BERGEN JAZZFORUM, SARDINEN, 23. SEPTEMBER 2022: Det skjer mye kulturelt i Bergen – ikke minst på musikksiden, og ute på Verftet, en kort fottur fra sentrum, og gjennom det fantastisk vakre området utover mot Nordnes. Vanligvis kan man se på folk som vandrer utover det gamlebyområdet at de skal samme sted som deg – til Verftet, den gamle sardinfabrikken, og Sardinen, hvor Bergen jazzforum avholder sine konserter.
Men dette kvelden var annerledes. For på veien fra Torgalmenningen og opp bakkene, var overlesset av ungdom, og ikke alle var gamle nok til å komme inn på en konsert med 18-årsgrense. Og her ble det drukket tett langs Klostergaten. Da jeg nærmet meg stedet for kveldens konsert så jag at det var to konserter på Verftet denne kvelden. Jeg skulle på Sardinen for å høre vokalisten Thea Wang, mens de fleste av de andre, skulle i Røkeriet for å høre Undergrunn – et band som, fra tid til annen også frekventerer jazzklubber og -festivaler, men denne kvelden hadde man konsert også for de under 18 år – selv om det ikke så sånn ut på drikkeinntaket på veien utover mot Nordnes.
Den nye vokalisten
Jeg hadde hørt vokalisten Thea Wang tidligere. Under Copenhagen Jazz Festival for to år siden, samtidig med at Danmark røk ut av et større fotballevenement, var hun backing-vokalist med Øyunn og hennes band. Så dette var første gang jeg skulle høre henne på egen konsert. Hun er en av de større, norske vokalistene innenfor skjæringspunktet mellom «knirkepop», jazz og singer/songwriter. Jeg var litt redd for at dette ble en konsert hvor de vi kaller «knirkepop», skulle dominere. Du vet slik musikk altfor mange, skandinaviske vokalister holder på med nå om dagen, og som aldri opptrer med fullt navn, men kun med fornavn, som enten begynner på A, D eller S.
Men jeg hadde et håp om at vi skulle få noe mer, siden hun både hadde med fiolinisten Håkon Aase og trommeslageren Ivar Myrset Asheim i bandet. Resten av bandet besto av pianisten og keyboardisten Edvard Synnes og gitaristen Johannes Nøkling Aagard.
Alarmen går, hør alarmen går
Det startet med Wang sammen med Synnes på scenen i en ytterst stillferdig sak med keyboards, akustisk gitar og vokal. Men før de er ferdige med låten går selvsagt brannalarmen, og den godt besatte Sardinen, pluss alle ungdommene i Røkeriet måtte ut i Bergenskvelden. Brannkorpset ankom og etter en nesten bisarr halvtime ute i det fri, hvor testosteronnivået hos en del av de mannlige ungdommene var såpass høyt, samtidig som at alkoholen hadde gjort sitt for å fjerne den kritiske sansen, var det mye småslåssing og knuffing blant mange av de unge. Her skulle revirområdene fastsettes en gang for godt.
Men etter en stund ble vi sluppet inn igjen, og konserten kunne fortsette. Dette var releasekonsert for Wang for hennes plate While He Is Still Asleep, som er blitt betegnet som en samling noveller, skrevet av Wang. Denne skulle, selvsagt, vært på plass til releasekonserten, men i disse tider kan man ikke stole på at ting blir levert når det blir lovet, så konserten fikk gå uten at man kunne kjøpe platen. Men sjekk hos din lokale platepusher framover, så dukker den kanskje opp.
Nervøsiteten forsvant med brannalarmen
Etter brannalarmen, fikk vi en løs og fin konsert. Og selv om Wang virket noe nervøs i den første låta, som ble stoppet av alarmen, så virket det som om all nervøsitet var blåst vekk da hun og bandet fortsatte. Det førte til at vi fikk en nydelig konsert, hvor Wangs tekster og utsøkte melodier, ble strødd over oss som konfetti eller blader om høsten under en skogstur. For hun skriver noen perler av noen melodier, og selv om jeg ikke hang meg altfor mye opp i tekstene, så fungerte tekster og melodier svært godt sammen.
Og bandet er fire dyktige musikere, hvor jeg særlig syntes Aases «kommentarer» på fiolin var med på å løfte helheten. Synnes er en god pianist og keyboardist, som sikkert kunne fungert hos de fleste av de yngre «syngedamene» som fyller medienes musikkinnslag, og Nøkling Aagard er en gitarist som kan denne musikken ut og inn. Og bak krydret Asheim musikken med sobert, løst og fint trommespill.
Men det var Wangs vokale bidrag som var hovedingrediensen. Hun har en fin og litt flytende stemme. Hun er et sjarmtroll på scenen, og hun er en helt habil gitarist, selv om hun kun har spilt gitar i noen få år. Men det er melodiene hennes som fester seg mest, og innimellom fikk vi noen godbiter som kan bringe henne langt både på den skandinaviske og internasjonale vokalhimmelen.
Og kveldens siste låt var en riktig perle av en vise. Kanskje er det en av hit-låtene hennes fra radiospilling og Spotify, men jeg hadde ikke hørt den før, og den ble med meg i hodet hele veien inn til byen igjen, og på bussen til mitt soverom denne natten.
Thea Wang er en singer/songwriter man skal merke seg!
Tekst og foto: Jan Granlie
Nervøstiteten forsvant som dugg for solen etter brannalarmen
Johannes Nøkling Aagard
Edvard Synnes
Hele bandet
