COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 4. JULI 2022: I går startet denne mastodontfestivalen for min del. Etter ett døgn hvor litt for mye skjedde. At slagordet «det er dejlig at være norsk (eventuelt de fleste andre «folkeslag») i Danmark», fikk seg en solid slagside, med skytingen ute på kjøpesenteret Field utepå Amager. Jeg kom da kaoset på innfartsvegene til sentrum var på det mest kaotiske, og ble raskt enig med taxisjåføren at vi håpet det ikke var en med utenlandsk opprinnelse. Dette ville ført til ende verre tilstander for personer med annen hudfarge enn den litt bleke, hvite, ville få store problemer, særlig i ydeler som Agager, Nørrebro, Branshøj osv. Oppi all elendigheten kunne vi prise oss lykkelige for at det var en etnisk, dansk person som, etter ell sannsynlighet, sto bak skytingen, og at han var alene.
Vi startet nordpå
Første kvelden gikk med på å treffe venner og å sove. Men i går, mandag, var salt peanuts* sin ene del av skibentstaben fra festivalen, tidlig på plass i Kødbyen, for ikke å gå glipp av det «spantane» møtet mellem den danske bassisten Jonathan Aardestrup, den norske, men herboende norske trompeteren Erik Kimestad og den norske trommeslageren Ole Mofjell, som har hatt sin periode i København.
Dette var en konsert i serien «Lillesøster Festival», som foregikk gjennom tre ettermiddager på 5e i Kødbyen, et konsertsted vi har frekventert gjennom flere år, den gang Kresten Osgood med venner drev den utmerkede «Mandagsklubben». Stedet er, på en måte, renovert, med glassdører i stedet for de blytunge, grønne lagerbygningsdørene, og man slipper gå ut for å besøke toalettet. Men ellers har lokalet bestått i gammel drakt, med ikke altfor behagelige stoler, og de samme «rustikke» interiøret.
Her fikk vi et fritt og deilig sett, hvor de tre følte hverandre på tennene, slik man skal i slike sammenhenger, i starten, før musikken «satt seg». Aardestrup er en bassist som tydeligvis liker å være på «slaget» og «timen», å følge de andre musikerne relativt «strigt», noe som ga, særlig Kimestad, mligheten til å gå i alle mulige retninger. Mofjell er en trommeslager som har blitt bare mer og mer spennende med årene, og hans løse og fine spill, samtidig som det er bastant og energisk, tvinger musikken i sin retning. Derfor ble det ofte at han og Aardesrtrup holdt det rytminske, mens Kimestad kunne boltre seg med sitt fine spill som har det tradisjonelle som grunnelement, men som lar det være bakgrunn for spennende og interessante improvisasjoner, hvor det frie og eksperimentelle får råde grunnen.
Dette ble en deilig konsert, som det, egentlig, var en skandale at flere ikke kom for å høre. For dette, frie konseptet, er det som er med på å ta jazzen i en spennende retning, hvor det kommersielle er fraværende, og det kunstneriske står i fokus.
Caktus med røttene plassert i Aarhus og Bærum
Kvintetten Cactus (hovedbildet) er et musikalsk prosjekt som beveger seg mellom det sarte og det sterke, det vakre og det litt voldsomme, og er noe nær en dobbeltrio med to basser, hvorav den ene bassisten også alternerer på cello, trommer og to altsaksofoner. Bandet ble startet i Aarhus i 2017, og har siden starten gjort en rekke konserter i Danmark. Deres debutplate «Under Solen» kom i 2020, fikk mye positiv omtale, og snart er de på vei med ny plate, som mye av stoffet vi fikk servert denne tidlige kvelden var hentet fra.
Siden sist har hovedkomponist og altsaksofonist, Maria Dybbroe flyttet til Norge, og blitt en del av det improviserte miljøet i Oslo, noe jeg føler har vært godt for selvtilliten og det kreative. Ved siden av henne består bandet av Zeki Jindyl på altsaksofon, Thorbjørn Kaas på cello og bass, Frederik Hagner på bass og Tobias Andreassen på trommer, og bandmedlemmene kjennes fra andre konstellasjoner som blandt annet Yune, Køs, The New Family, Bear With Me, Narcosatanicos,”Josiah Konder, og I Just Came From the Moon, alle spennende band i den danske jazzen. I tillegg medvirker Dybbroe i en rekke, mer eller mindre permanente, musikalske , vi har hatt gleden av å oppleve på blant annet Klub Primi.
De musikalske temaene er velfunderte og, i stor grad, komponerte. Og bandsammensetningen og musikernes evne til å lytte til hverandre, er med på å gjøre lydbildet til kvintetten til en tett og fin enhet. Dybbroe skriver vakre komposisjoner, som hun forklarte opphavet til. Og det er tydelig at hennes opphold i Norge har gjort henne godt, for en låt som «Eiksmarka», en sted i østre del av Bærum på vestsiden av Oslo, kunne vært et soundtrack for en film fra stedet – gjerne filmet med drone over landskapet. En annen komposisjon fra samme område kalte hun for «Min hage», som tydeligvis handlet om det å pusle i hagen hjemme i Eiksmarka. En annen perle av en låt het noe sånn som «Det nye året» som hun hadde skrevet nyttårsaften mellom 2019og 2020, i selvvalgt ensomhet, hvor hun var sikker på at 2020 ville bli et godt år, hvor verden igjen skulle bli den gode, gamle. Men så feil kan man ta! Men låten kan nesten brukes hver nyttårsaften, hvor man ser framover mot en lysere og bedre tid. Og håpet lå som en fellesnevner for denne vakre låten, som i likhet med det resterende vi fikk høre, var ytterst samspilt og nydelig.
Det er utvilsomt Dybbroe som er den ledende musikeren i bandet. Den andre altaksofonisten, Zeki Jindyl, var hele tiden påhennes side, og de to utfylte hverandre godt,. Det samme kan sies om bass-samarbeidet mellom Thorbjørn Kaas og Frederik Hagner, som i flere fine duostrekk kompleterte hverandre perfekt, og når Kaas gikk over til cello, fungerte samarbeidet, om mulig, enda bedre. Begge er utmerkede solister og, spesielt, la jeg merke til Kaas strålende cellospill. Og bak holdt Andreassen det hele sammen med lyttende og fint trommespill.
Cactus kommer snart ut med, i alle fall, to nye plater. Og mesteparten av det vi fikk høre denne kvelden var hentet fra deres kommende album – så det er bare å glede seg.
Fri trio i vår favorittkirke
I KoncertKirken avholder man to konserter hver kveld under festivalen. Og siden dette er en av de få kirkene jeg går inn i med løftet hode og god samvittighet, samtidig som at programmet denne kvelden var ytterst spennende, så ble KoncertKirken førstevalget denne kvelden. For her skulle vi møte tre av de mest spennende musikerne på den fritt improviserte delen av jazzkartet til dyst. Pianisten Magda Mayas og trommeslageren Tony Buck, har samarbeidet gjennom flere år, samtidig som de har hatt deres egne karrierer gjennom prosjekter som The Necks, Transmit,med John Butcher, Great Waitress, Mazen Kerbaj, Christine Abdelnour, Splitter Orchestra og en rekke andre.
Lotte Anker er den saksofonisten i Danmark som, etter min mening, rager over alle de andre. Hun har arbeidet med «alle» innenfor den frittgående, internasjonale musikken, og er, for mange, selve «gudmoren» blant andre, danske og skandinaviske, kvinnelige saksofonister.
Dette var en trio jeg hadde gledet meg til å høre. Å kombinere Ankers røffe og pågående spill med Bucks nærmest minimalistiske trommespill, slik vi kjenner det fra blant annet The Necks, satte Mayas på en viktig prøve, som den som skulle «forene» de to, og skape et fellesskap.
Men selv om dette er tre utmerkede utøvere på hvert sitt instrument, syntes jeg det ble litt for minimalistisk og «stille» til at jeg følte jeg fikk nok ut av trioen. Det virket som om Buck og Mayas gjerne ville holde denne konserten «nede», og det ble litt for få muligheter for Anker til å «blåse ut» skikkelig. Men det er tre utmerkede musikere som virkelig kan kommunisere. Mayas benytter seg av hele flygelet, og med «pinner» stukket ned mellom strengene som gjør lyden i flygelet spesiell og spennende. Hun lytter til de minste endringer hos de andre, og «er der» umiddelbart med små kommentarer og ideer. Buck er en utmerket trommeslager, som hele tiden legger føringer for de andre, men jeg syntes kanskje han fikk lov til å styre det litt for mye denne kvelden. Og Anker gjorde hva hun kunne for å følge de to, både på sopran- alt- og tenorsaksofon. Hun har en ærlighet i spillet som er fremragende, og tonen i alle de tre horna er tøff og røff. Og selv om det nesten ikke ble fremført en eneste unødvendig tone i løpet av settet, syntes jeg helheten ble litt for «stille».
Tekst og foto: Jan Granlie
Erik Kimestad, Jonathan Aardestrup og Ole Mofjell
Erik Kimestad
Zeki Jindyl og Maria Dybbroe
Lotte Anker
Magda Mayas
Tony Buck
