VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, LĂRDAG 16. FEBRUAR 2019: En gjenganger fra de norske, kommersielle TV-kanalenes reklameunivers rinner meg i hu i lĂžpet av denne konserten med et band som kun kan beskrives som et svensk all-star band. Et slagord som en viss kjede av dagligvareforretninger med utgangspunkt i barte- og jazzbyen i Midt-Norge etterhvert har eksportert til det meste av den nordiske regionen.
PĂ„ scenen denne kvelden stĂ„r Johan Lindströms septett, med Lindström sjĂžl pĂ„ gitar, samt lap- og pedalsteel, pĂ„ trommer fenomenet Konrad Agnas, Torbjörn Zetterberg pĂ„ bass, Jonas Kullhammar pĂ„ alt-, tenor- og barytonsaksofon, Mats Ăleklint pĂ„ trombone, Per ‘Texas’ Johansson pĂ„ tenorsaksofon, Bâ-, bass- og kontrabassklarinett, samt Jesper Nordenström pĂ„ Hammond B3, Oberheim OB-6 analog synth og klaver. For et band — for en kveld!
Kveldens konsert er avslutningen pÄ en svensk-norsk turné med dette bandet over nesten to uker. Det startet i GÀvle Konserthus den 6. februar, fÞr de inntok Fasching i Stockholm og Nefertiti i Göteborg de neste to dagene. Turnéens to avsluttende spillesteder var Sardinen pÄ USF Verftet i Bergen pÄ fredagskvelden og altsÄ Victoria i Oslo pÄ lÞrdag. De som har fulgt bandets reise gjennom store deler av sÞrlige Sverige og sÄ til Norge, har sett at i bandets fotspor har anmelderne gÄtt nesten av skaftet i sine rapporter om bandets konserter. SÄ det er lett Ä forstÄ at vÄre forventninger var store til denne konserten.
Vi har hÞrt dem alle i mange sammenhenger, mange ganger. Disse musikerne er noen klÞppere til Ä spille i hverandres band, og til Ä mÞtes i andre konstellasjoner. Johan Lindström har vi hÞrt svÊrt forkjelligartede kontekster, men aldri om bandleder. FÞr dette: For om lag ett Är siden slapp Kullhammars lable Moserobie plata med den beskjedne tittelen «Music for Empty Halls». Du kan lese vÄr anmelder Eyal Hareuveni sin omtale av plata her.
Det virker som vÄr anmelder har fÄtt rett, nÄr han avslutter sin anmeldelse med «I doubt if there will be any empty halls, or even empty seats, when Lindström will take his show on the road». Det har ikke vÊrt mye som har minnet om tomme konsertlokaler under denne turnéen. SÄ heller ikke pÄ Victoria denne kvelden. Etter hvert blir det ganske sÄ trangt om saligheten ved foten av den norske jazzscenen.
NĂ„r bandet starter konserten med Ă„pningslĂ„ta «Serengeti» fra plata, skjĂžnner vi raskt at dette vil bli en svĂŠrt sĂ„ minneverdig aften. Og det er her det enkle kommer inn, … eller skal jeg si, det tilsynelatende enkle. Det er noe som stadig slĂ„r meg i mĂžtet — som i kveld — med kvalitativt god musikk. NĂ„r musikken treffer deg, nĂ„r den kommuniserer med deg, framstĂ„r den som enkel Ă„ forstĂ„. Dette blir av mange misforstĂ„tt til Ă„ bety at musikken da mĂ„ vĂŠre enkel, i betydningen simplistisk.
Men nei, det er ikke det som ligger i betegnelsen. Langt i fra! Den er enkel for deg, fordi den kommuniserer med deg. Fordi du i situasjonen som aktiv lytter, som aktiv deltaker og med-lytter, kan samtale med den. Den sier deg noe, og du svarer den med dine egne tilsvar. Antakeligvis er dette et grunnleggende og allmenngyldig forhold — alt det som snakker til deg, som du forstĂ„r og kan fĂžre en dialog med, er enkelt for deg. Fordi du har knekt koden. Og har du gjort det, sĂ„ ser du ogsĂ„ lett skjĂžnnheten i det.
Jeg kan med hÄnden pÄ hjertet si at kvantemekanikk og algebraisk topologi er enkelt slik disse faglige omrÄdene framstÄr for meg. Jeg har gjennom mange Ärs studier, knekt koden. Da ser jeg ogsÄ skjÞnnheten i de grunnleggende prinsippene for disse omrÄdene.
Det betyr selvfĂžlgelig ikke at det mangler kompliserte utfordringer! Antakeligvis er det faktisk tvert i mot! En viktig del av denne skjĂžnnheten er nemlig rikheten — og kompleksiteten — i implikasjoner og retninger det kan ta. Som musikk! Men det er ingen motsetning mellom det enkle og denne enkelhetens kompleksitet.
Dette er det som musikken som utfolder seg pÄ scenen denne lÞrdagskvelden fÄr meg til Ä reflektere over, mens ÄpningslÄta fÞrst glir over i «Dance of the Marble Hearts», deretter over i «The Run» og «Sleepless Lapsteels».
Det minner om det Immauel Kant ville lĂŠre oss fra sin base i Königsberg i Ăst-Preussen — det fundamentale skillet mellom «das Ding an sich» og «das Ding fĂŒr mich», hvor jeg til den siste kan legge til, «… und fĂŒr dich». Jeg skal ikke reise noen stor filosofisk diskusjon her om dette sterkt kritiserte skillet hos Kant, men jeg vil hevde at i mĂžtet med kunst og estetikk, er det ingenting som bedre treffer det meningsfulle, det som taler til oss, enn dette skillet.
I mĂžtet med musikk, og i omtalen av musikk, er det vesentlige ikke en — som man ofte sier «objektiv» — musikologisk analyse av det som skjer og utfolder seg. Det er ikke «musikken i seg selv» som er det viktige. Det essensielle ved mĂžtet med musikken er «musikken slik den framstĂ„r for deg og meg».
For det er i persepsjonen av musikken — i det Ă„ hĂžre, fortolke og svare pĂ„ musikken — at den vesentligste betydningen av musikken ligger. Og gjelder ikke det grunnleggende sett all kunst? Kunstens betydning ligger i dens evne til Ă„ kommunisere med — altsĂ„ til Ă„ bli perseptert av subjekter.
Og nĂ„r kunsten snakker, framstĂ„r den som enkel — enkel Ă„ forstĂ„ for deg, og for meg. Det den kommuniserer kan vĂŠre mangesidig, komplisert, og gĂ„ i mange retninger. Men det er i det at kunsten kommuniserer, det at den — som man ofte sier — gir mening, at det enkle ligger.
For det er definitivt kunst de syv herrer presenterer for oss fra scenen. Med eminente musikere og med musikere som ikke bare trives sammen, men som ogsÄ er i stand til Ä leike sammen, til Ä utfordre hverandre, sÄ mÄ jo dette bli bra. Leiken omfatter i kveld ogsÄ en leik med klisjeer, og en viktig del av det kunstneriske aspektet er deres fravÊr av redsel for Ä gÄ inn i det klisjéaktige.
Blues-riff avlĂžses av noen heftige R&B-blĂ„s fra Per ‘Texas’ Johansson. Svinger det ikke innom noen klassiske stomp-referanser til jazzens tidlige historie ogsĂ„? NĂ„r fĂžrste settet avsluttes med ei lĂ„t som ikke kom med pĂ„ plata, «The Mist», tenker vi: Det er sĂ„ frekt gjort … og sĂ„ flott!
I lĂžpet av andre settet tar bandet leiken til helt nye hĂžyder. Det starter med «Hymn (för dom anhöriga)», fĂžr det fortsetter med det jeg i notatene beskriver som «… a little ditty …». Lindström forteller meg at denne lĂ„ta — som ikke er pĂ„ plata — har tittelen «Reel». SĂ„ kommer tittellĂ„ta, som fĂžrer over i et deilig kontrapunktisk samspill mellom Lindström pĂ„ sin Fender og Per ‘Texas’ Johansson pĂ„ klarinett. Og hvem kan hĂžre pĂ„ klarinett og gitar i en kontrapunktisk leik uten Ă„ tenke pĂ„ Jimmy Giuffre og Jim Hall? Dette er det samme, men allikevel sĂ„ forskjellig.
En sekvens fĂ„r meg til Ă„ tenke pĂ„ ‘rockabilly’ mens jeg lytter. I lĂžpet av ‘the proceedings‘ videre denne kvelden leverer Ăleklint noen trombonesoli som svir i Ăžrene. Det er noe med dette — av noen — forhatte instrumentet i hendene til mestre som Mats Ăleklint, som gjĂžr at man gjenoppdager hvor fascinerende det kan vĂŠre.
Per ‘Texas’ Johansson
Per ‘Texas’ Johansson kan — som nĂ„, med langt hĂ„r — ha visse likheter med salige Frank Zappa. Jeg ler for meg selv nĂ„r det i musikken er lagt inn noen svĂŠrt sĂ„ frekke overganger, som kan minne om Zappas velkjente brĂ„, nesten ‘mal ĂĄ propos’-overganger.
Det andre settet avsluttes med ei ny lĂ„t, benevnt som «The Prom», fĂžr det hele avsluttes med et ekstranummer som heller ikke er pĂ„ plata — Lindström forteller meg etterpĂ„ at det heter «Rockin’ Rhythm Scim». Denne siste gir meg klare assosiasjoner til det som noen hevder har sitt utgangspunkt i omgang med vaskebrettet! Til skiffle beat.
Som nevnt er det som gjÞr dette til slik en vidunderlig smakende lapskaus av sÄ mangesidig musikk at den framfÞres av eminente musikere. Jeg kunne nevne alle sju og deres forskjellige bidrag, men det ville gjÞre denne anmeldelsen enda lengre. Men la meg avsutningsvis si at storheten ligger i to forhold som knytter disse sju musikere sammen.
For det fĂžrste er det fellesskapet i kollektivet. Hvordan de ‘spiller hverandre gode’ som et kollektiv, som det heter i trenerfilosofien til den tidligere filolog og Rosenborg-trener, Nils Arne Eggen. Og en viktig ingrediens i dette er ikke bare at de har en felles forstĂ„else av musikken og er samstemte. Minst like viktig er det at de trives sammen, at de trives med Ă„ skape musikk sammen — eller Ă„ spille hverandre gode.
For det andre vil jeg framheve Lindströms arrangementer. Spesielt i dette ligger integrasjonen og samspillet mellom flere instrumenter i musikkens buk og nedre regioner. Kullhammars barytonsaksofon, Zetterbergs el-bass og kontrabass, Nordenströms bassale linjer pĂ„ B3-en, Johanssons bass- og kontrabassklarinett. Dette kan bli overfyllt, men her er det ingen trengsel. Tvert i mot er det en deilig samklang som lĂžfter musikken og skaper helt nye rom i den. Og sammen med Zetterberg, generer Agnas en framdrift og et driv i musikken som er sĂ„ deilig ‘musikalsk’, som om trommene hans synger.
Om jeg skal vĂŠre like frekk og freidig som bandet, kan jeg henvise til anmelderklisjeen om at denne konserten skulle — av hensyn til folkehelsen — vĂŠrt gitt pĂ„ blĂ„ resept til befolkningen i hele Norden. Men her gjelder klisjeen til fulle. Fordi: Som det heter i ordtaket, en god latter forlenger livet, og du ler godt og lenge, med denne musikken. Denne musikken er ikke bare livsforlengende, den er livsbejaende!
Og her pÄ slutten var det at det slo meg. Slagordet fra butikkjeden Rema er ikke fullstendig. Det enkle er ofte det beste, men kun nÄr det skapes av de fremste!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Mats Ăleklint
Torbjörn Zetterberg
Jesper Nordenström
Jonas Kullhammar
Konrad Agnas
Johan Lindström