En fantastisk avslutning på en deilig festival

UMEÅ JAZZ FESTIVAL, DAG 3, LØRDAG 29. OKTOBER 2022: Så er vi på vei mot landing på denne utmerkede jazzfestivalen i Västerbotten og Norrlands største by, med 91.916 registrerte innbyggere.

Stort, større, størst
Og i dag startet vi rett på festivalens største band i omfang. Trommeslageren, perkusjonisten, plateselskapsdirektøren og bandlederen Bengt Bengt Viktor Berger, eller Bengt «Beche» Berger som han kalles, er født den 31. august 1942 i Stockholm. Han har studert nord- og sørindisk musikk siden 60-tallet i blant annet India, og spiller tabla og mridangam. I løpet av 70-årene studerte han vestafrikansk xylofon- og perkusjonsmusikk i Ewe-Brong-Ahafu- og Lo-Birifor-tradisjonene i Ghana. Han grunnla og/eller spilte fra 60-tallet i gruppene Arbete & Fritid, Rena Rama, Spjärnsvallet, Archimedes Badkar, Bitter Funeral Beer Band, Stockholms Gahuklubb, Chapter Seven, Enteli, Berger-Knutsson-Spering (med Jonas Knutsson og Christian Spering), Kalousch , Old School, Game Warning, STRIKE, Grand Slam, BENT og Beches Brew. Og siden 2005 har han drevet plateselskapet Country and Eastern.

Hans Cool Funeral Beer Band er noe av en drøm som «Beche» har båret på i over 40 år. Inspirert av begravelsesmusikk fra Ghana ble platen Bitter Funeral Beer utgitt på ECM i 1981, med musikere som Bosse Skoglund, Anita Livsstrand, Christer Bothén og Don Cherry. Nå tar Beche visjonen til neste nivå: det «rundt» 22 musikersterke Cool Funeral Beer Band.

I 2020, i forbindelse med utstillings- og konsertvirksomhet i New York rundt Don og Moki Cherrys musikk og artisteri, fikk «Beche» tilbud om å sette sammen bandet igjen. Tanken var å fremføre musikken i New York, Oslo og København, og å turnere i Europa. «Beche» skrev ny musikk, samlet noen av de gamle bandmedlemmene samt noen nye musikere, før pandemien slo til. I 2021 holdt de en konsert i København, hvor Don Cherry ble behørig feiret, og hvor salt peanuts* selvfølgelig var på plass, og rapport fra den store happeningen kan du lese HER. I mars i år gjorde de en konsert på Diesel Workshop i Stockholm. Den andre delen i en musikalsk tre-trinns rakett landet på Stockholm Jazz Festival for kort tid siden (konserten på Diesel Workshop blir ikke regnet med), og den tredje fikk vi servert her på Umeå Jazz Festival.

Cool Funeral Beer Band består av nesten to dusin av Sveriges ledende improvisasjonsmusikere. Noen har fulgt «Beche» siden det første Funeral-bandet, andre har blitt lagt til under hans nysgjerrige reise, inspirert av tradisjonell musikk fra ulike afrikanske land og India.

Og det store bandet som møtte oss i Idin i Umeå besto av Lars Almqvist på trumpet, Bengt Berger på kogyil og perkusjon, Christer Bothén på basklarinett, Robin Cochrane på balaphone og perkusjon, Signe Dahlgren på saksofoner, Marque Gilmore på perkusjon, Thomas Gustafsson på saksofoner, Dicken Hedrenius på trombone, Mats Äleklint på trombone og tuba, Peter Janson på bass, Martin Jonsson på perkusjon, Sir Thomas Jäderlund på saksofoner og basklarinett, Göran Klinghagen på gitar, Jonas Knutsson på saksofoner, Marianne Nlemwo Lindén vokal og perkusjon, Emmanuelle Martin vokal, Lise-Lotte Norelius perkusjon og live elektronik, Viktor Reuter på bass, Lisen Rylander Löve på saksofoner, Max Schultz på gitar, Mattias Ståhl på marimba og xylophones, Staffan Svensson på trompet og Henrik Wartel på perkusjon.

Det fullstappede Idun var mer enn klare for «Beche»s reisebyrås tur til Afrika og innover der, og forventningene var store. Jeg syntes egentlig at konserten ble en litt blandet affære. Bandet tolker begravelsesritualene fra Gambia på sin egen måte – som ligger relativt tett på hvordan Don Cherry brukte musikken. Konserten besto av to lange «strekk», hvor jeg egentlig syntes at det første «strekket» ble litt for stillestående og prøvende. Men bandet regnet jo konsertene etter gjenforeningen som øvelser. Og dette var den tredje tredje (noen mente fjerde) øvelsen, så at ikke alt satt perfekt måtte man bare regne med. Men i andre låt tok det seg kraftig opp! Da fikk vi låten «New Beer», hvor flere tradisjonelle låter var inkorporert i en herlig, Don Cherry-lignende, gastronomisk gryte med mange smaker. Mye perkusjon, gode vokalister og et herlig driv i bandet. «Beche» var hele tiden redd for at de skulle gå over tilmålt spilletid, og da tredje og siste låt skulle bestemmes, ble dette gjort ved et slags allmøtevedtak. Sjarmerende og tøft! Og etter et kort ekstranummer, med ren poesi, var det tid for oss å løpe til neste højdepunkt.

Hedrede damer
Umeå Jazz Festival deler hvert år ut en hederspris. Og i år gikk prisen til to personer som har spilt sammen i en årrekke. Lisa Ullén kommer fra Örnskjölsvik, og er utvilsomt en av Sveriges mest spennende improvisasjonsmusikere, komponister og pianister. Nina de Heney kommer opprinnelig fra Sveits, men har vært bosatt i Sverige i mange år. Hun er frilanser innen den internasjonale jazz- og improvisasjonsscenen, og har de senere årene vært å høre i en rekke prosjekter både i inn- og utland. De to spilte hver for seg på SoundGarden under Umeå Jazz Festival i 2007 og fant hverandre, noe som førte til retur til festivalen året etter. Nå lager de musikk med sprudlende gester og i alle mulige retninger med fokus på den frie improvisasjonen og tett kommunikasjon.

Og hvilket sett vi fikk! De to fungerer som siamesiske tvillinger i kommunikasjonen. Ullén er den mest «melodiske» av de to, og gir god plass til deHeneys «friske» behandlingen av bassen – både i buespillet og med en slags «herpa» bue som nesten fungerte som et perkusjonsinstrument. Ulléns spill ligger tett på det klassiske og samtidsmusikalske, og henes lyriske behandling av tangentene er alltid en fryd å høre på. Og sammen med de Heneys mer robuste bass-spill, blir dette et kollektiv som alltid blir spennende.

Samarbeidet mellom Lysekil og Grenland er en megasuksess
«And now to something completely different», som John Cleese sa det i Monty Python. Gard Nilssen Acoustic Unity. Den tøffeste trioen noen gang, med musikere fra Norge og Sverige. Og lenger unna samspillet melloom de to hedersprismottagerne er det vanskelig å komme innenfor jazzen.

Trioen kom for ikke lenge siden ut med sin første plate på ECM. Platen Elastic Wave (anmeldt HER), som må være det friskeste pustet fra det tyske plateselskapet på svært mange år. Med André Roligheten på saksofon og klarinett, blir de andre musikerne kastet inn i et slags moderne Coltrane-landskap, blandet sammen med Rolighetens helt særpregede improvisasjoner. Og bassisten Petter Eldh er ikke annet enn et unikum, når han får bassen til å hamre og slå så flisene fyker veggimellom. Og hele veien piskes de to fram av kapellmester Nilssen – en kruttønne bak trommene med enorm energi og framdrift.

De er som et trehodet troll fra eventyrene. Det angripes fra alle kanter, utfordringene står i kø, og med fine temaer som utgangspunkt, pumper de publikum fulle av energi og råtøffe improvisasjoner. En real fest!

Ettertenksom kammerjazz og malerkunst
I Jazzlabbet inviterte klarinettisten Nils Berg til en neddempet konsert med bandeprosjektet Coming and Going. Her fikk vi en kombinasjon av vakker kammerjazz og live kunstmaling, hvor feltopptak og et instrumentalt ensemble møtte nyskrevet musikk inspirert av flora, fauna, og natur. Programerklæringen forklarer at dette er «musikk uten begynnelse og uten slutt. Vi spiller ikke sanger i vanlig forstand – musikken tolker steder og rom. Gruppen samhandler med fugler, padder, fly og tilskuere». Her ville man ta ossmed ut i naturen – til fuglene, paddene, flyene og alt det andre man møter på seg vei i naturen. I bandet fikk vi høre Berg på bassklarinett, Emma Augustsson på cello, Tobias Wiklund på kornett, Johan Graden på piano, Lisa Rydberg på fiolin, Helena Persson på/med feltopptak og Sanna Haverinen bidro med live maleri.

Jeg var ikke til stede på ele konserten, men det jeg fikk med meg, viste ytterst dyktige musikere som la seg på et vakkert nivå musikalsk, men som jeg dessverre syntes ble litt for stillestående og likt dynamisk. Berg er en utrolig dyktig bassklarinettist, som har laget noen nydelige «sekvenser». Wiklund er det nærmeste Skandinavia kommer Kirk Knuffke i kornettspill, Augustsson og Rydberg er to strykere som passer perfekt inn i en slik sammenheng og Graden er en lyrisk og lydhør pianist. Jeg fikk litt problemer med å høre altfor mye av feltopptakene, og Haverinens spennende maling på bakveggen, var med på å gjøre konserten mer spennende. Berg er en krativ kunstner som komponerer fine og lyriske melodier, men her syntes jeg det blie litt for stillestående. Men kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg kom rett fra energiutlandningene til Gard Nilssen Acoustic Unity, og at overgangen ble litt for stor.

Siste dans
Så skulle Umeå Jazz Festival 2022 avsluttes med et smell! For på scenen inne i Studio Jazz, hadde man invitert til avskjedskonsert med det heftige bandet Komo Saxo (hovedbildet). Dette er bassisten Petter Eldhs prosjekt. Og med seg i dette hemningsløse bandet har han tre saksofonister og klarinettister: Mikko Innanen, Otis Sandsjö og Jonas Kullhammar. I tillegg er den tyske trommeslageren Christian Lillinger fast medlem av bandet. Men på denne avskjedkonserten var han opptatt på annet hold, så Gard Nilssen steppet inn som vikar. Så det ble en travel kveld for både Nilssen og Eldh.

Men det så ikke ut til å stoppe de to fra å ta de andre musikerne med inn i en heidundrandes jazzfest, hvor det eneste som manglet var et stort dansegulv hvor publikum kunne «gå av hengslene». For dette er et band som sprenger de fleste skalaer. Her er det et enormt trøkk i frasparkene til alle musikerne, hvor de tre saksofonistene gjorde alt de kunne for å «stjele» de siste kreftene fra et festivalpublikum som nå bgynte å bli relativt slitne. En aldeles fantastisk konsert, som toppet seg med at André Roligheten ikke lenger klarte å holde seg i ro backstage, og ble med på siste del av konserten.

At dette var siste gang man skulle få mulighetenetegne til å høre Komo Saxo live, må betegnes som en kulturell katastrofe. Dette bør noen med makt klare å forhindre. Her må en domstol i EU komme inn og bestemme lovforbud mot at slike band blir oppløst. For dette er vel noe av det beste man kan gi folk mot depresjoner, strømsjokk, krigstrusseler og dårlig vær. Og det bør ikke gå lang tid før vi får demonstrasjonstog i hele Europa under parolen «La Komo Saxo Leve» – og bare vent til noen på facebook lager en gruppe med samme navn. Det kan ta helt av!

Så kjære musikere: Ikke la denne fantastiske konserten bli det siste vi får høre fra dette strålende bandet!

Epilog
Så var Umeå Jazz Festival avsluttet for i år. Direttore del festival uscente, Lennart Strömbeck, ble takket av etter godt over 30 års fartstid med låt fremført av gitaristene Göran Klinghagen og Max Schultz, gave og blomster, og den nye festivalsjefen, Jonas Knutsson kunne begynne å grue seg til overtagelsen. Så nå kan «Leonardo» nyte sitt otium i saunaen hjemme på småbruket, legge begge beina på bordet, finne fram gitaren og starte øvingen. Så kanskje dukker han plutselig opp på en av scenene i Umeå Folkets Hus, kanskje allerede på neste års festival.

Og vi har hatt noen himmelsk, deilige dager her oppe i Västerbotten. Fra 11. etasje på Clarion Hotel, ser jeg utover sentrum av byen, hvor søndagsstillheten råder. Noen rusler stille opp og ned gatene, festivalgjester strener mot buss og tog med trillekofferter, litt mer krumme i ryggen enn da de kom på torsdag eller fredag, og byen ser (nesten) ut som om det ikke har vært et musikalsk bombenedslag her de siste dagene.

Det er lettskyet med litt vind, og det kalde og bleke sollyset dukker innimellom opp denne dagen som ble en time lenger en gang i natt, og salt peanuts* sin utskremte har valgt å bli her en dag ekstra, for å se byen komme til seg selv igjen etter denne fantastiske weekenden.

Vi sees neste år, om vi lever så lenge!

Ciao!
(Reise og opphold for salt peanuts* sin utskremte er betalt av festivalen)

Tekst og foto: Jan Granlie

Bengt «Beche» Berger