Konserter

ECM i hundre ved femti

ECM 50 MINIFESTIVAL, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 25. – LØRDAG 28. SEPTEMBER 2019: Allerede for tre år siden foreslo Nasjonal jazzscene og daglig leder Jan Ole Otnæs for Manfred Eicher, å markere femtiårsdagen for etableringen av musikkselskapet Edition of Contemporary Music, eller som det etter hvert ble bedre kjent som; ECM, med en minifestival på scenen Victoria i Oslo.

Nå sitter jeg i tiden etterpå og reflekterer over inntrykkene etter fire intense dager med musikk fra en scene som vi på begge måter — både som Victoria og ECM — etter hvert kjenner meget bra. Victoria-scenen er nå trygt etablert som en av de aller beste jazzklubbene i Oslo i løpet av de siste seksti årene. Og ECM har i nesten femti år vært et klart førstevalg i en lang rekke platekjøp.

Men mer enn en løpende anmeldelse av en serie konserter ønsker jeg i denne artikkelen heller – med utgangspunkt i de i alt ni konsertbidragene – først å reflektere litt over hva ECM har stått for og representert i internasjonal samtidsmusikalsk historie i de siste femti årene.

Om du kun vil lese mine konsertomtaler, gå direkte dit ved å klikke her.

ECM gjennom femti år
ECM-scenen har, i løpet av de femti årene siden grunnsteinen ble lagt i 1969 av den da unge bassisten i Berlin-filharmonien, for mange av oss vært en integrert del av vårt eget liv. Mange av oss kan fortsatt huske spenningen utover på 1970-tallet med nye utgivelser fra ECM. Minnene om hvordan vi lyttet til, delte, og diskuterte den nye musikken er fortsatt sterke, nesten femti år seinere.

Vi plukker fortsatt nå og da fram disse klassiske platene. Om det nå er at vi spiller dem på platespilleren der bak mellom ørene, eller om vi henter dem ut av platehylla og legger dem på den fysiske platespilleren. For det er ingen tvil, mye av den musikken som ble utgitt av ECM de første tiårene er i dag å anse som klassisk musikk. Ja, mer enn det, mye av denne musikken hører helt naturlig hjemme en musikalsk kanon for i det minste moderne vestlig musikk.

Det er dessuten et slående faktum at mye av den snart femti år gamle musikken ikke bare er levende og au courant, men den er også, på tross av sin store popularitet, fortsatt umiskjennelig særegen. Og det er ikke fordi det som myten tilsier finnes en slags magisk «ECM sound» som preger alle platene. Om noe er felles, er det vel heller det som i dag er ECMs motto, «the most beautiful sound next to silence», som for mange av disse platene har vært det felles kjennemerket.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bobo Stenson

I dette mottoet ligger det – noe som ikke minst er åpenbart i Manfred Eichers samarbeid med lydmaleren Jan Erik Kongshaug – først og fremst et sterkt fokus på å tilpasse opptakssituasjonen så perfekt som mulig til den musikken som skapes. Dernest stiller Eicher de samme krav til plateopptak av improvisert musikk som til klassisk musikk, et sterkt fokus på de små detaljene, som frasering, intonasjon og dynamikk er like viktig her som innenfor framføring av klassisk musikk.

Når de beste av de platene han har gitt ut også bærer med seg et sterkt preg av å være det som på 1960- og 1970-tallet ble kalt konsept-album, understreker han også det som i den klassiske musikkhistorien er sammenhengen mellom småform og storform. Manfred Eichers opptatthet av moderne filmkunst tør dessuten være kjent blant våre lesere, det er ikke tilfeldig at flere album framstår som filmatiske i sin overordnede struktur.

Eicher sa i 2010 under et intervju med Richard Williams for the Guardian at fremdeles gjelder hans «… original idea[:] of producing music that I love and that I would like to introduce to people» som en strategisk retningslinje for selskapets utgivelser. Han fortsetter: «That’s all it is, and it has not changed and will not change, because it’s the only thing I can do».

Dermed er vi, slik jeg opplever det, ved kjernen av det som kjennetegner Manfred Eichers ECM. Det er det eneste plateselskapet som gjennom femti år har vært kjennemerket ved én enkeltpersons musikalske interesser og orientering, sammen med et lite, konsistent sett med allmenne estetiske og tekniske krav til musikerne og deres utgivelser.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Anders Jormin

ECMs katalogstruktur
Til sammen har dette skapt en unik katalog av i dag over 1500 utgivelser, siden den aller første ECM-skiva, «Free at last» med Mal Waldrons trio, katalognummer 1001 ble spilt inn i Bauer-studioene i Ludwigsburg i tyske Baden-Württemberg 24. november 1969, og utgitt i januar 1970.

Og det er en katalog som har brutt barrierer, flyttet fronten, som har «moved the envelope». Selvfølgelig var ikke alt like banebrytende da det kom, men det er ingen tvil om at katalogen samlet har bidratt med mye musikk som har skapt en ny, banebrytende kunst i disse femti årene.

Jeg opplever nok allikevel at det meste av denne frontflyttingen skjedde i den første delen av katalogen. Det kan ha en rekke forklaringer, en av dem ikke minst det at jeg og mine likesinnede som fortolker av denne katalogen, var unge og pregbare da første delen av katalogen ble utgitt.

Men det er også et faktum at katalogens første tiår ble gitt ut i slutten av en 20-25-årsperiode som er så godt som uten like i musikkhistorien hva gjelder utviklingen av nye musikkuttrykk. I perioden 1955-80 utfolder det seg en musikkhistorie som lite annet kan sammenliknes med. Dette preget også den samtidige improviserte musikken.

På den annen side er det selvfølgelig også andre mulige forklaringer. En av disse mulige forklaringene ligger åpenbart i Manfred Eichers egen karakteristikk av utgivelsene, det er «…music that I love and that I would like to introduce to people».

En annen potensiell forklaring ligger i at resten av verden har «… caught up with …» ECM. ECMs estetiske profil og strategi var så tydelig og satte så store spor etter seg, at den har bidratt til at en mengde andre utgivelser har blitt mer ECM-like. Andre utgivere av musikk har appropriert og etterlignet ECMs minimalistisk orienterte profil, på både lyd og visuelt uttrykk.

En tredje forklaring ligger muligens også i utgivelsesfrekvensen til ECM. Mens det på 1970-tallet var mulig å følge med på alle utgivelsene som kom, er det i dag umulig. ECM brukte 25 år på de første 500 katalognumrene (1001-1500) i katalogen. De ti første årene ble det utgitt snaut 150 titler, de etterfølgende ti årene i underkant av 250 album.

Mer enn to tredeler av katalogen i dag er altså utgitt i løpet av de siste tjuefem årene. De neste 1000 katalognumrene (ca. 1500-2500) gikk unna på mindre enn 25 år. Mens det på 1970-tallet i snitt ble gitt ut under 15 titler årlig, ble det altså etter 1995 utgitt rundt 50 titler per år i snitt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Jon Fält

Det skal sies at dette jo ikke bare er en utvikling som ECM har vært gjennom. Det har uten tvil også vært en dramatisk endring i det samlede antallet utgivelser pr. år av jazz og annen improvisert musikk. Mens en seriøs jazzutgivelse i Norge, Sverige eller Danmark på 1970-tallet var relativt sett en sjeldenhet, svømmer vi i dag nesten over av utgivelser. ECM-utgivelsene drukner ikke bare i støyen fra sine egne utgivelser, men det er også vanskeligere å trenge gjennom støyen fra alle de andre utgivelser.

Samlet sett bidrar nok alle disse faktorene til den samlede vurderingen og karakteristikken av ECM-katalogen jeg ga uttrykk for over, og til det faktum at ECM tross sin fortsatte posisjon blant de mest markante plateselskapene i dag, nok ikke lengre har den samme førende posisjonen det hadde for tretti-førti år siden. Men det er allikevel overhodet ikke tvil om at dette selskapets femti første år er verdt å markere. Kanskje også ikke minst fordi dette plateselskapet var en viktig plattform for at ny og ung skandinavisk jazz, og da først og fremst norsk, og i noen grad også svensk jazz, de første årene ble kjent internasjonalt.

 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Maciej Obara

ECM50 Minifestival
På denne bakgrunnen var det med stor interesse jeg gikk til denne minifestivalen i forbindelse med jubileet. Dessverre hadde jeg av helsemessige årsaker ikke mulighet til å delta i seminaret om ECM på Nasjonalbiblioteket den foregående tirsdagen. Men om helsa setter grenser, skulle den ikke få holde meg borte fra disse fire kveldene på Victoria. Klubbsjef Jan Ole Otnæs og produsent Line Juul hadde i samarbeid med ECM satt sammen et program som spente bredt over den delen av ECMs katalog som gjelder improvisert musikk.

I alt ni konserter, med etablerte «old-timere» som Bobo Stenson, Carla Bley, John Surman og Arild Andersen, etablerte unge voksne ECM-artister som Craig Taborn, Thomas Strønen, Tord Gustavsen og Sinikka Langeland og nye ECM-navn Maciej Obara og Mette Henriette. To solosett (Langeland og Taborn), hele seks trio-sett (Bobo Stenson, Tord Gustavsen, Marcin Wasilewski, Mette Henriette, Carla Bley og Surman/Andersen/Strønen og et kvartettsett (Maciej Obara).

Onsdag: Bobo Stenson Trio/Maciej Obara Quartet
Onsdagen blir et møte med Bobo Stenson Trio og Maciej Obara Quartet. Bobo Stenson med sin faste trio, med Anders Jormin på bass og Jon Fält på trommer. Maciej Obara med sin faste pianist, glitrende Dominik Wania, og med Peter Eldh som innhopper for Ole Morten Vågan. At Eldh skulle hoppe inn har vært klart lenge, kortere varsel fikk Jon Fält på innhoppet for Gard Nilssen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dominik Wania

Bobo Stenson spiller blant annet musikk fra sin siste ECM-skive, «Contra la indecisión». Et kjennemerke ved mye av Stensons musikk de siste årene er improviserte versjon av verker fra den klassiske musikklitteraturen. Det er mesterlig gjort, i en lang svensk pianotradisjon som går tilbake til Bengt Hallberg og Jan Johansson. Men det er samarbeidet med Jormin og Fält som virkelig setter fyr på musikken. Tydeligst blir det i låtene som Jormin har skrevet for trioen.

Det er alltid en glede å lytte til Bobo Stenson, det er få pianister som er på konsistent så høyt nivå hele tiden som ham. Fält er en strålende trommis, men det er Anders Jormin som med sitt spill virkelig gir musikken drive i denne trioen.

Jormin er en av de bassistene som virkelig har en helt unik og umiskjennelig tone i sitt spill, Vi skal høre to av de andre seinere i denne festivalen. Særlig gjelder det i hans overtonespill på bassen, såkalt flageolett-spill. Som et par kjente og meget seniore norske bassister understreket for meg umiddelbart etter, var dette særlig tydelig gjennom hans bruk av falske flageoletter! Selv om det nok også var noen naturlige flageoletter der i Jormins spill, så hadde de svært rett. Sjekk det, du kjenner kanskje ikke betegnelsene, men du har garantert sett spillet de beskriver mange ganger. Jormins flageoletter er deilige og syngende – om de nå er falske eller naturlige, sammen med hans øvrige presise og svært retningsgivende spill.

Andre settet denne første kvelden var altså i utgangspunktet satt opp med Obaras polsk-norske kvartett, men av ymse grunner ble det en polsk-svensk kvartett. Uten at det gikk på bekostning av trøkket i musikken.

Etter hvert kjenner vi Obaras musikk ganske godt. Jeg traff og hørte ham aller første gangen da han deltok på det europeiske talentprogrammet Take Five for noen år siden. Det var der han ble kjent med og begynte å spille sammen med Gard Nilssen og Ole Morten Vågan.

Peter Eldh var nok tidligere på plass i Obaras musikalske univers enn Fält, det tok noe tid før det koagulerte, før det satt på ordentlig. Men på veien fikk vi noen vidunderlige sekvenser av Dominik Wania. Vel kan du høre at han har lyttet mye til Keith Jarrett, men det er en oppfinnsomhet og spesifisitet i det han gjør. Han har hentet inspirasjon fra hele den moderne tonalt orienterte pianolitteraturen, men har satt sitt eget preg på det han gjør.

Når det til slutt satt, fikk vi også en versjon av Obara-kvartetten som skilte seg en del fra den etablerte. Ikke at den var bedre, den var bare annerledes. Og det var deilig. Maciej Obara slipper snart sin andre plate på ECM, og å dømme etter den nye musikken han har skrevet til den, blir det ei skive som vil stå seg godt ved siden av førsteplata, «Unloved».

Peter Eldh er flott på plass i musikken og fanger opp musikkens karakter. Jon Fält er en drivende og pågående trommeslager, som bidrar til å skape dynamikk og morsomme situasjoner i musikken. Men i mine ører kunne han muligens med fordel holdt litt igjen noen ganger på virkemidlene. Dominik Wania er nevnt, Obara har så godt som hele den polske jazzhistoria i sin tone og sine linjer. Han fikk prisen for årets plate og som årets musiker i Polen da «Unloved» kom. Jeg vil ikke bli overrasket om det blir i det minste en pris på ham med den nye plata også.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tord Gustavsen

Torsdag: Tord Gustavsen Trio/Marcin Wasilewski Trio
Torsdagens to sett var satt opp med Tord Gustavsen Trio, med Simin Tander på vokal og Jarle Vespestad på trommer, og den polske trioen Marcin Wasilewski Trio, med Slawomir Kurkiewicz på bass og Michal Miskiewicz på trommer. To varianter av pianotrioen, men med svært så forskjellig uttrykk.

Musikken til Tord Gustavsens trio kommer nesten rett fra bedehuset, men har gjort en svingom nedom Persia og strøkene innafor. Jeg har hørt Tander sammen med Gustavsen noen ganger tidligere, men synes at hun nå har utviklet uttrykket sitt til denne gangen. Det lyder friskt og moderne, med en røffhet i enkelte deler som musikken tjener på. Mer av det.

Det er Gustavsen som er den musikalske lederen her. Flere av låtene er gamle norske salmer, men oversatt til pashto,  tekstene er snudd om til de kan minne om sufi-diktning i følge Gustavsen. Det er et morsomt og interessant grep, men denne sekvensen ble noe for stillestående for meg som tilhører.

Stillestående ble det ikke når Marcin Wasilewski drar i gang sin trio. Denne trioen møtte vi første gangen med Tomasz Stanko i kvartetten som ga ut platetrioen «Soul of Things» (2002), «Suspended Nights» (2004) og «Lontano» (2006) på ECM. Selv om de allerede da hadde eksistert i mange år, siden midten av 1990-tallet. Men inntil de startet samarbeidet med Stanko hadde de i stor grad vært en skjult og intern polsk hemmelighet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Marcin Wasilewski

Etter samarbeidet med Stanko sto de fram som en kollektiv trio, Simple Acoustic Trio, før de altså de siste ti årene har vært kjent under navnet til pianisten Wasilewski. I disse dager er de ute på sin 25 års jubileumsturné, og en av konsertene på denne turneen får vi altså høre her. Heldigvis!

For det er en fest av en drøy time vi får med trioen. Og det skal ikke stikkes under en stol, det er Wasilewski som er fyrverkeriet i denne trioen. Det er sagt uten forkleinelse av Kurkiewicz og Miskiewicz. Musikken er i god polsk tradisjon svært filmatisk, men vi hører også enkelte referanser til e.s.t. slik det lød i deres glansdager før Esbjörn Svensson så alt for tidlig gikk bort.

Trioen har tidligere i år sluppet ECM-albumet «Live», og vi får høre noe av den samme musikken. Men vi får også noen cover-versjoner, som en levende versjon av Carla Belys «Vashkar», før de avslutter det ordinære programmet, som på plata, med Herbie Hancocks «Actual Proof». Et dansende ekstranummer, jeg vet jeg kjente den igjen der og da, men mine notater er totalt uleselige. Så om du husker hva dette ekstranummeret, så kan du gjerne dele det med meg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Carla Bley

Fredag: Mette Henriette/Carla Bley Trio
Fredagen er vi varme i trøya og gleder oss spesielt til å høre mor sjøl, 83 år gamle Carla Bley, igjen. Det er ikke til å stikke under en stol at vi nok gjør det minst like mye for at det med en viss sannsynlighet er av de aller siste gangene vi får oppleve damen, née Lovella May Borg, på en scene. Hun ser mer skrøpelig ut for hver gang, og gikten i hendene blir mer og mer påfallende.

Men først var det et sett med trioen Mette Henriette, med Mette Henriette Rølvåg på tenor-saksofon, Johan Lindvall på klaver og Judith Hamann på cello. En stille meditativ time, som er sårbart vakker, med et spill som i stor grad reflekterer den moderne norske jazzsaksofon-historien og tilliggende herligheter. I lengden skrubber det ikke nok i ørene for denne lytter. Og dermed blir det hele litt for stillestående. Men det er flotte instrumentale prestasjoner fra alle tre, og låtene til Rølvåg er usigelig vakre.

Og så er det tid for mor sjøl. Carla Bley Trio er på vei inn på scenen. Med 79-årige Steve Swallow, Carla Bley og «guttungen» på 62, Andy Sheppard. Steve Swallow åpner tørrvittig på sedvanlig vis, med å fortelle om sine mareritt om at de kommer ut på scenen, «… and noone’s there!» Det er ikke svært sannsynlig at det noensinne skjer. I dag er Victoria tettpakket, og stinn av forventning.

Vi har hørt det mange ganger, igjen og igjen, og vi får aldri nok. Det er noe med den karakteristiske harmoniseringen til Carla Bley, som er helt uimotståelig. Når hun på tross av at gikten, som nok reduserer hennes bevegelighet over tangentene betydelig, kommer de karakteristiske klynge-akkordene hennes som perler på en snor. Like overveldende, og med like stor sans for time som i hennes yngre dager.

Og hun skriver fortsatt ny og lekker musikk. De starter opp med en suite i fire satser som er gitt navnet «Life goes on». Dette blir også tittelen på den nye ECM-skiva som er på gang. Den er allerede spilt inn, vi venter bare på at «… Manfred Eicher gets it together!». Suiten har fire satser, (i) Life goes on, (ii) on, (iii) and on, (iv) and then one day.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Steve Swallow

Første satsen starter med et blues-vamp i Bleys venstrehand, Og derfra utvikler det seg. Swallows kontrapunkterende basslinjer skaper ikke bare motvekt, og motkraft, de skaper sang og dans. Jeg skal innrømme det, lyden i Steve Swallows skreddersydde fem-strenger AE5 med hul kropp, bygget av instrumentdesigner og -bygger Harvey Citron, i hans egne hender og med hans fingre, er ikke bare uimotståelig. Det er bare å lukke øya og la seg rive med.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. I bass-spill snakker man gjerne om «walking bass», det vil si takt-rett spill på hvert hele slag, rett fram. I Swallows hender blir dette ganglaget en deilig dans, En sliten skeivhet i fraseringen gir den en «tilt» som det er umulig å ikke bli revet med av. Det er umulig å sitte stille. Og dessuten – skeivheten er så presist gjort, både tonalt og metrisk. Er det skeivt, så er det fordi det skal være skeivt! Swallow har full kontroll.

Sheppards «europeiske» saksofontone kler jo denne musikken perfekt. Og etter alle disse årene kjenner de tre hverandre så godt musikalsk at de vel nærmest kan forutsi hvor den andre eller tredje er på vei. Men det er Carla som vinner tronen i kveld. Det er lenge siden jeg har hørt henne spille å friskt, så nytt, og ikke minst så mye som i kveld.

Det er som årene renner ikke bare av Bley, men også like mye av oss som hører på, vi hørte Carla Bley første gangen for langt over en mannsalder siden. Når vi så får en spennende og frisk versjon av Carla Bleys av en sang som hun forteller oss innledningsvis at hun jo aldri annonserer – siden den har en norsk tittel!

Da veit vi jo hvilken låt det er snakk om. «Utviklingssang» ble navngitt i 1980 i Bergen under dette årets Nattjazz, som en hyllest til den da pågående Alta-aksjonen. Dette temaet i A-moll med sitt innledende oktav-sprang (E – E’) har siden vært en kjær del av Bleys repertoar for mange av oss. Men så gir hun oss en uttale av tittelen på uklanderlig amerikansk-norsk. Dagens versjon holder fortsatt mål.

De avslutter det ordinære programmet med en versjon av Thelonious Monks «Misterioso». Det er jo svært mye Monk i Carla Bleys musikk. Denne låta er i utgangspunktet en 12-takters blues, men i hendene til disse tre – som på mange måter også i Monks egne hender – blir det noe helt annet enn en blues i F. Det er på grensen til dissonant, men så rått at det er … rett og slett himmelsk! Rått og godt!

Når vi så også får «Lawns» som ekstranummer, er vi nesten mette. Vi ønsker Carla Bley og Steve Swallow en rolig periode hjemme i Woodstock, New York, før det braker løs med lanseringsturnéer for det nye albumet, «Life goes on». Så kanskje blir det minst et møte til med Carla Bley Trio.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sinikka Langeland

Lørdag: Sinikka Langeland/John Surman-Arild Andersen-Thomas Strønen Trio/ Craig Taborn
Så er vi på plass for finalen, og hvilken finale det ble! Først ut er Sinikka Langeland, solo med tre kanteler, sin store konsertkantele med 39 trenger, og to mindre, en 15-trengers og en 5-strengers.

Det begynner med et herlig instrumentalnummer, med en innledning som av en eller annen grunn minner meg på solo til John McLaughlin på akustisk gitar. De to første låtene er i et moderne uttrykk og språk, leg opplever det som langt fra det skogfinske landskapet Langeland ofte opererer i.

To polsdanser fra Finnskogen, «Jinta i Neset» og «Puken i kjerketårnet». Den siste er en slått som puken – altså djevelen – «spelte da Gruekjerka brann», første pinsedag 1822 brant Grue kirke til grunnen med rundt 115 personer inne.

Et stykke inspirert av Meister Eckardt, denne katolske mystikeren som i seinmiddelalderen ble beskyldt for kjetteri, sier Langeland i dag selvfølgelig er omdøpt til «Meister Eicher». Men vi fikk selvfølgelig også runesanger, og tekster av Hans Børli.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

John Surman

Andre sett denne siste dagen var en trio sammensatt for anledningen. Som John Surman sa i sin innledning, de har alle tre spilt sammen to og to i forskjellige konstellasjoner, men dette var første gang som trio. Ved siden av Surman, Arild Andersen – denne gangen med sin løvebass på plass med hel hals, og Thomas Strønen på trommer.

Det ble en time i et deilig samspill mellom tre mestere. Et låtutvalg hentet fra alle tre sine kategorier, noen kjente og noen ikke så kjente. De starter ut med Andersens nå nærmest klassiske «Nesten senere», ei låt som går tilbake til tida med superbandet Masqualero. Og derfra går det bare en vei, oppover.

De er ikke bare tre eminente melodiskapere og –førere. De er også ekstremt dyktige lagspillere. Slike som er i tråd med fotballfilosofien til Nils Arne Eggen, den som dreier seg om å spille hverandre gode. John Surmans tone og tonevalg bærer ikke bare moderne europeisk musikkhistorie, det har etter hvert også krøpet inn en umiskjennelig norsk tone.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Arild Andersen

Det kan jo selvfølgelig ha med at han her også spiller låter skrevet av bassmester Arild Andersen. Jeg framhevet over Steve Swallows spill i går, men like mye fortjener Andersens umiskjennelige spill. Og bakom synger bassen – nok en gang!

Gi Thomas Strønen et par visper og han skaper magi. Han er fortsatt en av de ubestridelige mesterne i det roligere, nedtonede regimet. Strønen er ikke på samme måte som trommiser ute på den friere venstrevingen, en bråkmaker – og det er en positiv betegnelse! Selv om nok Strønen mer enn før også drar til nå for tiden når det trengs.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Thomas Strønen

Det desiderte høydepunktet alle disse dagene kommer til slutt. I gamle dager snakket man om rosinen i pølsa, om de rosinene man la inn i endene av blodpølsa for å holde de sammen. I det tredje settet denne lørdagen ble det både rosiner og dadler, epler og appelsiner, sølv og gull.

Jan Ole Otnæs innledet settet med Craig Taborn ved å vise til den delen av Manfred Eichers første prosjekter som ble et veiskille for mange tilhørere på midten av 1970-tallet. Vi snakker selvfølgelig om solo-piano-prosjektet med Keith Jarrett, Paul Bley og Chick Corea. Den sistes ECM 1014 & 1020, «Piano Improvisations Vol. 1» og «… Vol. 2»,  Jarretts ECM 1017 – «Facing you», og Paul Bleys ECM 1023 – «Open to love».

Til å følge opp den store arven, var det nå Taborn sin oppgave å fange oss i løpet av den neste timen. Hvilket han ikke hadde det aller minste problem med. Om noen gang uttrykket tour de force har vært aktuelt, var det her. Det Taborn viste i løpet av denne konserten er på et slikt nivå at det skal vel egentlig nesten ikke være mulig å komme dit.

En time og nesten ti minutters improvisert pianospill som hadde alt. Teknisk brillians, musikalsk oppfinnsomhet og som viste at Taborn kan hele pianolitteraturen i den amerikanske jazzhistorien. Noen vidunderlige Duke Ellington-parafraser, med Gerhswin-esque passasjer, med drama, og med en kompleks struktur som er mildt sagt u-trolig.

En ting er nå så å spille i fem-takt, seks-takt, elleve-takt osv. Men å spille vamp i seks og elleve eller hva det var, med venstrehånda, mens høyrehanda spiller et vamp i fem, for så i neste omgang å improvisere fritt videre, med delingen bevart, klart og tydelig! Jeg mener, … er fyren lobotomert? Det var selvfølgelig en fleip, men noe må det være for å kunne frikople høyre og venstre hjernehalvdel så totalt!

Jeg gleder meg til neste gang!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Craig Taborn

En kort oppsummering
Det ble fire varierte dager under denne minifestivalen som Otnæs selv karakteriserte det som. Med noen åpenbare høydepunkter. Produsent Line Juel og klubbsjef Otnæs skal ha stor ære og kred for å ha satt sammen programmet disse dagene.

Uten tvil vil disse fire dagene bli stående som ett av høydepunktene denne høstsesongen. Oppmøtet var bra alle dager, med en markert topp på tredje dagen. Jeg skulle bare ønske at noen flere hadde fått oppleve den siste lørdagen. Ikke det at det var fåtallig, men det hadde vært plass til langt fler denne kvelden.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio