VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 28. APRIL 2016: Denne torsdagen stiller fjorårets Spellemanns-vinnere på scenen.
Vi snakker selvfølgelig om Team Hegdal, superbandet ledet av magikeren Eirik Hegdal som gjennom en årrekke også har vært kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester.
Etter dette bandets suksess med Spellemanns-vinneren «Vol. 3», ankommer vi Victoria med store forventninger. Forventninger som umiddelbart blir skuffet. Og takk for det!
Eirik Hegdal forteller oss innledningsvis at, nei, bandet vil ikke spille låtene fra dette tredje albumet som vi nå har blitt så godt kjent med. Tvert i mot sier han, «vi har en rekke nye låter som vi vil spille», men han fortsetter fortrøstningsfullt med at «vi vil også spille noen av våre gamle slagere».
Med seg på scenen har Hegdal denne kvelden Andre Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett, Oscar Grönberg på klaver, Ole Morten Vågan på bass, Gard Nilssen på trommer, sammen med sjefen Eirik Hegdal på klarinett, altsaksofon og barytonsaksofon.
Vi vet at Hegdal er en «sucker» etter å reflektere over jazz-historia. Vi har fulgt hans band Team Hegdal fra «Vol. 1» fra 2010, hans «Vol. 2» med Ola Kvernberg og Matthias Ståhl fra 2011, og så hans prisvinnende «Vol. 3» – plata som altså ble årets jazzplate for Spellemannprien 2015. I kveld stilte han med det samme bandet på scenen som på Spellemannsplata.
Hele tiden har Hegdals fascinasjon for jazzhistoria ligget under, og hans siste skive «Vol. 3» gir klare indikasjoner i så måte. Lytt bare til første sporet «Swing» på denne plata. Her er det en musiker som er en mester i å reflektere over og spille på jazzens arrangementsmessige historie.
Men aldri har vi hørt det så tydelig som i kveld. Denne kvelden blir et dypdykk i jazzens historie og i dens verden av musikalske arrangementer.
Hegdal forteller oss at bandet nå er i ferd med å forberede opptaket av et «Vol. 4» i løpet av de neste dagene. Opptaket vil skje i Øra-studioet i Trondheim. Om musikken denne kvelden er en pekepinn blir «Vol. 4» ei plate som vil sette «Vol. 3» i skyggen.
Vi fikk to sett denne kvelden som burde være nok som grunnlag for en utgivelse i seg selv. Heldigvis hadde den nasjonale jazzscena lagt opp til video- og audio-opptak av hele konserten. Om du er i tvil om mitt inntrykk av konserten kan du nyte den i full video her.
Min vurdering er at dette er en av de mest signifikante konsertene jeg har opplevd på den nasjonale jazzscena. Gjennom de to-tre musikalske timene vi ble presentert for, viste Hegdal hvordan han evnet å bruke jazzhistorien og samtidsmusikken til å skape ny musikk.
I løpet av første sett fikk vi flere henvisninger til den amerikanske vestkystjazzens spill med en rekke kontrapunktiske arrangement. Arrangementene for Hegdals og Rolighetens samspill skapte klare assosiasjoner til Zoot Sims og Al Cohns tette samarbeid, såvel som til Jimmy Giuffres kontrapunktiske jazz.
Flere av låtene vi ble presentert for denne kvelden var uten titler, selv om vi kjente igjen noen tema fra «Vol. 3». Blant de nye temaene var det et par låter som åpenbart hentet sin inspirasjon fra Woody Herman’s Second Herd, den du vet – den med «Four Brothers».
Når bandet fortsetter med en åpenbar referanse til Charles Mingus, og Oscar Grönberg fortsetter med en parafrase over Monks kvarttone-akkorder – da er vi solgt.
Bandet drar det hele over i ska-rytmikk – det de fleste av oss gjenkjenner som reggae – og jeg sier til min sidemann at: Nå er det tid for å fyre opp joint-en. Men det bandet viser – nok en gang – er at det som er viktig er ikke å være høye, men å kunne leke med rytmene! Det dreier seg overhodet ikke om å fyre opp, det som er viktig er å være tilstede.
Det dreier seg om å ha store ører. Om å lytte, og å bruke det du hører til å skape noe – noe som gir mening for deg. Og for meg.
Bandet evner alt dette denne kvelden – og gjennom dette skaper de dermed også det vi alle kaller vakker musikk. Og når Hegdal avslutter kvelden med «Swing» som en Ellingtonsk, eller kanskje rettere Hendersonsk arrangert two-step – dvs. vi er tilbake til jazzens arrangementer anno 1927 und dazumal – da bøyer jeg meg i støvet.
Fordi, mens Hegdal gjør alt dette, skaper han musikk som også reflekterer over sentrale deler av samtidsmusikken i det tjuende århundre. Midt i de jazzikalske og historiske referansene, svever ikke bare musikken til Olivier Messiaen, men også den europeiske impresjonistiske tradisjonen til Debussy og Ravel fritt over vannene.
Denne kvelden opplevde jeg et levende crash-course i moderne samtidsmusikalsk og jazzikalsk historie. Det varte over to timer.
Og jeg ville ikke ha vært et eneste sekund foruten!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
