann (trommer) og Kristian Tangvik (tuba)


Dane TS Høeg Trio med Torsten Høeg (altsaksofon), Oliver Laumann (trommer) og Kristian Tangvik (tuba)


Kristian Tangvik med Dane TS Høeg


Ghost Note


Ghost Note med trommeslageren Robert «Sput» Searight


Ghost Notes altsaksofonisten Jonathan Mones


Kaja Draksler


Ab Baars med Kaja Dreaksler Octet


Ada Rave med Kaja Dreaksler Octet


Laura Polence og Björk Níelsdóttir med Kaja Dreaksler Octet


George Dumitriu med Kaja Draksler Octet


Kaja Draksler Octet


Jeppe Zeeberg

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.