Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Det er Kongsberg, jazzomspundet

KONGBERG JAZZFESTIVAL, torsdag 2. juli 2015: Vi fortsetter med en omskriving av Kongsbergsangen av Ragnvald Støren.

Torsdagen startet med Monkey Plot i et stappfullt Galleri Åkern. Lokalet er intimt og lavt under taket og inviterer til nærlytting.

Musikken er lavmælt og intenst. Vakkert og med tilstrekkelig motsand i stil å bli interessant. En flott videreføring av deres debut-plate, tidligere anmeldt i salt peanuts*.

Dernest var det ned til Energimølla for å få med oss deler av Jenny Hval og Susannas Meshes of Voice. Vakkert, basert på lange elektronisk genererte droner og langsomme tema, framstår stoffet som minimalistisk. Problemet er at det blir litt enstonig i lengden. Vi savner noe litt røffere karakter, noe som skaper litt friksjon i ørene.

Vi var innom i nykinoen og fikk med oss førpremieren av filmen «Hjerte i jazzen» om jazzmiljøet på Kongsberg. Filmen vil bli anmeldt seinere på salt peanuts* sider.

Tidlig på kvelden sikter vi oss inn mot Energimølla igjen. Det er tid for konsert med kvartetten Cortex (bildet). Med røtter i Ornette Coleman og 1960-tallets feilaktig benevnte amerikanske «frijazz», har kvartetten evnet å pusse nytt liv i et idiom som i dag nesten kan kalles «tradjazz» eller gammaljazz.

Det er trompetist og primus inter pares Thomas Johansson som skriver de fleste låtene, om de ikke drar i gang med noen Coleman-riff. Gard Nilsen på trommer er som en V8-er på flybensin og skaper en grunnmur som sørger for en enhet i presentasjonen. Bassist Ola Høyer er stødig og spenstig, og vi gjenkjenner licks fra Charlie Hades repertoar.

Men det er de to blåserne, før nevnte Thomas Johansson og tenorist Kristoffer Berre Alberts som fører an. Johansson vet vi hva kan stå for, mens Alberts har tatt store skritt de siste årene som solist. Rett og slett imponerende!

Vi noterte på blokk under konserten: Coleman may be dead, but Ornette lives! Om du ikke har skaffet den, sørg for å kjøpe inn deres plate nyss utkommet på Clean Feed, «Live!».

Om jeg skulle gi kvartetten et råd, er det å spare litt på kruttet. Musikken kan til tider få en litt høy flinkis-faktor. Ikke at det er galt, men det blir litt voldsomt for publikummet, som ikke greier å fordøye inntrykkene for nok.

Etter Cortex er det tid for ett av festivalens på forhånd utpekte høydepunkt, trioen LSB, med Fredrik Ljungkvist på klarinett og tenor-saksofon, Raymond Strid på trommer og Johan Berthling på bass. Forhåpningene var meget høye på forhånd, vi var nesten redd for at de var for høye.

Trioen ble dannet for tjue år siden og har nesten ikke spilt flere konserter enn antall år i denne perioden. Selv om de tre så helt åpenbart trives ekstremt godt i hverandres selskap. Raymond Strid fortalte oss at de to tidligere platene med trioen – «Fungus» og «Walk, Stop, Look and Walk».

Vi får to strekk á 30 min og et lite ekstranummer, hvor trioen leker seg – og leverer godt over alle vår forhåndstips. Første strekk starter ut med en av Ljungkvists komposisjoner, «Different Directions». Andre strekket endte opp i Ornette Coleman-komposisjonen «Broken Shadows». Notatet mitt er kort, «Jävlar, vad kult!»

I Smeltehytta var det tid for en spennende ny kvartett under ledelse av danske alt-saksofonisten Mette Rasmussen. Med den britiske veteranen John Edwards på bass, amerikanske Chris Corsano på trommer, og vevre Virginia Genta på tenor-saksofon, klaver mm.

Det er få unge saksofonister i dag som blåser flettene av Mette Rasmussen. Det finnes også få andre som er så flinke til å bruke rommet hun spiller i som medmusikant. Strålende! For meg ukjente Genta overbevist også. Imponerende energiblås.

Jeg måtte desverre gå etter tre kvarter. Jeg har allikevel – og på grunnlag av det jeg hørte – to kritiske kommentarer. Det blir mye øs/pøs og trøkk. Det har selvfølgelig mye med sjangeren som av og til omtales som «energijazz» å gjøre. Men allikevel, det blir voldsomt og overveldende. Av og til for overveldende. Jeg savner en noe større uttrykksmessig variasjon. For det andre: Der jeg satt – og Smeltehytta innbyr ikke til vandringer rundt etter lydmessige «sweet spots» – var klaverlyden omtrent borte, så lenge kvartetten spilte.

Vi fikk med oss siste halvpart av Mathias Eicks prisvinnerkonsert i kinoen. Under en turne i USA falt Mathias Eick i staver over områder i Midtvesten – områder som også dempet hans hjemlengsel noe. Dette førte til ECM-plata «Midwest».

Prisvinnerkonserten var basert på dette materialet, skrevet om for Eicks kvintett forsterket med strykekvartett og vokalist Ingebjørg Bratland. Det skal sies at jeg fikk med meg de to siste hele låtene – «Fargo» og «November» – og halve låta før det. Samt ekstranummeret «Oslo» fra den forrige skiva.

Usigelig vakkert, sier mine notater, og fortsetter: «- men! Hvor skrubber det?». Håkon Aase, Andreas Ulvo, Torstein Erlien og Audun Erlien på bass leverte noen strålende soli, sammen med kapellmesteren sjøl. Men det hele ble for forutsigelig, for gjennomarrangert, for vakkert. Denne musikken trenger noen tagger og mothaker – noe som også stryker mothårs.

Det blir for lite dynamisk variasjon i uttrykket. Materialet har potensiale til det, men det forblir uforløst. Paradoksalt kommer noe av det vi etterlyser i ekstranummeret – låta som ikke er en del av «Midwest».

Vi beit tennene sammen og fortsatte ned til Energimølla hvor Krokofant med Kjetil Møster og Erlend Slettevoll spilte opp. Vi var der ikke lenge, da kreftene begynte å renne ut, men det vi hørte var glitrende, innenfor den rocka sjangeren. Tom Hasslan er en drivende gitarist og låtskriver, Slettevoll og Møster skapte et flott spenn i musikken. Men kveldens store navn var Axel Skalstad. Jeg har ikke sett denne unge Kongsbergstrommisen så på hugget som denne kvelden. Dette er mer enn ungdommelig energi og talent. Fytti h…!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar