Konserter

Dynamisk lyd av lyrisk skjærsmin

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 8. OKTOBER 2021: Det er nesten fullt på Victoria i dag. Riktignok flere kjente, men det må være lov å si: Bemerkelsesverdig mange ukjente ansikter. Det vil si, ikke de vanlige slitne jazzerne som vi vokste opp med i røykfylte jazzklubber for mange tiår siden. Og kanskje mer overraskende, overraskende få musikere. Er alle ute og spiller i vårsleppet?

For etter at bestemmelsene om sosial distansering og smittevern er opphevet, er det ikke til å komme fra at det er med en følelse tilsvarende den de nye kalvene har når fjøsdøra åpnes for første gang mot vårlyset, og de kan slippes løs på enga nedenfor, mange musikere nå opplever. Det preger oss også, i det vi setter oss ned på sedvanlig plass i lokalet og skal vente på at Helge Lien Trio i 2021-utgaven skal føre fram Liens musikk i nye versjoner. Det er godt over 20 år siden en betydelig yngre Helge Lien tok med seg to venner og startet trioen. Frode Berg på bass og Knut Aalefjær på trommer var med i trioen de første femten årene, før Per Oddvar Johansen overtok trommestolen. For tre år siden erstattet så Mats Eilertsen Berg som trioens bassist.

Det er vel dermed den fjerde inkarnasjonen av denne trioen som nå viser seg fram: Som Lien uttrykker det, har han vært nede i kjelleren og hentet opp Aalefjær igjen, børstet av ham uniformen fra den Kongelige Norske Marines Musikkorps i Horten og satt ham ved trommene igjen. Som bassist har Lien nå tatt med seg en bassist som vi gleder oss over å høre hver eneste gang. Johannes Eick og hans seksstrengs kontrabass. Den dypeste strengen — en H — svinger med en grunntone på rundt 31 Hz. Det virker for meg som om den store utfordringen er å få de dypeste tonene under den sedvanlige E-strengen til å lyde like sterkt som de andre. Vi befinner oss her nesten nede i randsonen der subkontrabassregistret ikke lenger kan høres, men etter hvert — ved omkring 16-20 Hz — går over i infralyd. I dette området trenger lyden ekstra hjelp for å løftes fram.

Men i kveld er det lydmagiker Asle Karstad som er ansvarlig for oppsettet, så dette er ikke et uoverstigelig problem. Karstad sørger ikke minst for vidunderlig piano- og ensemblelyd ut i rommet. Her kan en virkelig gå på dypdykk i musikken med ørene. Og det er verdifullt i kveld, for aldri har jeg vel hørt Liens trio bedre.

Vi blir servert en rekke låter som dekker hele den lange perioden trioen har eksistert. Helge Lien forteller oss innledningsvis at Eick som nytt medlem har gjort et dykk ned i hele rekka av ti studioalbum, samt et livealbum, med trioens tidligere inkarnasjoner, siden oppstarten i 1999. Fra dette hadde han plukket ut en liste på komposisjoner som han hadde som sine favoritter. Det var derfor fristende å kalle denne artikkelen «Johannes’ favoritter», men selv om nok mange av dem er med på den endelige settlista, kunne ikke Lien svare på om alle låtene i kveld var med på lista Eick svarte med.

Men uansett så er det en musikalsk bredde i låtene som virkelig fenger. Lien har bygget seg opp et rikholdig bibliotek av komposisjoner. De starter med «Hymne», som var på plass allerede på det første albumet med trioen, «What Are You Doing the Rest of Your Life», den gangen som det eneste egenkomponerte bidraget. I følge Helge Lien komponerte han denne selv hjemme ved pianoet, som 14-åring, eller altså rundt den tiden da to begivenheter som skulle endre vår hverdag og vår opplevelse av verden fundamentalt, utspant seg.

I 1990 — da 14 år gamle Helge Lien gikk rundt som en vanlig (ung) mann i Moelv, ikke langt fra Mjøsas bredder — ble Tyskland gjenforent etter Berlinmurens fall i november 1989. Mange av oss trodde at nå, nå var den kalde krigen endelig slutt. Quelle naïveté! Samtidig, litt lenger sør i Europa — på CERN like utenfor Geneve — satt Tim Berners-Lee og hadde en idé om hvordan man kunne kople sammen det eksisterende internettet, basert på protokoller som TCP/IP, og det relativt nye systemet for hypertekst. Ut av en brilliant idé kom dermed world wide web, www. Mange snakker om internettet og verdensveven som det samme, men det er egentlig to separate lag i en større struktur. Internettet er langt eldre, de viktigste strukturene ble bygget opp gjennom 1980-tallet, men det har røtter tilbake til 1960-tallet.

Dette året ble dessuten også teleskopet Hubble skutt opp. Nå skulle det riktignok gå ytterligere tre år før man fikk rettet feilen som ble oppdaget raskt etter installasjonen i 1990. Hovedspeilet var stedvis slipt med en feil på 2 200 nm, nanometer. En nanometer er en milliondels millimeter, så vi snakker om en feil som er omtrent en femhundredel av en millimeter! Til sammenligning, et hårstrå har gjerne en diameter på rundt en tidels-tjuedels millimeter. Del et hårstrå i femti like tykke strå — med ett av dem, der har du feilen det kostet omtrent 1,5 milliarder kroner å reparere. Alt mens ungdommen Helge Lien satt hjemme og komponerte. «Hymne» gjorde forøvrig et comeback på 2011-albumet «Natsukashii» — et album som handler om det å minnes de gode ting som har skjedd.

Nå fikk vi altså «Hymne» igjen. Og takk for det sier vi. Det er vakkert og det er lyrisk. Noe mer dynamisk blir det med «Gamut Warning», og vi blir heftig, men begeistret. Som denne låta er også den neste, «Snurt» fra 2008-albumet «Hello Troll», eller «Halla troll» som det vel hørtes ut i områdene ved Mjøsa der Helge Lien satt og komponerte i sin ungdom. Det er ingen tvil om at det er norsk musikk vi hører. Et anslag til en springar som flyter forbi ville ha gitt danseensemblet Frikar mer enn nok å hanskes med. Hadde Edvard Grieg vært født 133 år seinere, så har vi en anelse om hva slags musikk han ville ha skrevet.

«Popkoral» — fra 2019-albumet «10» — er visstnok det nærmeste Helge Lien kommer å ha en stor pop-hit. Visstnok har den fått 5,5 million strømmer i strømmemediene. Dette kan jo høres mye ut, men med Spotifys gjennomsnittsutbetaling til opphavsmennene på mindre enn en halv cent pr stream, tilsvarer dette ca. 150 – 200 000 kroner i samlet honorar. Fordelt over trioens tjue år, blir det ikke så mye pålegg på brødskiva.

En strålende bassolo-overgang til «Jasmine» følger så, fra «Guzuguzu», utgitt i 2017. Men «Jasmine» er definitivt ikke treig, gretten og klagende. Det er som et fargespill, dansende, duftende, i farger som en sommereng. Har du kjent lukten av jasmin, eller skjærsmin på norsk, noen gang? For meg er det en av de deiligste luktene på forsommeren. Varmen er kommet, himmelen er blå, og skjærsminen dufter. Ikke rart den ofte kalles duftskjærsmin.

En herlig leik med beatet leder etter hvert over til «Meles Meles», fra «Natsukashii». Et drama med effektive skifter, stemingsskapende. Før det leder over i «Jazzkoral» — også fra «10» — og «Popolus». Denne siste er den eneste nye blomsten i buketten. Men uansett, det er en strålende reise Lien, Eick og Aalefjær tar oss med på denne fredagskvelden.

Det ordinære konsertprogrammet avsluttes med «Troozee» og «It is what it is, but it is», begge fra «Hello Troll». Som ekstranummer får vi en sekvens satt sammen av «Nipa» og deretter den dansende «Folkmost». Disse er fra henholdsvis «10» og «Badgers and other Beings». Begge er dessuten nylig gitt ut som singeler med den nye besetningen, som «Nipa Revisited» og «Folkmost Revisited».

Det er alltid en nytelse å høre Helge Liens trio, men jeg må si at denne fjerde inkarnasjonen av trioen hans, bedømmer jeg på grunnlag av denne ene konserten som den beste av de fire. Det er en lekenhet og styrke i Aalefjærs spill som er særpreget og morsomt. Det er lenge siden jeg har hørt Aalefjær på trommer, flere år enn jeg liker å tenke på. Men jeg vil påstå at jeg aldri har opplevd ham bedre, tydeligere og mer uttrykksfull enn denne kvelden. Eicks basspill er elegant, ikke minst fordi han ligger unna klisjeer i sitt spill. Det er ekte, og det er godt. Samtidig er han av de bassister som virkelig serverer oss vakre og velklingende toner. Anslaget er perfekt, og verktøyet er justert for å presentere oss for velklingende, syngende toner. Toner det er en nytelse å lytte til. Helge Liens pianospill har et bredt emosjonelt spektrum, og på tross av klaverets begrensede muligheter for å forme og utvikle tonens klang etter anslag, er det en rikdom i hans musikk som snakker direkte til tilhøreren.

Dette har nødvendigvis sammenheng med to andre, vesentlige faktorer. For det første at Asle Karstad har gjort «on heck of a job» i samarbeid med musikerne, med valg og oppsett av mikrofoner, pickuper og mere. Med Karstad på plass ved lydbordet, vet man at det blir så god lyd det kan bli i — som det er mulig å få det — i det lokalet konserten utspiller seg. Kudos til Karstad! Ikke minst var pianolyden fortreffelig denne kvelden.

Dernest hjelper det selvfølgelig at Helge Lien skriver varierte, friske og sangbare låter. Det er en fin balanse mellom det dynamiske, up-tempo, og det lyriske og nedpå. Det er en musikk med klare konnotasjoner både til norske danse- og musikktradisjoner, men ikke minst også til klassiske klavertradisjoner. Men også til det beste av dagens pop og rock. Slik sett har denen trioen åpenbare affiniteter i retning av det musikalske landskapet som e.s.t. — eller Esbjörn Svensson Trio — opererte like før og etter årtusenskiftet. Men et annet sted i landskapet og med en helt annen — og må det være lov å si, med en svært norsk — tone.

Kanskje savner jeg innimellom å bli noe mer utfordret, harmonisk og tematisk. God musikk skal overraske deg og den skal skrubbe (litt) i ørene, hevder jeg av og til. Som tilhører skal du måtte jobbe litt for å forholde deg til musikken. Glir den motstandsløst inn i det ene øret, glir den like motstandsløst ut av det andre — og etterlater få, om noen, spor. Her var det — og er — flere ting som «skrubbet godt i ørene». Men kanskje kunne det være litt mer av det?

En glitrende konsert med en trio jeg gleder meg til å høre mer av, mye mer. Kanskje kommer det et album snart? Ryktene tilsier det. Singlene «Nipa ..» og «Folkmost Revisited» kan jo være to signal om det. Den som lever, får se. Men kanskje er det også tid for et ordentlig, heidundrande live-album med trioen? Det så godt som fullsatte publikummet denne kvelden var entusiastisk med hele veien, og hadde gjerne tatt en time til med musikken. Det hadde gjerne vi gjort også.

Trioen skal de kommende ukene på en liten rundtur på Sør- og Østlandet. Er du i Kristiansand (13. oktober), Arendal (14. oktober), Risør (15. oktober), Gjøvik (4. november) eller Hønefoss (5. november), så er du herved ikke bare oppfordret, men beordret, til å oppsøke de respektive musikkscener på disse dagene. For din egen helses skyld.

Tekst og foto: Johan Hauknes

 

 

Skriv et svar