KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 8. SEPTEMBER 2020: Så var det på ny tirsdag, og noe som kunne virke som den siste, lune sommerkvelden i København for denne gang. Men det forhindret ikke det vanlige, trofaste publikum i å bruke tirsdagskvelden på Klub Primi i Kødbyen, for å høre frittgående, improvisert musikk i hyggelge omgivelser.
Denne kvelden var en ytterst variert kveld. Og det startet med duoen Zoe Efstathiou på preparert piano og bassisten Jonathan Aardestrup. Efstathiou kommer opprinnelig fra Hellas, og spiller ofte synth og piano. Hun jobber mye med moderne pianoteknikker og elektronikk med fokus på å utforske pianoets muligheter. Hun har studert både klassisk piano og jazzpiano og har en master i improvisasjon fra Högskolan för scen och musik i Göteborg, og er ofte å høre med bassisten Egil Kalman. Aardestrup hører vi ofte i samspill med blant andre TS Høeg i kvartetten The Way Out, han driver sitt eget firma, Baskram, hvor han tar seg av og fikser basser som har fått hard medfart og som trenger en kjærlig hånd.
Jeg tror det var første gang jeg hørte de to som duo, selv om begge med jevne mellomrom dukker opp på Klub Primi. Og det var et overraskende og fint sett vi fikk være med på denne kvelden.
Det var Aardestrup som på mange måter ledet an i de relativt frie improvisasjonene, og innimellom tenkte jeg at dette måtte være en hyllest til den nylig avdøde bassisten Gary Peacock. Aardestrup har en fin tone i bassen, og han har en fin spillestil og teknikk, som både er utforskende og preget av inspirasjon fra de siste 50 års, store bassister. Og når Efstathiou opererer med en utstrakt bruk av «pinner» (som ser ut som kinesiske spisepinner i forskjellige størrelser) stukket inn mellom pianostrengene, særlig i bassdelen av pianoet, virket det ofte som to basser som spilte duo med bue. Hun drar i pinnene, slik at det er de som setter strengene i pianoet i aktivitet, og får dermed en nydelig basslyd ut av det. Men innimellom viste hun seg også fram som en mer enn godkjent pianist med kreativt, lyrisk og fint spill.
Etter en relativt lang pause, var det duket for «hovedkonserten» denne kvelden. Vi skulle møte fire musikere, som de senere årene har markert seg sterkt på improvisasjonsscenen i København. Altsaksofonisten Laura Toxværd (hovedbildet), pianisten Jeppe Zeeberg, bassisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Kresten Osgood. Nå var Davidsen forhindret fra å være med på denne konserten, som er en av flere i en slags «lokal» turné, men med de tre andre på plass, var det bare å «feste setebeltene». Toxværd er en av de mest spennende saksofonistene i Danmark i dag. Hun har tydeligvis gått i lære hos kollegaen Jesper Zeuthen, og hennes litt skarpe og kraftige tone i altsaksofonen, er et solid varemerke, som vi alltid får møte når hun er på scenen. Zeeberg er en av våre danske pianofavoritter, med et svært originalt spill som spenner fra tradisjonelt spill a la Erroll Garner til Cecil Taylor og de mer frittgående. Han angriper pianoet på en ytterst original måte, og blander tradisjon og nyskaping i nesten hver eneste solo som er enestående. Og når han spiller ensemblespill eller legger akkordrekker under de andre solistene, vet man aldri hvilke originale toner han serverer. Og bakerst rejerer Osgood, slik han alltid gjør, med energi, hu8mor og med et trommespill som (nesten) alltid fascinerer.
Men settet denne kvelden synes jeg ble litt frustrerende. Det var som de tre musikerne befant seg i hvert sitt univers, særlig i starten på de forskjellige, fritt improviserte sekvensene. Zeeberg gikk sin vei, Osgood en annen, og så måtte Toxværd på mange måter forsøke å «sy dette sammen» til en helhet. Jeg snakke med Zeeberg etter settet, og han mente at i kveld var det nettopp det som var ideen – at man skulle befinne seg i forskjellige univers, for å se hvordan det fungerte.
Og når Toxværd «tok grep» for å samle venstre og høyre flanke, fungerte det perfekt. Hun har en egen evne til å «sette skapet på plass» og med sitt kraftfulle spill trekke de andre to med seg inn i en spennende, musikalsk verden. Og når hun vandret rundt i lokalet og spilte tett på publikum, var det bare for Zeeberg og Osgood å følge hennes ideer og hive seg på. Og innimellom leverte Zeeberg noen lyriske sekvenser på pianoet som bare var så vakre, at selv Keith Jarrett ville hatt noe å lære.
Så ble kvelden avrundet med duoen Lisbeth Diers på trommer og perkusjon og svenske Herman Müntzing på elektronikk. De har spilt sammen på noen få konserter hvert år i snart ti år, etter at de traff hverandre for ti år siden. I 2015 kom de med platen «Auditory (eardrum)» (KOPASETIC PRODUCTIONS), og anmeldelse av den platen på salt peanuts* kan du lese HER.
Diers er en av de mange trommeslagere og perkusjonister i Danmark, som jeg mistenter sterkt for å ha Marilyn Mazur som en slags musikalsk mentor. Hun har spilt med Mazur i flere sammenhenger, blant annet i hennes nyeste «storband», Shamania, og hun er stadig å høre i sammenhenger hvor man vil ha spennende perkusjonsspill i bandet. Müntzing er en frisinnet lyd-kunstner som primært jobber innenfor den improviserte og eksperimenterende musikken, og med et svært bord med diverse «dippedutter» bruker han gitaren som basis for sine elektroniske «reiser», ved hjelp av forskjellige husgeråd, pinner, knaster og annet, lager han et spennende lydunivers. Og sammen med Diers drivende og, ofte, svært rytmisk pådrivende spill, blir dette en spennende reise i ukjent landskap.
Dette var en frisk og spennende avslutning på en ytterst «sprikende» kveld, hvor musikken gikk i nærmest alle retninger innenfor den fritt improviserte musikken.
Tekst og foto: Jan Granlie
Zoe Efstathiou
Jonathan Aardestrup
Kresten Osgood, Laura Toxværd og Jeppe Zeeberg
Jeppe Zeeberg
Kresten Osgood
Lisbeth Diers
Herman Müntzing
