SILDAJAZZ. 11. AUGUST 2023, DAG 3: Nå antydet jeg i min forrige reportasje at Sildajazz hadde gått i en mer kommersiell retning, i aller fall de første dagene. Men det må jeg rett å slett bite i meg, for fredagen under årets Sildajazz ble en av de tøffeste festivaldagene jeg kan huske å ha opplevd på svært lenge.
La gå at festivalen inneholdt flere konserter som ikke helt passet inn i salt peanuts* sitt dekningsområde, men så lenge det var alternative tilbud til oss dedikerte, så er det helt ok.
Sirkus i det fri
Vi startet denne dagen med en kort båttur ut til Vibrandsøy, for å høre festivalmusiker Paal Nilssen-Love sitt nyeste prosjekt Circus. Nilssen-Love har i flere år vært veldig besatt på utlandet, men etter at han flyttet hjem og til Nesodden, har han brukt mer og mer tid på hjemlige musikere. Og det er Circus et enestående og godt bevis på. Bandet består av vokalisten Juliana Venter, altsaksofonisten Signe Emmeluth, trompeteren Thomas Johansson, akkordeonisten Kalle Moberg, gitaristen Oddrun Lilja og bassisten Christian Meaas Svendsen. Bandet kom i 2022 ut med platen Pairs of Three, som fikk strålende anmeldelser, blant annet på salt peanuts*.
Jeg følte denne formiddagen at vi fikk en slags oppdatert utgave av Don Cherry og hans musikalske univers. Men hele veien med Nilssen-Loves fingeravtrykk. Med dette prosjektet har han, nok en gang, plukket de helt rette musikerne for samarbeid, og fra venstre mot høyre fikk vi den eminente vokalisten Juliana Venter, som med en slags samtidsmusikalsk tilnærming og med ytterst spennende improvisasjoner, la seg helt i toppen av lydbildet med hyl og skrik i ene øyeblikket og fremragende tekstformidling i neste. Ved siden av henne, Oddrun Lilja, som briljerte stort, særlig mot sluttene av konserten med noen gitarsolier helt på linje med salige Sonny Sherrock, men med sin velkjente blues- og verdensmusikk-feeling. Jeg tror aldri jeg har hørt henne spille så spennende som under denne konserten. Hun kommenterte, la til og ble et slags lim i bandet som fremhevet gitaren til en svært viiktig del av lydbildet.
Til høyre for Paal Nilssen-Love, som styrte det hele med total kontroll i midten, bassist Christian Meaas Svendsen, som åpnet «ballet» på japansk fløyte, vandrende mellom stolradene, og med drivende og fint el.bass-spill gjennom hele konserten. Deretter fulgte de to blåserne, den alltid pågående og spennende Signe Emmeluth, som avfyrte noen fantastiske solier som jeg tror fikk turistene på det enorme cruiseskipet som lå ankret opp i nærheten, til å spisse ørene. Hun er en helt unik altsaksofonist som med en fri tilnærmingsmåte «fyrer den af» på en fortreffelig måte. Ved siden av henne, trompeteren Thomas Johansson, en av Norges mest hardtspillende trompetere, som (nesten) kan høres ut som en kloning mellom Freddie Hubbard og Lester Bowie, langt oppe i registeret med enorm energi og pågåenhet.
Og ytterst til høyre, den fantastiske accordeonisten Kalle Moberg. Det han får ut av «belgen» er i en særklasse. Han kommenterer, kjører noen solier som får oss til å måpe. Er dette trekkspill eller er det noe annet vi ikke kjenner til? Han tvinger ut lyder fra instrumentet vi ikke trodde var mulig, og med innspill og kommentarer leverer han et fantastisk spill gjennom hele konserten.
Og sammen er dette dynamitt! All musikken har en klar rytmisk bakgrunn, hvor Nilssen-Love presser medmusikantene til å levere moderne, improvisasjonsmusikk med røtter i Øst-Afrika og Sør-Amerika, omtrent som de liveopptakene vi har hørt med Chris McGregor Brotherhood of Breath. Musikken er drivende, energisk og av svært høy kvalitet. Og det gjorde ingenting at konserten ble flyttet utendørs på grunn av at arrangørene fikk problemer med å frakte ett tonn utstyr på grusvei over øya. Og da solen omsider tittet fram, var alt kun glede.
Det grunnleggende i den norske musikken
Deretter bar det i land og opp til Haugesund Folkebibliotek (hvor for øvrig avtroppende festivalsjef, Andreas Risanger Meland skal begynne sitt virke som konsertarrangør), for å høre de to som virkelig fikk det norske jazzpublikum til å interessere seg for den norske folkemusikkarven. Kvedaren Kirsten Bråten Berg, som har tilhold i Setesdal og bassisten Arild Andersen, startet samarbeidet for 35 år siden, noe som resulterte i bestillingsverkene Sagn og Arv, som de har tatt opp igjen med jevne mellomrom, spesielt i år, hvor Sagn ble gjenoppført på Vossa Jazz og om kort tid på Oslo jazzfestival.
Men nå fikk vi være med på en uhøytidelig og utrolig vakker stund med de to, hvor de gjorde en rekke middelalderballader, stev og viser, i hovedsak fra områdene rundt Setesdal, pluss den utrolig vakre «Den skamløse, gamle damen» med tekst av Klaus Hagrup og melodi av Alf Cranner (etter min mening en av de vakreste melodiene Cranner noen gang skrev).
Bråten Berg fremførte balladene og stevene på tradisjonell måte, med sin utrolig, vakre stemme, som er som skapt for å fremføre den norske folkemusikken, mens Andersen skapte et improviserende landskap rundt det tradisjonelle, hvor han spilte over, og med seg selv med looper og sitt helt personlige bass-spill, som gjorde det tradisjonelle moderne. I en av middelalderballadene la han inn Ornette Colemans «Lonely Woman», og i en solosekvens serverte han sin helt egne versjon av Keith Jarretts «My Song». Og alt passet så fordømt godt sammen. Og i Bråtenn Bergs solosekvens, hvor vi fikk en stevrekke solo vokal, vær det så vi frøs nedover ryggen. Utrolig vakkert og akkurat passe uhøytidelig.
Kim Myhr med kjøkkentjeneste
Gitaristen og komponisten Kim Myhr, har de senere årene samarbeidet over store deler av verden med større ensembler som har vært med å fremføre hans minimalistiske, men samtidig fyldige og «store» orkesterverk. Som komponist har han skrevet musikk for Australian Art Orchestra, Quatuor Bozzini, Kitchen Orchestra og Trondheim Jazz Orchestra, og han har også samarbeidet med Jenny Hval, Lasse Marhaug, Christian Wallumrød og mange flere. I går hadde han et møte med det Stavanger-baserte, store orkesteret Kitchen Orchestra, ett band som har spesialisert seg på samarbeid med noen av våre mest spennende, internasjonale improvisasjonsnavn.
Myhrs verk for Kitchen Orchestra ble skrevet under lockdown-perioden i 2020. Før han begynte komponeringen, så Myhr for seg et stykke i to deler, litt som en ‘natt’ og ‘morgen’ raga, med en mørkere første del, mens del nummer to er av lysere karakter.
Og etter dagens tidligere møter med Nilssen-Love Circus og Braathen Berg/Andersen, pluss en snartur innom orgelavdelingen med Larry Goldings på Hammond B3, Peter Bernstein på gitar og trommeslageren Bill Stewart, som jeg fikk hørt altfor lite av til å ha en mening om, var det deili å sette seg ned med Myhs 12-strengsgitar og Stavangerorkesteret.
I Myhrs produksjoner, er det i hovedsak han selv som bidrar med det solistiske, selv om vi fikk litt vibrafon og litt vokal fra Signe Time innimellom. Men det er helheten som er det essensielle i denne musikken. De små endringene i løpet av de to delene, hvordan komposisjonen, for det er skikkelige komposisjoner vi snakker om i dette tilfellet, hele tiden tar oss med inn i Myhrs musikalske verden, og lar oss nærmest sveve over det msikalske landskapet på en fortreffelig måte. Hel tiden styrer Myhr musikken med sin gitar (med litt bruk av 6-strengs el.gitar i andredelen), og jeg tenkte at Kitchen Orchestra var det perfekte orkestret for et slikt samarbeid. Og når jeg forlot Høvleriet, skulle man egentlig å gått seg en lang tur langt kaia, sett og lyttet til måkene, sett opp på den blå himmelen og hatt en meditasjonsstund før neste konsert.
Den komplette hjemme alene-festen
Men pauser er ikke noe man har tid til på en fredag på Sildajazz. Her var det bare å karre seg en trapp opp for å benke seg for Andreas Røysum Ensemble med vokalisten Sofie Tollefsbøl (hovedbildet). Jeg har hørt Røysum i en rekke forskjellige sammenhenger de senere årene, også sammen med sitt store ensemble, som i denne versjonen besto av han selv på klarinett og bassklarinett, trombonisten Øyvind Brække, trompeteren Erik Kimestad, altsaksofonisten Signe Emmeluth, tenorsaksofonisten Marthe Lea, fiolinisten Hans Kjorstad, cellisten Joel Ring, el.bassisten Christian Meaas Svendsen, bassisten John Andrew Wilhite og trommeslagerne Andreas Wildhagen og Ivar Asheim. Så hadde de, overraskende nok, invitert med vokalisten Sofie Tollefsbøl, som man i Norge bedre kjenner som artisten Fieh.
I tidligere tider hadde Sildajazz institusjonen «Bodils kro», som var et sted for god jazz fra 40- og 50-tallet, ledet av tenorsaksofonisten Bodil Niska. Etter at denne institusjonen ble «nedlagt» for en del år siden, burde man gjøre konsertene i andre etasje på Høvleriet til en ny institusjon. Gjerne med Andreas Røysum som «sermonimester». For en tøffere hjemme alene-fest skal man lete lenge etter!
De gikk ut i hundre med noen låter fra ensemblets «faste» settliste, før de gikk over i soulavdelingen, hvor Tollefsbøl virkelig fikk vist seg fram med en nesten guddommelig soulstemme som passet perfekt til «galskapen» Røysum mante fram i ensemblet. Røysum dansende med klarinettene foran, i og bak bandet, for å piske musikerne framover. Han dro noen av publikummerne ut på dansegulvet, mens bandet virkelig kokte, og de to trommeslagerne, som (nesten) spilte det samme, skapte de ett trøkk man sjelden hører på klubb på festival. Brække leste dikt, musikerne fyrte av noen vanvittige solier, og Røysum fikk gulvet i det gamle trebygget til å gynge i sammenføyningene. Og da de gjorde en himmelsk versjon av Art Ensemble of Chicagos «Theme de Yoyo» fra platen og filmen Les Stances á Sophie fra 1970 som sistelåt, tror jeg ikke gulvet tålte stort mer.
Da vi vandret ut var det kun brede smil og se i publikum, og alle var enige om at dette var en av de heftigste, tøffeste og morsomste hjemme alene-festene man har overvært gjennom et langt liv. Så da fikk det siste bandet på Høvleriet eller noen av de andre banda, hvor et fåtall var opptatt av synkopert, musikalsk utfoldelse, langt kaia holde på i fred for salt peanuts* sin utskremte. Det var rett og slett ingen vits i å utsette kroppen for mer musikk denne kvelden, og med tonene av Røysum & Co. og deres hemningsløse versjon av «Theme de Yoyo» i ørene og i hjernen, var det bare å finne puta og dyna og la Ole Lukkøye forberede kroppen på lørdagen.
Tekst og foto: Jan Granlie
Paal Nilssen-Love Circus
Juliana Venter i Paal Nilssen-Love Circus
Kalle Moberg i Paal Nilssen-Love Circus
Kirsten Bråten Berg
Arild Andersen
Kim Myhr
Kim Myhr og Kitchen Orchestra
Andreas Røysum Ensemble med Sofie Tollefsbøl
Hjemme alene-fest med Andreas Røysum Ensemble og Sofie Tollefsbøl
